• Protesten 23-O (23. oktober 2012) var en videreføring av Rodea el Congreso («omring kongressen»), også kjent som 25-S. Foto: Luis Sevillano, El Pais.

Brev fra Spania

Når intet hender

Av: Darío Corbeira

Publisert:

Utgave: 5/2013

Del: 

I 2007 våknet kongedømmet Spania opp fra en lang og uklar drøm, uten at noen så ut til å skjønne hva som hadde hendt. Drømmen dannet en slumrende overgang fra overdådig økonomisk vekst til en brutal virkelighet, der en økonomisk operasjon allerede var i full gang. Den brå oppvåkningen ble kalt «krise», og operasjonen ble kalt «innstramming». På den postoperative avdelingen hadde Spania selskap av pasientene Hellas, Irland, Portugal og Italia.

Sør-Europa var blitt syk av vekst og led av patologisk overvekt. På oppfordring fra EU, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet hadde landene latt seg skrive inn på «Troikaens» sykehus, der de underla seg en brutal økonomisk fettsuging av de svake velferdsstatene arbeiderklassen hadde bygget opp. Fra det økonomiske luftslottet i Brussel kunngjorde man: Dere var fattige, vi ga dere for mye mat (det vil si: euro), og nå har dere blitt altfor feite. På tide å slanke seg og betale tilbake for festen til den store tyske banken! Det paradigmatiske eksempelet på det perverse og parodiske ved situasjonen var Hellas, som nå blødde i hjel under de erfarne hendene til kirurgene fra Det internasjonale pengefondet. Den eneste som klarte å komme på en verdig løsning, var den store Jean-Luc Godard: «Gi Hellas vederlag for opphavsrettigheter fra Platon frem til i dag, så er krisen i Hellas over.»

 

Byggeboom og boligboble

I Spania utviklet den kraftige økonomiske veksten seg under de to regjeringene til José María Aznar (høyre) etterfulgt av de to regjeringene til José Luis Rodríguez Zapatero (sosialdemokratene). I perioden 1996-2007 opplevde den spanske økonomien en ekspansiv vekst med et årlig gjennomsnitt på 3,5 prosent av BNP, hovedsakelig på grunn av en eksplo- sjonsartet økning i byggebransjen. I disse tilsynelatende endeløse oppgangstidene ble det bygget flere boliger i Spania enn i Tyskland, Frankrike, Italia og Storbritannia til sammen. Byggevirksomheten for infrastruktur og offentlige bygg økte betydelig. All denne veksten ble drevet frem av en finanspolitikk basert på lån med lav rente, støtte fra EU og en skattepolitikk i tråd med nyliberalismens prinsipper. Både EU-kommisjonen og de spanske regjeringene kastet landet inn i et vilt race der euroen fungerte som drivstoff i en motor som gikk amok.

I løpet av disse årene ble både skatte- og finanspolitikken innrettet etter boligveksten. Offentlige institusjoner, banker, store og små entreprenører, familier og privatpersoner kastet seg ut i et farlig spill med stadig stigende boligpriser, hvor det å eie én eller flere boliger innebar fremtidig rikdom og sikkerhet. På grunn av tilgangen på billige lån, sprakk ikke boligboblen før 2006. Da sto man igjen med paradokset av å ha 2,5 millioner tomme, overprisede boliger, samtidig som millioner av unge, arbeidstakere og familier ikke engang hadde råd til en leilighet i hybelstørrelse.

En stilltiende overenskomst mellom det offentlige, de store byggefirmaene og bankene resulterte i en oppføring av byggverk av gigantiske proporsjoner. Det ble bygget flyplasser, motorveier, jernbane for høyhastighetstog, universiteter, sportsanlegg, museer og sentra for samtidskunst ad infinitum.

Før byggefesten merket konsekvensene av den vanvittige utviklingsmodellen, eksploderte den økonomiske krisen i 2008. Lehmann Brothers og subprime-lånene viste verden følgene av en økonomisk og sosial politikk til en stat i klørne på kapitalismen. Om man ser bort fra detaljene, var den spanske krisen ikke helt ulik situasjonen i USA. Her som der fikk man se traumene forårsaket av en deregulert økonomi uten demokratisk kontroll – selve kjernen i den lånefinansierte kapitalismen. I vekstårene var korrupsjonen og plyndringen av de offentlige velferdsordningene blitt til en dagligdags affære.

Krisen har fått skjebnesvangre konsekvenser for Spanias sosiale struktur: 25 prosent av befolkningen er arbeidsløs, seks av ti ungdommer har aldri hatt en jobb, den offentlige og private gjelden har økt radikalt, de fleste finansinstitusjonene har gått konkurs, økonomien viser negativ vekst, den allerede svake velferdsstaten avvikles gradvis, forskjellene mellom høye og lave inntekter har økt med spektakulære 25 prosent, og det mest dramatiske: Den elendigheten og fattigdommen man mente å ha kvittet seg med på slutten av femtitallet, har nå kommet tilbake. Når dette skrives, i begynnelsen av august 2013, anbefaler Det internasjonale pengefondet og EU å senke de spanske lønningene med 10 prosent. Samtidig har et annet urovekkende faktum blitt kjent: Mer en 50 000 barn i Catalonia (en av Europas mest velstående regioner) lider av underernæring, ifølge Kontoret for barns rettigheter i Catalonia. Men «Troikaens» leger er like klare som de er radikale når det gjelder løsninger. Ifølge dem må man amputere alt det har gått koldbrann i: utdannelse, helsevesen, sosiale ordninger, pensjoner og kultur.

Landet befinner seg i en motsetningsfylt, for ikke å si schizofren situasjon, der dalende selvtillit og sviktende fremtidstro lever side om side med den gleden grasrota gjenvant etter Francos død i 1975. Men faktaene er ubestridelige og urovekkende: Krisen har etterlatt seg et landskap med mer enn tre millioner tomme boliger, en rekke nye flyplasser som enten er stengt eller som aldri rakk å bli åpnet, jernbaner for høyhastighetstog som ikke er tatt i bruk fordi passasjerene uteblir, universitetsbygninger uten lærekrefter, uferdige sykehus, museer og kunstsentre uten besøkende. Alt står igjen, uten en økonomisk politikk som kan fordele de nye tidenes byrder. Tider med innstramminger og kutt sinker økonomien, om den ikke paralyseres fullstendig.

 

The City of Culture of Galicia (Cidade da Cultura de Galicia), Santiago de Campostela, Spania. Tegnet av Eisenman Architects (Andres Perea Ortega). Byggingen av det enorme kulturhuset ble igangsatt i 1999 (øverst). I 2012 ble to av de planlagte enhetene innstilt grunnet store budsjettoverskridelser. © The Foundation for the City of Culture of Galicia. CINC: Center for Cultural Innovation. Foto: Manuel Gonzales Vicente.

 

Politikerne som er ansvarlige for den ukontrol- lerte vekstpolitikken og de påfølgende innstrammin- gene, motsetter seg borgernes krav om å innrømme sine fatale feil og ta ansvar for de perverse konse- kvensene de har fått for de mest sårbare gruppene. Spanias åpne og tillitsfulle befolkning viser en enorm evne til å overleve i harde tider – tider som bringer med seg en historisk vind fra nord til sør i Europa, fra øst til vest, og maner frem spøkelser fra krigs- periodene i det forrige århundret. Det vi ser, er en utviklingsmodell som har rast fullstendig sammen.

 

15. mai-bevegelsen

Men de spesielle trekkene ved den spanske krisen ble igjen bekreftet våren 2011 da det dukket opp en ny og vital bevegelse. Bevegelsen satte det politiske systemet som sprang ut fra overgangen fra diktatur til demokrati, opp mot veggen. Dette var 15. mai-bevegelsen – Movimiento 15-M – et konglomerat av protester, erklæringer, sammenkomster, diskusjoner og interne stridigheter...

15-M-bevegelsen organiserte okkupasjoner av symboltunge plasser i de største spanske byene, der demonstrantene ropte ut om manglene til et urettferdig, korrupt og anakronistisk system. Okkupasjonen av Puerta del Sol-plassen i Madrid (det politiske og historiske nervesenteret i Spania) varte i flere uker. De stadige møtene vakte sterk misnøye hos regjeringen, men fikk sympati blant det store flertallet av den spanske befolkningen. Blant den såkalte politiske klassen ble aktivismen møtt med vantro i alle leire. Bare Izquierda Unida (en koalisjon av småpartier på venstresiden ledet av det spanske kommunistpartiet) forsøkte å gå i dialog med bevegelsen.

Etter tusenvis av møter, manifester, demonstrasjoner og okkupasjoner begynte opprøret å spre seg ut i bydelene, og 15-Ms sosiale og politiske bevisst- het smittet over på arbeidstakere som var i åpen konfrontasjon med kuttpolitikken innen utdanning, kultur, rettssystem og pensjon. Dette ga støtet til nye bevegelser (som for eksempel 15. september-bevegelsen – en plattform for dem som er berørt av boligutkastelsene). Men samtidig ble også 15-Ms begrensninger og feiltrinn synlige, spesielt dens manglende evne til å skape og støtte opp under nye organisasjonsformer. I realiteten både var og er bevegelsen basert på ikke-organisering.

15. mai-bevegelsen lever fortsatt, og som en politisk antibiotika prøver den å behandle sykdommene i et infisert system. Men bevegelsens spredte organisasjonsform, dens sentrifugale politiske dynamikk og dens karakteristiske tvetydige negativitet er problematisk. Hva er 15-M? Til svar får man en flerleddet nektelse: Den er ingen politisk bevegelse, den hand- ler ikke bare om okkupasjonene, den eksisterer ikke bare på plassene, den er ikke et kollektiv, den er ikke et parti, ikke et syndikat, den har ikke representan- ter. Hva er den så? En kollektiv illusjon? En måte å være på? Et luftslott? 15-M er både virkelig og uvir- kelig. To år etter oppstarten får protestene ifølge flere meningsmålinger støtte av 72 prosent av befolknin- gen, men dette har likevel ikke gitt seg utslag i noen massiv politisk støtte. Her ligger 15. mai-bevegelsens dilemma: Den er fordelt og spredt på forskjellige fronter, uten valgte representanter, uten vilje til å stifte politiske partier som kan eksistere utenfor Internet. Den vakler mellom å være en folkebevegelse og å være en politisk bevegelse og låser seg fast ideologisk i den uproduktive dikotomien Avsettelse/Innsettelse. Den er blitt offer for sin egen suksess og synes dømt til å dø av ønsket om å være til uten å ville være til.

Én ting synes klart: 15-M har ikke hatt noen innvirkning på de lokale demokratiske organene som faktisk vedtar den politikken som utøves fra dag til dag. Bevegelsen har likevel oppnådd praktiske og politiske resultater innenfor det man kan kalle

«mikropolitikk», selv om de benekter den politiske rekkevidden av sine aktiviteter. I hjertet av bevegelsen skjuler det seg en redsel for dette tabuordet, som i økonomiske, politiske og institusjonelle krisetider bør bli reformulert og skrevet på nytt med store bokstaver: POLITIKK.

 

Intet

Innenfor kulturen forliste den produksjonsmodellen som oppsto under Spanias overgang fra diktatur til demokrati, forut for krisen i 2007-08. Det spanske kulturlivet har de siste 30 årene stått i et nesten totalt avhengighetsforhold til en gjennomadministrert offentlig kulturpolitikk. Resultatet har vært et banalt, offisiøst kulturliv, som i stigende grad har kommet på kant med det politiske systemet etter at statsstøtten ble kuttet. Det er det samme kulturlivet som har snudd ryggen til 15. mai- og 25. september-bevegelsens aksjoner.

I forbindelse med toårsdagen for opprettelsen av 15-M ble det arrangert en demonstrasjon utenfor Reina Sofia-museet i Madrid, uten at noen visste helt hva som var formålet. 150 personer deltok i en spontan og kaotisk paneldebatt, og etter 5 timer med diskusjon oppløste forsamlingen seg og besluttet å fortsette aksjonen gjennom en Google-gruppe.

15. mai-bevegelsen tapte ikke bare den politiske kampen, men også kulturkampen. På samme tid var byen Madrid i ferd med å inngå en gullkantet avtale. Det offentlig eide transportselskapet signerte en obskøn kontrakt med Vodafone, hvor byens vik-
tigste metrostasjon, Puerta del Sol, skiftet navn til «Vodafone Sol». Bevegelsen hadde satt «Sol» på det politiske kartet i occupy-universet, men de tapte den symbolske kampen: Her handlet det ikke om et sted man kunne okkupere eller bruke som plattform for å utvikle nye former for organisering og selvorganisering, det var de store telekommunikasjonsselskapenes arena. Å tape på både det symbolske, det reelle og muligens det imaginære terrenget er, for å låne et begrep fra Jacques Lacan, å bevege seg mot et «intet». Et «intet» som med stor sannsynlighet fortsetter å være «okkupert» av innstrammingstiltak.

 

Teleselskapet Vodafone har inngått en avtale med Madrids offentlig eide metroselskap, som gir dem rettighetene til å reklamere på hovedstasjonen Sol i 3 år. Etter flerårig sponsing skiftet nylig stasjonen navn til Vodafone Sol. Her innvies stasjonen av politikeren Salvador Victoria Bolívar. Foto: Madrid Actual.

 

I kulturens verden begynner dette «intet» å bli allestedsnærværende, noe som gir seg utslag i at intet hender, intet har hendt og intet vil heller hende i nærmeste fremtid. I 1963 regisserte den spanske neorealistiske og kommunistiske regissøren Juan Antonio Bardem filmen Nusnca pasa nada («Intet hender»). Innenfor rammene av et provinsielt, klassedelt, fastlåst og lidende Spania fortalte han historien om en teaterstjerne i en liten landsby som får blindtarmbetennelse og må forlate ensemblet sitt for å bli operert. Legen forelsker seg i henne, og fra da av følger en rekke med begivenheter som stille, lag for lag, dissekerer kroppen til et sykt, tilbakestående land. Kjølig og kontrollert lar Bardem blindtarmbetennelsen til den vakre Corinne Marchand leses som en syrlig metafor på Franco-tidens kreftspredning.

Men intet hendte av den grunn. Og hvis det hendte noe, var det best å ikke høre, ikke se og ikke minst: tie stille. 50 år senere er det vanskelig å si om det hender noe på kunstscenen i Spania, for selv når noe hender, er det som om intet har hendt. Midt i støyen fra den økonomiske og politiske krisen (topartisystemet holder på å ta slutt, og monarkiet er i ferd med å miste sin status som ukrenkelig tabu) gjennomsyres alle de ulike feltene som lever side om side i samtidskunstfeltet, av en merkelig stillhet. Før eller senere, med større eller mindre treffsikkerhet, vil noen si eller skrive noe – og forsiktig, uten at stillheten brytes, vil det bekreftes uten å sette spor etter seg.

 

Darío Corbeira.

Oversatt av Anne Siv Falkenberg Pedersen.