• Tidens Krav. Foto: Behzad Farazollahi (2013).

I øyeblikket

Tidens Krav

Av: Tine Semb

Publisert:

Utgave: 6/2013

Del: 

– Dere har akkurat innført en ordning som dere kaller The Newest Standard. Kan dere si litt om bakgrunnen for dette systemet?

– Etter å ha drevet Tidens Krav i noen år, har vi sett overraskende mange kunstnere pakke utstillingen sin rett ned i nærmeste container. Men vi ønsker selvfølgelig at kunstverkene kan få et liv også etter endt utstilling, og at det skal finnes et marked som kan ivareta den kunsten som produseres. Gjennom The Newest Standard foreslår vi et alternativt kunstkretsløp som i større grad styres av kunstfeltet selv.

– Idéen til The Newest Standard åpenbarte seg i en bil utenfor Coop på Langhus, da vi innså at Coop betyr «co-operative», eller «samvirkelag» på norsk, og hvordan Samvirkelaget egentlig aldri har opphørt å eksistere, men bare fått en ny og amerikanisert innpakning. Det er imidlertid også et faktum at utbyttet i dette såkalte kooperativet i beste fall tilsvarer to gratis bæreposer med mat. Det slo oss hvor enkelt det er å forkle et kapitalistisk prosjekt i et ideelt et – vi bestemte oss for å gjøre det motsatte.

 

– Hvordan fungerer dette systemet i praksis?

– Når et kunstverk blir solgt hos Tidens Krav, deles pengene likt mellom kunstneren som stiller ut og Tidens Krav. Tidens Kravs andel av disse pengene vil kun brukes på husleie. Det resterende overskuddet blir deretter ført tilbake til dem som har kjøpt kunst. Men – og dette er viktig – bare kunstnere som kjøper kunst, kan kreve sin andel av overskuddet. Dette betyr at overskudd hentet fra kjøpere som ikke er kunstnere, vil bli fordelt blant kjøpere som er kunstnerne. Alt overskudd som opparbeides fram til sommeren 2014, vil bli fordelt mellom alle kunstnere som kjøper kunst hos Tidens Krav.

– Ordningen gjør at den kjøpende kunstner har en interesse av å spre ordet og få folk også utenfor kunstfeltet til å kjøpe kunst. Sagt på en annen måte: Kunstneren gis muligheten til å spekulere i en utenforstående spekulants spekulasjon.

– Vi tar forøvrig MasterCard, Visa og Visa Electron. Ethvert kjøp blir hyllet og verdsatt som en ubetinget kjærlighetserklæring, ikke bare til kunstverket det gjelder, men til dets kunstner, kunstfeltet og til verkets fremtid.

 

– Dere nevner i pressemeldingen at systemet er et slags «kupp» av kunst som vare – kan dere forklare dette nærmere?

– Det å gjenoppstå som kommersielt galleri innebærer unektelig en omfavnelse av kunstverkets potensial som vare. Når vi sier at vi vil kuppe kunst som vare, mener vi at dersom flere kunstnere er på kjøpersiden i et kunstmarked, vil det få en innvirkning på hva slags kunst som blir gjort til vare – noe som igjen kan medføre en forskyvning av definisjonsmakten i et marked. Vi foreslår å fremfostre et mer selvstyrt kunstmarked som er allsidig og kompetent, og som i tillegg ser kvaliteten i det å støtte et kunstverks kunstner til å lage mer kunst.

 

Tenker dere at The Newest Standard er et eksempel på en slags ideell finansiell modell?

– Hvorvidt modellen er ideell, kommer helt an på hvilken intensjon man har. Om man som gallerist ønsker å tjene penger, er dette åpenbart ikke en god modell, men i forhold til å igangsette et nytt type kretsløp tror vi at The Newest Standard har et stort potensial – under den forutsetning at kunstfeltet ønsker at dette skal skje og slutter seg til prosjektet.

 

– Tidens Krav har tidligere innført andre formelle systemer, som Tidens Krav’s Automated Tele-Application Service, der utstillingene ble satt sammen etter søknader formidlet over telefon. Ser dere for dere et tidsbegrenset prosjekt denne gangen?

– Vi anser ikke The Newest Standard for å være et tidsbegrenset prosjekt – det er snarere en gest, et forslag og en idé – det er en omlegging av Tidens Krav og et sylfrekt forslag til en ny standard.