Når betrakteren blir kurator

Av: Silje Rønneberg Hogstad

Publisert:

Utgave: 6/2013

Del: 

Høstutstillingen 2013

Statens 126. Kunstutstilling

14.09.–13.10.

Det er mange gode enkeltverk på årets høstutstilling. Hvor mye man får ut av dem, avhenger av betrakterens mulighet til å stenge omgivelsene ute. Men er det egentlig mulig?

Da jeg blir spurt om å anmelde Høstutstillingen, er min umiddelbare tanke at dette blir artig. Jeg vet med én gang at jeg i stedet for å bidra med mer av den vanlige klaginga om mangel på overbyggende tema og for mye hummer og kanari, akter å konsentrere meg om å løfte fram gode enkeltverk. Jeg vil være en glad-kritiker!

Neste dag, etter å ha sett utstillingen og hvilt meg noen timer på sofaen, er jeg klar til å sette i gang med anmeldelsen. Jeg starter med å skrive litt om tunnelsyn. Hvis man fokuserer intenst på et kunstverk, tar det ikke lang tid før sidesynet blir tåkete. Jeg anbefaler en slik tilnærming til årets utstilling. Det er mye forskjellig her, og ingen kan like alt. Det må være lov å plukke ut det som tiltaler en, og prøve å blokkere resten. Jeg begynner å beskrive de verkene som har rykket hardest i min egen begeistringsnerve. Mathias Härenstams svart-hvite tresnitt Der nede og Frokost med fugler er elegant komponert og rike på detaljer. I bildene truer den ville naturen med å invadere trygg forstadsidyll.

Jeg sitter en stund og prøver å formulere et eller annet om besjeling, men noe forstyrrer tanken. Det er som om en del av de arbeidene jeg prøvde å holde i utkanten av synsfeltet, nå innhenter meg mentalt. Mange av disse er funne objekter eller laget på en tilsynelatende rølpete måte. Selv om mye fungerer, oppleves en del, særlig et par av videoarbeidene, som slitsomt upresise.

Funnet og tapt

Jeg bestemmer meg for å komme tilbake til Härenstam senere og heller skrive et avsnitt om et av de funne objektene som fungerer godt. Siri Wohrms En mann som drikker øl er ved første øyekast et unnselig verk. Den lille, merkelige klumpen av en skulptur er presentert i en glassmonter sammen med en tekst som forteller historien om kunstnerens avdøde far. Det er han som har laget figuren, viser det seg. Gjennom årenes løp har materialet sunket sammen i takt med sin alkoholiserte skaper. Jeg blar litt i utstillingskatalogen for å se nærmere på bildet av dette følelsesladde, men samtidig nøkterne arbeidet.

Tre små bilder stjeler fokuset mitt fra letingen etter den øldrikkende mannen: Sten Are Sandbecks serie «Sirens (catwalk dummies)». Merkelig. Disse blandingene av maleri og skulptur av diverse materialer ser da virkelig ut som noe jeg burde like. Humoristiske og litt faretruende, tilsynelatende produsert med stor energi, men samtidig stramme i formen. Hvordan har jeg greid å overse dem?

Nå demrer det. Det var jo de skulpturene som var stuet inn i det lille rommet i andre etasje! Sammenstillingen med husets faste møblement, et fargerikt Pushwagner-maleri og et firekanals videoverk gjorde det umulig å få tunnelsynet til å fungere her. Jeg forbanner den håpløse monteringen, før jeg husker at jeg skulle være positiv. Sandbecks andre verk, Fountainhead, hadde i det minste fått en god plassering. Fra øverst i trappa, med vann sildrende
fra toppen, skuet den med sine store malte øyne ned på publikum på vei opp til overlyssalene.

Hvem skal rydde opp?

Mens jeg blar i katalogen, husker jeg flere interessante verk som jeg egentlig ikke hadde planlagt å skrive om. For eksempel Frida Vessias Kisses, et istykkerkysset utsnitt av en slik plakat man kan finne på jenterommet. Innrammet som her blir den en opphøyelse av tenåringens inderlige, men ofte latterlig- gjorte følelsesliv. Og Anna Daniells Marmor og kake, satt sammen av marmor fra Den Norske Opera og et kakestykke fra Munch-museet – herregud, dette har jeg jo helt gått glipp av!

Jeg kjenner at rollen min som glad-kritiker blir mer og mer anstrengende. Om dette med de funne objektene er en slags rød tråd, burde jeg kanskje konsentrere meg om det? Samtidig er det bare noen av utstillingens verker som følger denne tråden. Jeg liker for så vidt godt at det i tillegg til mengden med høylytte og mer eller mindre brautende bidrag, også finnes mange verker som baserer seg på teknisk kunnskap og håndverk. Det er imidlertid vanskelig å se at de mest lavmælte verkene kommer heldig ut av en plassering hulter til bulter blant store prangende malerier og installasjoner – selv om dette antagelig er ment som en likestillende gest. Jeg ender med å likevel føle meg som en litt utakknemlig sutrekopp. Høstutstillingen virker på den ene siden så generøs. Men ærlig talt, er det ikke litt urettferdig at oppgaven med å pusle i hop en sammenheng er overlatt til betrakteren? Burde ikke noen ha gjort sorteringsarbeidet på forhånd?

Silje Rønneberg Hogstad