En biennale for det mindre

Av: Erling Bugge

Publisert:

Utgave: 6/2013

Del: 

Norsk skulpturbiennale 2013

«Over bekken etter vann»

13.09.–10.11.

 

Ifølge katalogen er stikkordet det lokale samlende for denne uvanlig store og godt kuraterte mønstringen. Men det mindre kan også stemme bra med utstillingens grunntone: det forkastede, uvesentlige og midlertidige, det lilles selvstendighet og den «store», ferdige formens svekkelse. Inne i museet trosser mange verk den gigantiske visjonen som dominerer salene. Utstillingen dramatiserer hva eller hvem som hører hjemme her, noe som bidrar til en prøving av samfunnets symbolske rammeverk for øvrig.

Bort fra rasjonaliteten

Selve tittelen, «Over bekken etter vann», kan praktiseres helt bokstavelig ved å spasere fra Petrine Lillevold Vinjes Anatomisk Teater, over Frognerbekken via Anders Sletvold Moes Untitled (Reversed Reflection) og inn i Vigeland-museet til Mattias Härenstams skremmende triptyk, Sketches for a re-animation. Da har vi fulgt en linje fra den vitenskaplige rasjonalitetens urscene til et harselas med forestillinger om kroppens psykiske og fysiske enhet.

 

Mattias Härenstam, Sketches for a re-animation I (... everything is dif- ferent now, but it still feels the same). Foto: Mattias Härenstam.

 

Vinjes modell er bygget i et tilnærmet en-til-en- forhold på bakgrunn av et anatomisk teater fra 1625. Fra den diamantformete tribunen ser vi ned på et bord der kroppen ble dissekert. Teateret er en slags okulær maskin eller et spektakulært biomaktapparat. Her forvandles et historisk faktum til et mysterium: Hvorfor denne adskillelsen mellom kropp og hjerne i Vesten en gang på 1600-tallet? Hvorfor subjektet her og objektet der?

Lenger ned i parken har Sletvold Moe satt en kopi av Vigelands Triangelskulptur opp ned. Bare sokkelens krystallform er synlig, resten av skulpturen befinner seg antagelig et sted under bakken. Slik er Vigelands vitalistisk overskridende kroppsmenneske vendt på hodet. Overskridelsen rettes nedover istedenfor oppover, en omvendt transcendens mot materien, en lengsel mot potensialer gjemt dypt i jordens indre.

Inne hos Vigeland

En god spenning oppstår også inne blant museets gravalvorlige figurasjon. Vigelands livsverk gir en næringsrik kontrast til flere arbeider som ser ut til å veksle mellom noe lekent og prøvende optimistisk, sårbart, usikkert, klossete og patetisk – til og med idiotisk. Verk med hvilke-som-helst-materialer stemmes mot Vigelands ramme. Hedvig Winge og Mattias Härenstam viser ulike uttrykk for avbrutte, trakasserte erfaringsrom. Härenstams triptyk er animistiske totem for vår tid der grener og trestammers struktur smeltes sammen med bein og føtter, genitalier og et slags smeltet hode med hundre blunkende øyne. Winges bidrag er et helt annerledes, men tilsvarende ruvende byggverk av leire, forskalingsjern og bomullslaken. Rommet inntas her med sjeldent nedstrippet vitalitet og overskudd. Kunsthåndverk stiller også sterkt i andre saler med gode verk av Hanne Friis og Aurora Passero.

Vigelands kropper kjemper med skjebnesvangre krefter, en lidelsesverden som i dag ikke lenger har noen mening. Da kan et forsvarsløst dyr, eller til og med livløse objekter, fremkalle større empati enn mennesket. Steinen blir erfaringsmodell og krystallformasjoner et slags forbilde med sin evne til selvorganisering. Derfor føles det også riktig når vi møter såpass ulike verk som Kristina Kvalviks videoskulptur City Heart og Kristin Wexelsen Goksøyrs steinskulptur i seg selv så tett på hverandre i samme rom. Den flakkende belysningen fra Kvalviks skjermer levendegjør den store, perfekt pussede granittsteinen. Den puteaktige, stumt «lidende» formen får en egenartet dragning. Videoskulpturen minner om en kontrollpost av overvåkningskameraer som fotfølger en kvinne i en vinterlig by. Pessimistisk, kanskje, men det er noe oppløftende ved hvordan den totale optikkens makt kommer til kort når den treffer ansiktets varme hud. Det finnes en motstand her, en singularitet som ikke helt lar seg fange av apparatet.

Utenfor

To figurer i fosterstilling, Christine Aspelunds Reclining Woman og Pfelders Maurizio (Homeless in Oslo), overrasker når de plutselig dukker opp i et hjørne, eller i en trapp. Som en helt konkret iscenesettelse av filosofen Giorgo Agambens «det nakne liv» er Maurizio (Homeless in Oslo) en fullskala kopi av en ansiktsløs anonymisert, sovende uteligger. I et oppslått pass ser vi riktignok at han bærer navnet til den ikke ukjente kunstneren Maurizio Cattelan, men vi er i en tvetydig situasjon: Jeg ønsker å hjelpe dette mennesket, men fra hvilken posisjon? Er jeg den «inkluderte» og han den «ekskluderte»? I forhold til hvilken makt? Og hvor mye frihet har jeg i så fall ofret for å bli den «inkluderte»? Helene Sommers Nybyggeren, et dokumentarisk arbeid om en uteliggerveteran med sin egen hytte i Nordmarka, utmerker seg også i en debatt om utenforskap. Det er laget en kopi av huset han nøysomt bygget og bodde i over flere tiår. Sommer legger vekt på omsorgen som blir vist ham av tilfeldige medmennesker. Det handler om å skape skjøre, prøvende fellesskap med et svært beskjedent og nakent utgangspunkt. Å be om noe mer kan være vanskelig akkurat nå.

Slik befinner dette seg langt unna machovitalismen i museets innerste saler, der Roddy Bells 3D-skannede søppel fra Vigelandsanlegget er stukket bort mellom grupper av kropper satt til übermensch-aktige oppgaver. Dette, sammen med en dyp murring fra Dirkjan van der Lindes The Organ Works – et par lukkede orgler som spiller én og samme dystre tone – gir ingen særlig grunn til optimisme på den vidløftige utopiens vegne. Da må det nesten bli slik Stefan Schröder gjør det i ARKIVET. Mine tanker, dine handlinger, der ungdomsskoleelever har skrevet ned tanker om hva som gir livet mening i melis med pekefingeren. Den beskjedne aktiviteten med forgjengelig fremtid kan potensielt anspore til individuelle valg med store konsekvenser. Det åpner et handlingsrom, en større kroppslig mental koordinering, som føyer seg pent inn i utstillingen som helhet.

Erling Moestue Bugge