Kunsten å bli en museumsgjenstand

Av: Eivind Reierstad

Publisert:

Utgave: 6/2013

Del: 

«KjARTan Slettemark. Kunsten å være kunst»

Museet for samtidskunst

13.09.2013–23.02.2014

 

Da KjARTan Slettemark døde i 2008, 76 år gammel, var han en av de mest kjente og beryktede kunstnerne i Skandinavia. Han er altså en opplagt kandidat for en stor retrospektiv utstilling på Museet for samtidskunst. Mine forventninger til en slik utstilling er at den ikke nøyer seg med å presentere et kunstnerskap, men også forsøker å forstå det i forhold den historiske konteksten. Ikke minst ønsker jeg meg perspektiver på Slettemarks betydning for utviklingen av den skandinaviske performancekunsten.

Kjartan Slettemark, Kjartan med polishatt (1978). Foto: Hans Esselius. Gjengitt med tillatelse fra Valdemar Gerdin.

Mediestrategen

Kurator Stina Högkvist har laget en grundig og pedagogisk fremstilling av et mangefasettert kunstunivers. Utstillingen er delt inn kronologisk og er bygget opp av en rekke avsnitt eller tablåer. Sammenstillingen av verk og tekstplansjer, presse- klipp, filmer og videoer setter Slettemarks utforskning av forskjellige uttrykksformer og materialer i forbindelse med biografien hans. På denne måten illustreres kunstnerens eget livsmotto om at liv og kunst er ett – kunstneren er kunsten.

Kuratoren argumenterer for at kunstnerskapet kan deles opp i to perioder, og at skillet går sent på 1970-tallet. Den første perioden fremsto Slettemark som en aktivistkunstner, trygt plassert på venstresiden med fokus på systemet og øvrigheten som ytre fiende. I den andre perioden plasserte han seg selv i sentrum for en mer introspektiv kunst hvor jeg-ets autonomi ble utfordret. Utstillingens katalog gir en grei fremstilling av kunstnerskapet og utdyper dets betydning i nordisk sammenheng, men en del spørsmål kunne med fordel ha fått mer oppmerksomhet.

Slettemark ble tidlig kjent som en politisk enfant terrible, som konstant gjorde opprør mot autoriteter, kunstinstitusjonene og (kunst)offentlighetens etikette. Katalogteksten antyder at dette var en rolle han skapte og spilte som ledd i en bevisst mediestrategi. Slettemark var langt fra den naive utenfor-kunstneren han ønsket å fremstille seg selv som. Kunstneren møtte ofte personlig opp i avisredaksjoner for å forsikre seg om at de dekket virksomheten hans, enten det dreide seg om happenings, aksjoner eller utstillinger. Allerede i 1959 flyttet han til Stockholm og ble en del av den alternative bevegelsen som både var større og tidligere ute med radikale ideer enn det norske miljøet. Her kunne det vært interessant å se kunstnerskapet i forhold til andre prosjekter som fant sted i Stockholm samtidig, og utstillingen kunne også gjort mer for å få frem hvor Slettemark hentet strategiene sine fra.

Opprør eller utforskning

60- og 70-tallet var jo en vekkelsestid for en økt global bevissthet, popkultur og konsumerisme. Slettemark var kanskje en av de første her på berget til å adoptere en USA-inspirert kunststrategi for å gjøre seg selv til et anti-popikon, samtidig som han markedsførte seg selv som logo – KjARTan. Selv om Slettemark nok var oppriktig i sitt politiske og personlige engasjement, kunne det i dag vært mer interessant om utstillingen evnet å diskutere om aktivismen hans først og fremst handlet om en reell politisk kamp med kunstinstitusjonene, eller om den kanskje heller er å forstå som en utforskning av ideen om opprør, motstand og «utenforskap». Kunsten var tross alt et trygt sted, en arena hvor Slettemark kunne iscenesette politisk og personlig motstand uten egentlig å risikere noe, hvis man ser bort fra ubehaget ved å bruke medias provokasjonslogikk som en eksperimentell projeksjon av selvet. Denne typiske postmoderne problemstillingen, hvor selvet oppleves som fragmentert i møte med en massemedial virkelighet, har fått liten oppmerksomhet i utstillingen, selv om den henviser til Slettemarks mange identiteter og masker.

På samme måte betviler jeg ikke at Slettemarks bearbeiding av eget privatliv i kunsten hadde en terapeutisk funksjon, men jeg synes ikke at utstillingen tilbyr en god nok diskusjon av hvordan denne strategien kan leses i ettertid. Slettemark presenterte historiene sine som enkle slagord og motsetnings- forhold, iblandet en god dose humor. Han tok for seg alle kunstnermytene om sinnssykdom, kampen mot
autoritetene, å sulte for kunsten og så videre. Min oppfatning er at Slettemark først og fremst utforsket ideen om, eller bildet av annerledeshet, snarere enn å gå inn terapeutisk i sin egen eller samfunnets psykologi.

Å leke kunst

I utstillingen fremstår den første aktivismepregede perioden i hans kunstnerskap som den friskeste, og kanskje også den mest relevante i dag. De siste årene har kunstverdenen vært preget av en fetisjering av 60- og 70-tallets politiske aktivisme – både visuelt, formalt og idémessig. Fjorårets Berlin-biennale var for eksempel proppfull av denne typen prosjekter. Det kan altså være fristende å se Slettemarks sekstiåtterprosjekter med post-utopiske melankoli-briller.
Den andre perioden av kunstnerskapet bidrar imidlertid mer til en klargjøring av Slettemarks prosjekt. Resultatet, det vil si kunstobjektene, er uviktige – det er den kreative leken som er målet. Slettemark leker kunst. Denne formen for anti-kunst basert på performance, er selvfølgelig vanskeligere å forklare i utstillingsform i ettertid, nettopp fordi den var uløselig knyttet til handlingens nåtid og kunstnerens egen person. Noen av tekstene forsøker å forstå Slettemark i forhold til den internasjonale konseptkunsten og FLUXUS-bevegelsen, men jeg føler at disse perspektivene likevel kommer litt i bakgrunnen for fokuset på rabulisten KjARTan. Dette gjelder også i utstillingen, hvor det i den siste delen blir litt som å vandre rundt på en scene med foreldet scenografi – forestillingen er over for lenge siden.
Utstillingen er et resultat av godt museumshånd- verk, men på mange måter er dette kanskje antitesen til det jeg oppfatter som Slettemarks prosjekt. Lurer på hva han selv ville ha sagt? Ville han sukket tilfreds over å bli systematisk arkivert inn i kunsthistorien, eller ville han okkupert museet og fylt salene med søppelinstallasjoner, og happenings? Det siste er vel kanskje heller min personlige ønsketenkning.

Eivind Reierstad