• Natascha Sadr Haghighian, De paso (2011). Foto: Kjell Ove Storvik.

Innpodet i hverdagen

Av: Kjetil Røed

Publisert:

Utgave: 6/2013

Del: 

«Just what is it that makes today so familiar, so uneasy?»

Lofoten International Art Festival 2013

06.09.–29.09.

Denne høsten er husveggene rundt omkring i Svolvær og Kabelvåg påmalt mer eller mindre kryptiske varianter av spørsmålet «Just what is it that makes today so familiar, so uneasy?» Det ene ordet strykes ut til fordel for det andre, og nye ord kommer til. Hva er det som gjør at denne variable setningen føles så kjent, men likevel så aktuell?

Som bærende kuratorisk utsagn for årets utgave av LIAF virker den ikke særlig klargjørende. Det vil si, ikke før man tar høyde for referansen til den britiske kunstneren Richard Hamiltons velkjente collage Just what is it that makes today’s homes so different, so appealing? Verket viser oss et interiør med en bodybuilder og en pinup-modell omgitt av en rekke konsumartikler som får et absurd skjær gjennom sine urealistiske størrelser og umotiverte plasseringer i hverdagsrommet. Collagen har blitt stående som en av de fremste angrepene på konsumkulturens forfalskninger av virkeligheten. Ideal og realitet bryter mot hverandre, kanskje med et oppdragende budskap: Vi skal ikke fortape oss i drømmebilder. Friksjonen mellom de forskjellige virkelighetsnivåene i collagen tjener som modell for LIAFs kuratoriske strategi: Ved å sette kunstobjekter inn i en hverdagskontekst skapes en friksjon som oppfordrer til refleksjon rundt hva vi ser
og hvorfor. I den forstand tilbyr Hamiltons collage LIAF et mer gangbart «underlag» enn Strugatskij- brødrenes roman Monday Begins on Saturday, som er utgangspunktet til den første triennalen i Bergen. Collagen er, kunne man si, i større grad et kollektivt objekt, noe flere har tilgang til og kan vurdere, enn den obskure russiske romanen.

Det velkjentes fortrinn

Sammenligningen er ikke tilfeldig, for begge utstillingene kan betraktes som en gjendiktning eller en oversettelse av et originalt kunstverk til megautstillingsformatet. Begge er også eksempler på auteur-kuratering. For når alt kommer til alt, bruker både LIAF og bergenstriennalen kunstverk som rekvisitter i en totalinstallasjon skapt av kuratorene. Nå bidrar selvfølgelig verk og kunstnere til å realisere utstillingene begge steder, men den kuratoriske formen har et svært påtagelig nærvær. Vi kan også dra kjensel på stilen fra siste Documenta eller hovedstillingens encyklopedi-tema på årets Veneziabiennale, der det er kuratorens narrativ som binder de individuelle verkene sammen og til en viss grad overskriver dem. Utstillingens enkelte bestanddeler brukes som palett for et essaylignende utsagn – som altså tar form av en utstilling. Dette er ikke stedet for en endelig oppsummering av denne kuratoriske tendensen, og uansett har hver enkelt av de nevnte utstillingene sine fordeler og ulemper. Når det gjelder bergenstriennalen og LIAF, er det likevel tydelig at man må vurdere og lese utstillingene ut fra det enkeltverket kuratorene har valgt som grunnlag for selve utstillingen med dens verker. Slik sett fungerer Hamiltons collage som en visuell guide til
årets LIAF, både til den overgripende strukturen og enkeltelementene.

Et av denne utstillingens store fortrinn er den utstrakte bruken av lokale bygg i Svolvær, Kabelvåg og på Svinøya. Det finnes faktisk ikke et eneste konvensjonelt visningsrom i kunstfestivalens portefølje av lokaler. Det er det hverdagslige som utgjør grunnplanet i utstillingen, slik dagligstuen er det i Hamiltons pop-ikon. I tråd med forelegget fungerer verkene i utstillingen også som revner i hverdagens vev: de åpner opp rommene de er plassert i mot en annen virkelighet. Med dette mener jeg ikke at det handler om utopier eller kritiske bilder, men heller at det hele tiden oppstår lekkasjer i utstillingen. Hverdagsrommene er ikke i stand til å lukke verkene inn i en totaliserende ramme slik den hvite kuben kan. Rommene fragmenteres i et mangfold av dagligdagse bestanddeler idet man putter et kunstverk inn i dem. Sagt på en annen måte: Man kan betrakte hver enkelt del og hvert enkelt rom i utstillingen som en type collage – i stil med forelegget.
En slik kuratering avspeiler en tydelig holdning. LIAF ønsker ikke å fiksere kunsten i kunstrommet, men kommunisere med den foreliggende kulturen slik den kommer til uttrykk i forskjellige lokale rom. Det er sympatisk.

Noen skår i gleden

Det er et enkelt, effektfullt program. Men det forhindrer likevel ikke at flere verk faller igjennom. Olivier Zabats to filmer Kidding og On Air, som vises i biblioteket og Sentrumsbygget i Svolvær, er et eksempel. Kunstneren prøver å kartlegge hvordan kampsport blir underholdning, men lykkes ikke særlig godt. I det ene verket presenteres vi for et thaiboksingsmiljø hvor barn læres opp til vold og slåssing. Det er selvsagt utrivelig, men det forblir uklart hvor kunstneren vil utover denne nokså opplagte påpekningen. Lisa Tans to videoarbeider på Thon Hotell slår an interessante toner, men blør ut i impresjonistisk drodling.

Mer konseptuelle tilnærminger ser vi hos Karl Larssons cerebrale arbeider, hvor et uidentifisert skulpturelt objekt, samt et objekt med samme form som et lite maleri, viser seg å være brent steintøy med sprekker. Sprekkene henviser til et slags misforhold mellom snille og slemme barn, noe som imidlertid utelukkende dramatiseres gjennom de utstuderte titlene I was a good boy. You were a good boy. We were good boys og I was a good girl. You were a good girl. We were good girls. Knut Åsdams generiske installasjon DS (Hole, Figure 2), som spiller på byggeplassens prosessestetikk, er noe av det labreste jeg har sett fra den kanten.

Andre verk står bedre på egne bein. For eksempel det artige skulpturverket Sudden Gust of Motivation av rumeneren István Csákány, som viser oss en omtåket mann (kunstneren selv) fanget i øyeblikket før han treffer gulvet etter at en stol har sviktet. Verket befinner seg i Anne-Grethes garasje. Hvem er hun? Det får vi ikke noe mer informasjon om, men etter hva jeg blir fortalt, dreier det seg om en helt vanlig borger av Svinøya utenfor Svolvær. Stedet skulpturen er plassert på er også preget av det ordinære og er svært ukunstlet: Garasjen er et rotete lager av alskens ting som huseieren har samlet gjennom årene, plassert – nærmest i geologiske lag – etterhvert som de har gått ut av bruk. Øyeblikket skulpturen fanger inn er uspektakulært, men i sin trivielle hverdagslighet knytter det an til livet man lever utenfor kunstgalleriene; en hverdag som også kan finnes i familiealbumene, ikke ulikt garasjens lagringslogikk, rundt omkring i det ganske land. Man kunne kalle det en stedsspesifikk realisme eller kanskje et hverdagsfoto oversatt til skulpturformatet.

Fine friksjoner

LIAFs beste verk denne gangen er antagelig Shilpa Guptas Someone else – A library of 100 books writ- ten anonymously or under pseudonyms. Her tar forfatteren for seg kjente bøker skrevet under pseu- donym; blant annet Wuthering Heights av Charlotte Brontë, som brukte pennenavnet Ellis Bell, og den islamkritiske Why I Am Not a Muslim av Ibn Warraq. Guptas verk består av hyller med bokomslag i rustfritt stål, med påskrifter som oppgir grunnen til at forfatteren ikke brukte sitt eget dåpsnavn. Grunnene er mange og veksler fra frykten for å miste jobben eller blottstille sin identitet som homofil. Dette diskrete monumentet over litterære verk – som ofte har fått en stor betydning for ettertiden – viser oss asymmetrien mellom den enkeltes ytringsbehov og kulturens normer. Igjen er det en friksjon mellom ulike nivåer av virkelighet som artikuleres.

Et annet høydepunkt er utstillingens avdeling i Per Pedersens hus, hvor hele virkeligheten til beboeren fortsatt er tydelig til stede: Spor på vegger og en del av vedkommendes møbler står igjen sammen med kunstverkene. Nok en gang presenteres vi for en enkelhet jeg har stor sans for. Natasha Sadr Haghigians De paso (2011) består av en trillekoffert som hviler håndtaket på en tom plastflaske. Presset på flasken medfører at trillebagen stadig ruller av, men underveis lages det en knirkelyd som spres i hele huset gjennom en rekke høyttalere. Det er ingen mekanikk involvert her, så LIAFs ansatte må hele tiden tilbake til Per Pedersens hus for å legge kofferten oppå flasken. Dette verket, som også blir en lyd- collage, fungerer som et diskret og enkelt bilde på hvordan en remediering setter lyd og rom sammen på nye måter. Slik fungerer det også som et metaverk – et kontrapunkt til Hamiltons collage som bidrar til å styre oppmerksomheten mot andre bruddflater og monteringsløsninger.

Det kuratoriske grepet, hvor alt gjendiktes innenfor rammen av et annet kunstverk, gjør årets LIAF til en uhyre interessant affære. Utstillingen er en besnærende metaform, et gesamtkunstwerk uten noen estetisk ideologi som tetter sprekkene mellom kunsten og omgivelsene. Resultatet er et bilde som podes direkte inn i hverdagen, og som i likhet med Hamiltons collage gjør oss oppmerksom på friksjoner mellom forskjellige lag av virkelighet.

Kjetil Røed