• Paneldebatt under Bergen Assemblys symposium. Foto: Nils Klinger (2013).

Bergen i spagaten?

Av: Grethe Melby

Publisert:

Utgave: 6/2013

Del: 

Kulturpolitikken i Bergen har vært preget av tett dialog mellom byens kunstmiljø og kommunen. Men tradisjonen med å lytte til det lokale fagmiljøet kommer også i konflikt med byens ønske om å bli sett internasjonalt. Har Bergen Assembly dratt bergenserne ned i spagaten?

I løpet av de siste tyve årene har Bergen etablert en kommunal kulturpolitikk basert på dialog med kunst- og kulturlivet. Bakgrunnen for denne dialoglinjen er at flere kunstnere og kulturarbeidere på midten av 90-tallet begynte å presse på for en sterkere satsing på feltet. Gruppen som etterlyste nye tiltak fra kommunalt hold, soknet til fri scenekunst i performancetradisjonen, billedkunst og kunsthåndverk, samtidsmusikk og samtidsjazz, film- og mediebransjen. De fremsto som talspersoner for et eksperimentelt og internasjonalt orientert kunstsyn.

Kunstfaglig forankring

Siden den gang har samtidskunsten fått sin egen spesielle satsing gjennom triennalen Bergen Assembly. Ideen ble lansert av Høyres kulturbyråd Henning Warloe. På spørsmålet om det ville være et krav at bergensbaserte kunstnere skulle delta, svarte Warloe at utvelgelsen av kunstnere måtte baseres på kunstfaglige vurderinger. Samtidig understreket han at byens kunstnere var «konkurransedyktige» og at «det beste hos oss er på høyde med det vi finner ute». Warloes biennaleidé manifesterte seg i første omgang som et seminar med den tvilende tittelen «To biennial or not to biennial». Det er verdt å merke seg den politiske aksepten for de kunstfaglige argumentene om at det var nødvendig å investere i et kostbart, men faglig sterkt diskusjonsforum før man gikk i gang med en omfattende kunstmønstring.

Den siste måneden har debatten om Bergen Assembly rast i den lokale offentligheten. Symptomatisk nok er det ikke det faglige nivået som har vært gjenstand for kritikk, men manglende vilje til dialog. Da triennalen ble debattert på Litteraturhuset i Bergen, ble Bergen Assembly beskyldt for å være lite villig til å samtale med byens øvrige kunstinstitusjoner og visningsrom. Man har opplevd at det har vært lite informasjon å få – selv på pressekonferansen i februar, som ble omtalt som «katastrofal». Dette informasjonsunderskuddet var spesielt problematisk for de av visningsstedene som hadde stilt sine lokaler til disposisjon.

Vilkårene som ble stilt for samarbeidet har også vært et tema. Mens noen visningssteder har lånt ut sine lokaler gratis, har andre forhandlet seg frem til en leiepris. Vilje til samhandling og dialog har også blitt etterlyst av ansatte ved Kunst- og design- høgskolen i Bergen (KHiB). Da triennaledirektør Evelyn Holm holdt Bergen Assembly frem som et kompetansehevende tiltak for kunstlivet, spurte Jeremy Welsh (avtroppende dekan ved KHiB) om det var bruken av kunststudenter som monteringsmannskap hun snakket om. Selv mente han at det ville være viktigere for kompetansehevingen om triennalen hadde invitert studenter med på det kunstfaglige arbeidet.

På en tidligere debatt om Bergens fremtid som kunstby, arrangert i anledning lanseringen av kunsttidsskriftet Kunstforum, hevdet Johan Sandborg, prorektor ved KHiB, at Bergen er okkupert og at man nå bare venter på at de fremmede triennaletroppene skal forlate byen.

Svak allmenn formidling

I den bredere offentligheten har kritikken mot Bergen Assembly dreid seg om hvorvidt utstillingen har forsømt byens allmenne publikum. Spørsmålet har vært om triennalen i for stor grad har prioritert det internasjonale publikummet som etter en rask visitt dro igjen etter åpningshelgen. Det er også blitt stilt spørsmål ved utstillingens besøkstall, som etter press fra Bergens Tidende ble anslått å være 16 000 halvveis ut i utstillingsperioden. Deretter har diskusjonen dreid seg om det er besøkstall som skal være målestokken for suksess, og om det er rimelig å forvente at en satsing på vel tyve millioner kroner skulle innebære en større markering i byen.

Denne kritikken har ikke kommet fra byens politikere, men fra aktører innen kunstlivet. Erlend Høyersten, direktør for de kommunale kunstmuseene i Bergen (som nå har fått navnet KODE), uttalte i Klassekampen 30. september i år at «det har vært skremmende stille rundt Bergen Assembly. Og byens befolkning later til å ha skremmende lite kunnskap om den.» Lignende kritikk har også kommet fra Annine Birkeland, leder av Bergen Kjøtt, en nyetablert institusjon som i tillegg til visningsrom og konsertarena leier ut atelierer og øvingslokaler til byens kunstnere og musikere. Hverken Birkeland eller Høyersten synes at Bergen Assembly bidrar til å øke den allmenne interessen for kunst, noe det er bred enighet om at er spesielt viktig i en så liten by. Dette, sammen med at man ikke har fått vite hva visningsrommene skulle fylles med, har skapt irritasjon. Opprinnelig hadde Birkeland Talking Heads- legenden David Byrne på plakaten, men valgte å leie ut lokalene til Bergen Assembly i stedet. I et publikumsperspektiv var dette kanskje ikke et heldig valg.

Tidligere kulturbyråd Henning Warloe har stått last og brast ved sin «baby». Han har understreket at dette er en satsing som trenger tid. Fokus burde ifølge Warloe ligge på å bygge opp et faglig godt renommé, og til Bergens Tidende poengterte han at det hadde vært mye verre om triennalen hadde et svakt innhold, men var god på markedsføring. Like fullt understreker han viktigheten av markedsføring i andre sammenhenger, men da i et internasjonalt perspektiv. Videre uttalte han: «Triennalen skal markedsføre Bergen som en avansert kulturby. Så får heller publikumsfrieriet komme etter hvert.»

På tvers av partiskiller

Bergen er altså en borgerlig styrt by der man ser åpenbare fordeler ved å satse på et faglig sterkt og profesjonalisert kunstliv. Da Høyres Monica Mæland i 2011 tok fatt på sin tredje periode som byrådsleder i Bergen, var ambisjonen at Bergen skulle bli Høyres utstillingsvindu for resten av landet. Da hadde allerede partikollega Henning Warloe vært kulturbyråd siden 2003. Warloes etterfølger ble FrPs Gunnar Bakke, som fortsatt er kulturbyråd i Bergen. Den borgerlige koalisjonen skulle svare ganske godt til kunstnernes tradisjonelle skrekkscenario. Slik virket det i alle fall den 13. september 1995, da Jørgen Blitzner, en av initiativtakerne til «Kunstnernes Veiplan», uttalte til Bergens Tidende at en koalisjon dominert av Høyre og FrP ville være «en katastrofe for kunstnerne». Han fryktet at kommunikasjonen ville bli svært vanskelig med en blå maktovertagelse og fremhevet dialogen med Arbeiderpartiet og Venstre som god.

Spørsmålet blir da hvilken betydning endringene i byrådets partikonstellasjoner har hatt. Det kan se ut som om det grundige planarbeidet fra byråkrati og kunstnere har sørget for en stødig kurs. Politikernes vilje til å lytte til det lokale fagmiljøet har holdt seg. Det var den borgerlige fløyen som fikk tidligere direktør for Bergen Kunsthall, Solveig Øvstebø, med på laget i utviklingen av planene for Bergen Assembly. Når det gjelder triennalen, er det kanskje først og fremst valget av organisasjonsform som lukter borgerlig politikk: Bergen Assembly eies av det kommunale selskapet Bergenstriennalen AS, og står dermed utenfor den vanlige kommunale forvaltningen.

Oslo sett fra Bergen

Skal man forstå Bergen, kommer man ikke unna byens forhold til staten, også kalt «Oslo». Som de fleste vil vite danner dette temaet et velkjent refreng i den bergenske offentlighet. Da Warloe i et intervju med Kunstforum ble spurt om ikke Bergen Assembly ville gå OCA i næringen, ble OCA omtalt som et supplement, før han tilføyde: «Som nummer to by [sic.] må vi satse hardere og ha større visjoner enn Oslo. Samtidig bruker kunstnere i Oslo nasjonale organer som om de var lokale, noe som gjør at Oslo får mye gratis.»

Denne holdningen er langt på vei et resultat av konkrete erfaringer. En av de viktigste satsingene på kulturlivet skjedde som del av markeringen av Bergen som europeisk kulturby. Året var 2000, og markeringen skjedde i fellesskap med en rekke andre byer i Europa. Søknaden om å få bli europeisk kulturby ble sendt av arbeiderpartiordfører Bengt Martin Olsen til partifellen Åse Kleveland, den daværende kulturministeren. Også her var det ambisjoner om at Bergen skulle bli et utstillingsvindu, denne gangen et norsk vindu rettet mot Europa. I konkurranse med Trondheim vant Bergen tilslaget om 36 statlige millioner. Millionbeløpet var ikke på langt nær nok, og frem mot kulturbyåret var dialogen mellom stat og kommune preget av uenighet om hvor store midler staten burde ha gått inn med.
Perioden ble med andre ord ikke preget av strid mellom de borgerlige og venstresiden, men av en uenighet mellom stat og kommune om prislappen på kulturbysatsingen. «Bergen versus Oslo» ble forsterket av mottagelsen kulturbyen fikk i nasjonale medier. Da Kulturby Bergen 2000 så dagens lys, ble kulturbysatsingen i nasjonale medier karakterisert som «hjemmeheklet» og i for stor grad preget av bergenspatriotisme. Fra Bergen repliserte man at hekletøyet hadde en rekke tråder ut i Europa. Munnhellet «Eg e ́kje fra Norge, eg e fra Bergen» fikk fornyet kraft. Den lokale holdningen var at den manglende viljen til en statlig prioritering av kulturbyåret gjorde forventningene om et større nasjonalt fokus urimelige. Effekten av kulturbyåret var at Bergens identitet som en by i en internasjonal kontekst ble forsterket, gjerne på bekostning av en identitet som en typisk norsk by.

Institusjonsbygging

Til tross for relativt få midler innebar Kulturby Bergen 2000 en styrking av det lokale kulturlivet. Institusjoner som ble startet med støtte fra kulturbysatsingen, var blant annet BIFF – Bergen Internasjonale Filmfestival, Oktoberdans, en festival for samtidsdans, BEK – Bergen senter for elektronisk kunst, den internasjonale dimensjonen ved Vestnorsk jazzsenter og BRAK, en interesseorganisasjon for det rytmiske musikkmiljøet i Hordaland og Sogn og Fjordane. I tillegg kom etableringen av Landmark ved Bergen Kunsthall. Flere av disse institusjonene har senere tilkjempet seg en plass på statsbudsjettet, blant dem BEK og Bergen Kunsthall. Kritikken av statens manglende interesse for Vestlandet har likevel ikke stilnet. I februar 2013 gikk debatten mellom kultur- og debattredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende og kulturminister Hadia Tajik. I debattinnlegget «All kultur er lokal» mente Sandvik at en tydelig bypolitikk var mangelvare i den nasjonale kulturpolitikken og at det de siste årene i tiltakende grad er dyrket frem en hegemonisk hovedstadskultur, styrket av det sentraliseringskåte Arbeiderpartiet, godt hjulpet av et statlig embedsverk og byråkrati som i Sandviks øyne var «lokalt» og oslobasert.

 

En sterk kunstlobby

Den kulturpolitiske satsingen i Bergen kan likevel ikke alene forklares av et anstrengt forhold til hovedstaden. Mye av æren bør tilskrives byens kunst- og kulturarbeidere selv, i tillegg til et faglig sterkt kulturbyråkrati i Bergen kommune. Den lokale kunstscenens arbeid kulminerte i aksjonen «Kunstnernes Veiplan». Den ble satt i gang som en protest mot at store deler av byens kunst- og kulturliv var utelatt i kommunens kulturmelding fra 1994. Protestene tok ikke form av demonstrasjonstog i byens gater. I stedet ble det skrevet et kulturpolitisk manifest og en alternativ kulturplan. Bak veiplanen sto Bergens profesjonelle kunstnere som ikke var fast tilknyttet byens etablerte institusjoner. Den nye pressgruppen la vekt på begreper som profesjonalitet, nyskaping, utforsking og eksperimentering. De representerte et slags mellomsjikt mellom de etablerte institusjonene på den ene siden og frivillige amatørtiltak og tiltak rettet mot barn og unge på den andre. Dermed falt de mellom to stoler i den lokale kulturpolitikken. Kunstnerne mente at dersom dette fortsatte, ville man se en kunstnerflukt fra byen fordi det rett og slett ikke var mulig å overleve der. Her tok man med andre ord på seg en slags oppdragerrolle. I 1997 uttalte Jon Skjerdal, en av de andre initiativtakerne til «Kunstnernes Veiplan», til Dag og Tid at både Høyre og Arbeiderpartiet hadde mye å lære om kultur. «Sørgjer me ikkje for å halda politikarane i handa heile tida, er det håplaust», sa Skjerdal.

Den vitale kanarifugl

Gruppen bak «Kunstnernes Veiplan» fremhevet kunsten som en målestokk på byens generelle tilstand. For å få frem dette budskapet, brukte man en lignelse: Kunsten var å forstå som en kanarifugl. Som kjent ble kanarifugler tidligere brukt som levende alarmer i gruvene. Sluttet fuglen å kvitre, var det et tegn på surstoffmangel, og gruvearbeiderne visste at de måtte komme seg ut. På samme måte fungerer kunsten, ble det nå hevdet. En manglende vitalitet på kunstscenen er et tegn på at noe er grunnleggende galt med samfunnet.

Kunstnerne la også frem et næringspolitisk argument. I 1994 hadde man et sterkt ønske om å avlive myten om at kulturen er en ren utgiftspost, begrunnet med at kultur skaper aktivitet og flere arbeidsplasser på sikt. En slik argumentasjon har senere dukket opp hos blant annet økonomen Richard Florida, som i 2002 ga ut boken The Rise of The Creative Class. Hans teorier har blitt brukt flittig for å begrunne hvorfor det offentlige bør satse på kunst og kultur. I forlengelse av dette har det også kommet markedsføringsmessige argumenter: Ingen grunn til å holde det hemmelig at Bergen er en nyskapende og kreativ by. Det er jo nettopp et slikt omdømme som gjør Bergen attraktiv som et sted å besøke, bo og jobbe. Når den kommunale kulturpolitikken har handlet om etableringen av nye arbeidsrom, visningssteder og møteplasser, er det en slik tankegang som har ligget i bunnen.

Kunstneriske skyggebyråkrater

Navnet «Kunstnernes Veiplan» var et resultat av at kunstnerne sammenlignet kostnadene tilknyttet veiutbygging med en utbygging av kunstlivet. Kravet var et samlet beløp på 17 millioner kroner. Denne planen ble formidlet til byens befolkning via et ukebilag i Bergens Tidende, og slik formidlet til en bredere offentlighet. Kunstnerne ba politikerne om et svar, og det fikk de. Initiativet ble plukket opp av kommunebyråkratiet, ledet av daværende kulturdirektør Bjørn Holmvik, og kulturavdelingen utarbeidet «Handlingsplan for kunst og kunstnere 1995–2005» i dialog med kulturfeltet, som fungerte som et slags skyggebyråkrati. Planens grundige forankring hos byens kulturaktører førte til at den ble betraktet som en seier for kulturlivet. Dialogmodellen ble videreført ved at aktørene ble kalt inn på råd og høringer underveis i arbeidet med neste plan. Da det i 2007 ble lagt frem en ny visjon, «Kunstbyen Bergen 2008–2017», ble det også da lagt vekt på at planen var forankret i byens kunst- og kulturmiljø.

Man kan lese kritikken mot Bergen Assembly som et uttrykk for et brudd på forventningene om at kommunale aktører går i dialog med byens kunst- miljø. Spørsmålet er om man kan forvente den samme dialogen med et kommunalt aksjeselskap som man har hatt med kommunens kulturavdeling. Dersom formålet med en slik satsing er å markere byen i en internasjonal kunstkontekst, er ikke målestokken det bergenske publikum, men omtalen triennalen får utenfor landets grenser. Med en kostnad på nærmere 20 millioner kroner vil dette kanskje likevel fremstå som et vel kostbart markedsføringstiltak for kunstnere som bor og arbeider i Bergen. Med unntak av noen måneder hvert tredje år berører triennalen i liten grad bergenskunstnernes egen hverdag, som i stor grad består i å nå ut til det publikummet som faktisk befinner seg i Bergen.

 

Grethe Melby