Oslo – en kunstby uten kunstpolitikk

Av: Hans Thorsen

Publisert:

Utgave: 6/2013

Del: 

De siste årene har det blitt skrevet mange lovord om Oslos kunstscene i internasjonale medier. Byen har i dag en variert og spennende flora av visningssteder og har for alvor blitt satt på kartet som en internasjonal kunstby. For denne utviklingen fortjener Oslo kommune ingen ære. Den kommunale satsningen på feltet er minimal og strategiene feilslåtte.

Oslo har en vital og interessant samtidskunstscene, også sammenlignet med flere mer berømte storbyer i Europa. For min del ble jeg for alvor klar over dette på en studietur i 2003. Jeg var student ved Statens kunstakademi, og klassen min bestemte seg for å dra til Barcelona og Madrid. Alle drar jo til Berlin, tenkte vi. La oss prøve noe annet. Det ble en selsom opplevelse. Til tross for omfattende research før og underveis, vandret vi rundt på jakt etter samtidskunst, men uten å finne noe av særlig interesse. Senere i studietiden hadde jeg to opphold ved akademiets hus i Paris og satt igjen med den samme følelsen. Fantastiske byer, storslagne bygninger, liv og kultur, men med unntak av enkelte store institusjoner, som MACBA i Barcelona og Palais de Tokyo i Paris, var samtidskunstscenene nesten fullstendig fraværende. Det fantes noen mindre gallerier, men veggene deres var stort sett dekket av kitsch i kombinasjon med salgbare eksotiske artikler.

Tilfellet Oslo

Tilbake i Oslo tenkte jeg på å skrive en artikkel om Oslo. Det skulle være en hyllest til det vi har her hjemme, i en tid hvor adjektivet internasjonalt blir brukt som et selvtilstrekkelig kvalitetsstempel. Men artikkelen ble av ulike grunner aldri skrevet, og nå i 2013 er det mange som har kommet meg i forkjøpet. En av dem er Henrik Plenge Jakobsen, som under tittelen «Tilfældet Oslo» slår fast at byen uten tvil har hatt den mest vitale og interessante kunstscenen i Skandinavia det siste tiåret. Jakobsen er dansk, men var selv professor ved Kunstakademiet i Oslo i perioden 2003–2012 og kjenner derfor byen godt. Artikkelen kretser rundt ulike kunstnerdrevne og mindre, selvfinansierte visningsrom – det man kan kalle «det frie feltet». Jakobsen skriver blant annet følgende: «Man kunne tænke sig, at Oslo-scenens energi blot skyldes den privilegerede økonomiske situation, som Norge befinder sig i, men det er i mine øjne en meget lille del af forklaringen. Scenens vitalitet har ikke specielt meget med olie og kapital- forvaltning at gøre.»

Flere andre artikler skrevet om Oslos kunstscene legger vesentlig større vekt på økonomiske perspektiver. De retter også blikket mot andre deler av kunstlandskapet. I oktober 2012 publiserte New York Times en artikkel av Ginanne Brownell med tittelen «In Oslo’s Tjuvholmen Neighborhood, Art Is a Feather in Its Cap». Artikkelen kretser rundt det nye Astrup Fearnley Museet, men trekker også frem den lange rekken av kommersielle gallerier som har etablert seg i området. Brownell fremhever at flere av Oslos viktigste kunstinstitusjoner er etablert som følge av donasjoner, som Stenersenmuseet, Henie- Onstad Kunstsenter og Munch-museet, før hun trekker frem Statoil og Nordea som eksempler på viktige selskaper som har investert i kunst. Hovedfokuset i artikkelen ligger på enten rent privatfinansierte institusjoner, eller på private kunstsamlinger som har lagt grunnlaget for offentlig finansierte institusjoner.

Den nye kunsthovedstaden

En annen artikkel om Oslos kunstscene ble skrevet av Zeke Turner og publisert i Wall Street Journal i juni 2013. Tittelen er intet mindre enn: «Is Oslo the Next Art Capital?». Ingressen slår fast at en kombinasjon av offentlig støtte og stor kreativ energi har gjort Oslo til en av de mest spennende byene for samtidskunst. Turner fokuserer på kommersielle gallerier, men har også gjort en rekke intervjuer med ulike kunstnere som forklarer hvorfor de har valgt Oslo som base for sine internasjonalt orienterte kunstnerskap. Her vektlegges de offentlige støtteordningene som eksisterer i Norge. Også OCA beskrives som en viktig institusjon, og Statoil blir nevnt på grunn av kunstsamlingen og stipendprogrammet sitt. Statoil ser for øvrig ut til å være en naturlig kobling mellom kunst og økonomi for utenlandske skribenter og er også en naturlig inngang til å nevne den oljebaserte økonomien. I så måte kan man slå fast at kunstengasjementet til Statoil har fungert fantastisk godt som merkevarebygging. Også Frieze hadde i april en stor sak om Oslos kunstscene (Milena Høgsberg og Jason Faragos «Oslo City Report») hvor både OCA og Astrup Fearnley behandles, men her ligger hovedvekten på små og kunstnerdrevne visningssteder. Artikkelen slår fast at det er de offentlige institusjonene og de uavhengige visningsstedene med offentlig støtte som virkelig løfter den lokale scenen.

Et kjapt søk på nettet vil ikke bare lede en interessert leser til nevnte artikler, men også til diverse tekster om Oslos kunstscene i blant annet MONOCLE og Flash Art. Det skulle altså være klart at min opp-evelse av at byen har en vital kunstscene deles av mange andre.

Historiens bakside heter Oslo kommune

Det som har gjort Oslo til en levende og profilert kunstby, kan dessverre på ingen måte tilskrives Oslo kommunes kulturpolitikk. Dykker man ned i denne delen av historien på Internett, er det også mye informasjon å hente, men den er noe tørrere og mindre tilgjengelig enn de lovprisende artiklene nevnt ovenfor. Man skal imidlertid heller ikke undervurdere forfatterne bak de kommunale dokumentene når det gjelder å servere Oslo i en fristende innpakning. «Kultur og Næring – Budsjett 2014», kan gi inntrykk av en visjonær og velvillig holdning overfor billedkunstnerne i byen. Under punktet «Byrådets mål» finner man målsettingen om at «Oslo skal være en ledende kunst- og kulturby».

Skal man tro på utenlandske media, er dette målet allerede nådd, men ser man samtidig på fraværet av fokus på Munch i de refererte tekstene er det klart at kommunen her har noe å ta tak i. Noe lenger ned på siden er da også tiltakene listet opp, og her finner vi blant annet punktet: «Prosjektere Lambda som nytt Munch-museum».

Et annet interessant dokument i denne sammenheng er Oslo kommunes budsjett for 2013, spesielt kapittel 502, «Kunst og kultur – avsetninger og tildeling av driftstilskudd». Her kan man lese at det i 2013 ble satt av nær 167 millioner kroner i driftstilskudd til kulturfeltet. Dokumentet inneholder en lang rekke små og store tiltak. Her finner vi Oslo Poesifestival, Film fra Sør, Skøytemuseet, Oslo Byes Vel, Oslo Domkirkes Guttekor og så videre. Jeg skal ikke dvele så lenge ved dette, men noen tall er illustrerende. Så vidt jeg kan telle er det tilsammen 88 poster. Under kategorien «Visuell kunst» finner vi seks av disse, og de mottok i 2013 tilsammen 1,74 millioner kroner i driftsstøtte, fordelt som følger: Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA) (200 000 kr.), Kunsthall Oslo (70 000 kr.), Kunstnernes Hus (70 000 kr.), Norsk Billedhoggerforening (400 000 kr.), Oslo Dokumentarkino (200 000 kr.) og Oslo Kunstforening (800 000 kr.). I tillegg mottok Grünerløkka Lufthavn 150 000 kroner i støtte til konsert- og utstillingsprogrammet på Mir og Galleri 69 under posten «Annet», og Victor Linds kunstprosjekt Dette er et fint sted ble tildelt 700 000 kroner under posten «Avsetninger». Totalt mottok altså ulike små institusjoner og prosjekter i kunstfeltet omlag 2,5 millioner kroner fra et budsjett på nesten 170 millioner kroner.

Man kan selvfølgelig innvende at dette ikke viser hele bildet. Kommunen har også en ordning med utleie av subsidierte atelierer og en stipendordning. Atelierordningen er selvsagt glimrende for dem som får plass, men sett opp mot det store antallet kunstnere som bor i Oslo, er mengden tilgjengelige lokaler forsvinnende liten. Leieprisene følger stort sett markedet og er dermed høye. For stipendåret 2012 utgjorde kommunens stipendordning 1,6 millioner kroner, hvorav 470 000 ble tildelt billedkunstnere.

 

Det er selvfølgelig positivt at det bygges et nytt og flott Munch-museum. For cruiseturistene vil det utvilsomt være praktisk å kunne holde seg langs fjorden når de i hui og hast skal pløye gjennom de store merkevareinstitusjonene.

 

En annen interessant disponering er at Oslo kommunes budsjett for 2013 økte potten for løpende kunst- og kulturtiltak fra rundt 2 til drøye 6 millioner kroner. I tillegg omfattet budsjett for kultur og næring i 2013 for første gang en egen avsetning til innovasjon på 6,1 millioner. «Med denne ordningen skal kultur- og næringslivet utfordres til å utforske og prøve ut nye ideer. Samarbeid mellom kulturaktører og næringsliv vil også kunne utløse et stort potensial for talentutvikling og verdiskaping», sier byråd for kultur og næring, Hallstein Bjercke, i en pressemelding.

Medaljens bakside er at potten er hentet fra de andre ordningene for kulturstøtte i kommunen. I 2013 fikk en rekke små institusjoner beskjed om drastiske kutt i sine allerede små bevilgninger. Et eksempel er Galleri BOA, visningsstedet til Billedkunstnerne i Oslo og Akershus. I løpet av mine fire år som utstillingsleder ved institusjonen økte antall søknader om utstillingsplass med omtrent 500 prosent. Vi arrangerte rundt 20 utstillinger i året, diverse seminarer og hadde hvert år et omfattende arrangement på Kulturnatten. Besøkstallene steg jevnt og trutt, og vi som jobbet der, følte at vi bygget opp et levende sted med godt besøk og høy aktivitet. I løpet av denne perioden mottok galleriet årlig 400 000 kroner i støtte fra Oslo kommune. Hvert eneste år ble vi innstilt lavere, men fikk snakket bevilgningen opp ved deputasjon hos kulturkomiteen. Da jeg sluttet – samme år som kommunen opprettet sin nye pott for innovasjon – ble vi kuttet med 200 000 kroner. Etter fem år med støtte var vi i politikernes øyne tydeligvis forbi gründerfasen og burde nå kunne stå på egne ben.

For å sette alle disse tallene i perspektiv, kan man også nevne at Oslo Nye Teater AS (et datterselskap av Oslo kommune) i 2013 fikk tildelt 80 millioner kroner. Videre leder et kjapt søk på kostnader knyttet til utredningen av Lambda til en artikkel i Nettavisen. Der kan man lese at det frem til 2011 var blitt brukt 265 millioner kroner på prosjektet. Da gikk riktignok 165 millioner til kjøp av tomten, mens resten var brukt til designkonkurransen og det noe vage «regulering av prosjektering». Lambda ble, som de fleste vet, senere vedtatt og det nye Munch-museet har en kostnadsramme på omlag 1,7 milliarder kroner. Hva den endelige summen blir, vil bare fremtiden vise.

I 2013 har Kunst i Oslo, som er et slags fagorgan for kunst under Kulturetaten, også utlyst jakten på to kuratorer til arrangementet Oslo Biennial of Public Art. I Aftenposten 2. juli 2013 uttaler Knut Even Lindstrøm (SV), styreleder i Oslo kommunes kunstordning, at dette skal bli den viktigste og største biennalen for samtidskunst i Norge. I samme sak fastslår Hallstein Bjercke (V) at Oslo er selve Kulturhovedstaden. Eksemplene Bjercke trekker frem er Astrup Fearnley Museet, det nye Nasjonalmuseet og nytt Munch-museum. Sammen med den planlagte biennalen skal dette befeste byen som nasjonal og internasjonal kunstdestinasjon. Biennaleplanene er foreløpig ikke diskutert nevneverdig med fagmiljøene i Oslo, og prisen er ennå uviss. Signalene peker uansett i retning av et enda sterkere fokus på store merkevareinstitusjoner som politikerne kan smykke seg med, og som økonomisk trolig vil gå på bekostning av de allerede ribbede små institusjonene i byen.

En parasitt på staten

Slik det er i dag, lever Oslo som kunstby godt på staten og på sin status som hovedstad. Ikke bare fordi byen huser store institusjoner som Nasjonalmuseet, men også nettopp fordi byen innehar en lang rekke små og mellomstore visningssteder som på ulike måter er drevet med penger fra Kulturdepartementet eller Kulturrådet. I lys av det forestående regjeringsskiftet blir det i denne sammenhengen spennende å se hvor Oslo står om noen år. En del av de kunstnerdrevne visningsrommene innenfor det frie feltet oppstår riktignok på kunstnernes eget initiativ og drives økonomisk sett gjerne som private tapsprosjekter. Samtidig muliggjør den offentlige støtten, som kanaliseres både gjennom prosjektmidler og stipender direkte til kunstnerne, et mangfold og en relativ stabilitet. Man kan dessuten påpeke at de private galleriene også lever godt på stipendene som kunstnerne mottar fra det offentlige – all den stund dette gir dem mulighet til å jobbe fokusert mot utstillinger som gjerne innbringer rundt 50 prosent av gallerienes salgsinntekter. Vel og merke etter at materialkostnader og arbeidstimer på forhånd er dekket av kunstnerne.

Også for de små, mellomstore og store institusjonene som drives på ren offentlig finansiering, bidrar den direkte kunstnerstøtten til mer varierte og kvalitativt bedre utstillingsprogrammer. Når Henrik Plenge Jakobsen skriver at Oslos vitale kunstscene ikke egentlig kan spores tilbake til Norges priviligerte økonomiske situasjon, må jeg derfor si meg sterkt uenig. Slik jeg ser det, er den offentlige satsingen på kunst et helt sentralt premiss for hvordan Oslo har blitt en vital kunstby, men det blir først tydelig om man ser på hvordan denne finansieringen griper inn i alle lag av kunstfeltet. Her handler det om alt fra gratis utdannelse, og relativt god studiefinansiering, til stipender og støtteordninger som støtter opp under kunstnernes egne initiativer på galleriscenen. I regnskapet må man også ta med kunstnernes gratisarbeid, som i stor grad er en forutsetning for både offentlige og private visningssteder. Jeg er enig i at fokuset på oljekroner og kapital som man finner hos enkelte utenlandske kommentatorer, gir et forenklet bilde av mangfoldet og energien som finnes på kunstscenen i Oslo. Men den offentlige finansieringen ligger der som et sentralt premiss for hele den institusjonelle næringskjeden, og den utgjør et vesentlig utviklingsgrunnlag for kunstnerne selv.

Arkitektskisse til det nye Munch-museet Lambda, kaféområdet i første etasje © Herreros Arquitectos (2009). Klient: Oslo kommune.

 

En viktig del av osloscenen som ikke får nevneverdig oppmerksomhet i internasjonale medier, er dessuten den lange rekken av små og mellomstore institusjoner som lenge har hatt en stabil og i økende grad profesjonalisert drift takket være statlig finansiering. I denne kategorien finner man steder som Kunstnernes Hus, Unge Kunstneres Samfund, Tegnerforbundet, Fotogalleriet, Landsforeningen Norske Malere, Soft, RAM galleri, Atopia og Atelier Nord. I denne kategorien hører også Høstutstillingen til, selv om det er en enkeltstående utstilling. Mens mange av de små institusjonene i det frie feltet har en begrenset levetid, har disse visningsstedene, som i stor grad er knyttet til kunstnernes ulike fagorganisasjoner, representert et stabilt mangfold. Flere har også utviklet et velsmurt formidlingsapparat. Fokuset på formidling er delvis knyttet til krav fra staten, men er også et resultat av langsiktig og stabil drift. Der de kommersielle galleriene ofte både mangler interesse og incentiver for denne typen arbeid, har de små visningsrommene i det frie feltet gjerne manglet ressurser til nettopp dette.

Et nytt museum til byens innbyggere

Det er selvfølgelig positivt at det bygges et nytt og flott Munch-museum. For cruiseturistene vil det utvilsomt være praktisk å kunne holde seg langs fjorden når de i hui og hast skal pløye gjennom de store merkevareinstitusjonene. Men hva har denne satsingen å by på når det gjelder å skape en kunstscene som – for å bruke et litt borgerlig uttrykk – dyrker frem nye talenter? Så mye mer enn et Munch-museum, et operatak og et nytt nasjonalmuseum rekker trolig ingen av turistene å få med seg. Det måtte i så fall være små drypp fra en biennale spredd utover langs sjøkanten, for det er der byråd Hallstein Bjercke ser for seg at den skal finne sted. For byens kunstnere og kunstinteresserte befolkning er det derimot mer givende at byen innehar en rik og variert scene hvor små og store institusjoner utfyller hverandre og kunstnerne har gode arbeidsforhold. Mange vil si at det er nettopp dette som skaper en ledende kunst- og kulturby.

Selv har jeg to små barn og vil gjerne at både skoler og barnehager har en god dekning som muliggjør planlegging av livet i en hektisk hverdag. Når min mor etter hvert blir gammel, vil jeg naturligvis sette stor pris på en velfungerende eldreomsorg, og jeg vil selvsagt også gjerne ha flere sykkelstier, fritidsklubber og oppgraderte idrettsanlegg. Det er alltid mye som kunne vært enda bedre, og de fleste forbedringer koster penger. Men problemet med Oslo kommunes satsning på kunst er egentlig ikke mangel på penger. Problemet er en ensrettet og ineffektiv prioritering av pengene. Svært lite kommer de små institusjonene til gode, selv om det nettopp er der det skapes mye aktivitet for få kroner. Skal byen for alvor befestes som en internasjonal kunstby, må både stat og kommune legge til rette for en variert scene og gode arbeidsforhold for kunstnerne.

I Norge sier man ofte at vi må ha flere ben å stå på. Vi kan ikke basere hele vår økonomi på oljen. På samme måte kan heller ikke Oslo basere sine ambisjoner om å være en kulturby i verdensklasse på et Munch-museum og luftige tanker om en biennale. Man kan heller ikke satse på at staten skal fortsette å finansiere kunstbyen Oslo. Vi får nå et regjeringsskifte, og i denne sammenhengen føles det klisjeaktig å trekke frem den rødgrønne skremselspropagandaen som spår kulturlivets død under en borgerlig regjering. Likevel vil det trolig komme kutt både her og der, og slik som Oslo kommune må prioritere innenfor økonomiske rammer, må også staten gjøre det samme.

Oslo har i løpet av de siste seksten årene hatt et borgerlig byråd, og siden 2011 har dette vært et mindretallsbyråd utgått fra Høyre, Venstre og Kristelig
Folkeparti. I den grad Oslo kan forstås som et borgerlig kulturpolitisk forsøkslaboratorium, er tendensen skremmende. Legger staten seg på den samme linjen, vil historien om kunstbyen Oslo snart være en saga blott. For slik Norge som nasjon må bli mindre avhengig av oljen, må kunstbyen Oslo bli mindre avhengig av staten. Skal byen opprettholde sin udiskutable nye status som en spennende kunstby og tilby produktive arbeidsforhold for byens kunstnere, må fokuset fordeles på de små og store institusjonene, og ikke minst på kunstnerne i byen som utgjør grunnlaget for både nåtidens og fremtidens osloscene. Med mindre Oslo kommune kommer på banen, er fremtiden prisgitt staten.

Hans E. Thorsen