FORTELLINGER FRA LOBBYEN

Kunsten å tenke positivt

Av: Elizabeth Schei

Publisert:

Utgave: 6/2013

Del: 

Et fellestrekk for de tre strategiene vi har kalt oppdragerne, fikserne og alliansebyggerne, er en kombinasjon av kompromissvillighet og et ønske om å finne konstruktive løsninger. For dem handler ikke fagpolitikk om å stå på barrikadene. De er opptatt av å tenke positivt og spille ball.
Alle de tre gruppene har konsentrert seg om lobbyvirksomhet. De har jobbet målrettet med innspill til Stortinget og departementet i tilknytning til statsbudsjettet. Ingen har brukt mye ressurser på media, aksjoner, kampanjer eller annet opinionsarbeid. Danserne har riktignok avholdt noen markeringer, men da har det ikke dreid seg om protester og krav. I stedet har taktikken vært å gi politikerne påminnelser med positive fortegn.

Tenk positivt!

Viljen til å tenke positivt avspeiler seg også i retorikken. Ord som «krav» og «kamp» – som enkelte omtaler som «70-tallsretorikk» – er rensket bort. Fokuset settes ikke på vanskelige kår, men på å skape begeistring for faget. De har alle kommet med klare prioriteringer og konkrete forslag til politikerne. Videre har de formidlet et entydig budskap på vegne av hele feltet, laget realistiske opptrappingsplaner, levert økonomiske kalkyler og gjort utredninger og statistikker som underbygger deres egne argumenter. Et nylig eksempel på en slik konstruktiv vinkling er da Danseinformasjonen arrangerte et seminar for norske journalister og kritikere, hvor temaet var hvordan man kan skrive godt om dans. Bakgrunnen er at selv om dansefeltet har vokst, både målt i antall produksjoner, institusjoner og publikum, har medias dekning av dans vært synkende. Dansernes svar på denne situasjonen var altså: La oss hjelpe dere til å
endre den!

Visuell helhet?

Det har også skjedd mye bra politisk arbeid i det visuelle kunstfeltet de siste årene. Da vi fikk en egen stortingsmelding i 2012 (den første i historien), skjedde det etter stort påtrykk fra kunstnerorganisasjonene. Her har fagorganisasjonene vært særlig gode i arbeidet med å utvikle forslag til systemer for utstillingshonorar på de statlig støttede institusjonene. Vi er riktignok bare lovet et pilotprosjekt, og det er uvisst hvilket omfang den vil få, så her må alle trekke i samme retning for at dette skal bære frukter. Og det er her noe av utfordringene ligger. Det har åpenbart vært en del uenigheter innad i feltet de siste årene, noe som særlig kom til uttrykk i GI-debatten. Man skal ikke undervurdere viktigheten av å kunne si at en snakker på vegne av et samlet felt. Politikerne vil ha skryt for å ha gjort noe bra uten å risikere at deler av feltet kommer med kritikk. Da Samstemt! samlet seg om felles prioriteringer, ble det vanskelig for politikerne å overse dem.
Selv om mange i musikkfeltet ikke lenger synes at betegnelsen «rytmisk musikk» er dekkende, er det også grunn til å tro at dette nye paraplybegrepet ga et viktig politisk signal om at man sto samlet. På samme måte har «visuell kunst» nå blitt et samlebegrep og med stortingsmeldingen har dette satt seg kulturpolitisk. Desto viktigere fremover er det at de som jobber under denne paraplyen taler med én tunge.

En blå fremtid

Når vi nå får en ny borgelig mindretallsregjering, innebærer det at det fagpolitiske arbeidet må stille inn siktet på nytt. For det første vil Stortinget få en langt viktigere rolle, og de blåblå vil måtte hente støtte i flere leire fra sak til sak. Dette innebærer en mindre forutsigbar situasjon som krever at man henger med i svingene. Da trengs gode strategier og en klar plan. Her er det kunstnerorganisasjonene må prioritere, kompromisse og enes: Hva er det absolutt viktigste for de visuelle kunstnerne de neste fire årene?

Ny leder i NBK, Hilde Tørdal, er klar på at det er vederlag, honorarer og produksjonsvilkårene for utstillingsvirksomhet som bør stå i fokus fremover. Det er det politisk rom for å gjennomføre nå, mener hun. Her finner hun støtte i behandlingen av stortingsmeldingen om visuell kunst i fjor, der det kom en eksplisitt bestilling fra samtlige partier om å synliggjøre at kunstnernes arbeid er en sentral del av kunstproduksjonen. For eksempel sa FrPs Ib Thomsen: «Visuelle kunstnere skal [...] etter mitt syn honoreres for utstillingsoppdrag på museer og visningssteder, og spesielt der museene mottar offentlig støtte. Dette bør være vanlig praksis, slik det er for utsmykkingsoppdrag. Man må likestille dette, slik at man faktisk får betalt for den jobben man gjør som kunstner.»

Tørdal er opptatt av å samarbeide med visningsstedene og institusjonene for å øke budsjettene deres, slik at de får de nødvendige musklene til å bidra i produksjonene. Videre ser hun for seg at vederlag og honorar skal kontraktfestes for kommunalt støttede visningssteder. – Behovet for økt profesjonalitet i satsingen på kunstnere på dette nivået er helt nødvendig for å nå de kvalitetsmålene vi har satt oss. Dette tror jeg at en borgerlig regjering vil forstå, fordi det er logisk at enkeltpersonsforetakene våre må lønne seg når vi gjør kunstneriske oppdrag og stiller ut, sier hun.

Dette bør i tillegg ha gode muligheter til å finne gehør hos de borgerlige, som etterspør kulturtiltak utenfor Oslo i den nye regjeringsplattformen. Det finnes allerede et velutbygd nettverk for kunstsentrene, med landsforeningen Kunstsentrene i Norge (KiN) som samler interessene for de femten kunstsentrene i landet, så dette kan være et godt sted å starte et pilotprosjekt.

 

Pedagogisk løp

I denne prosessen er det også viktig for kunstnerne å realitetsorientere politikerne. Hva koster det å lage en utstilling, og hvor mange timer ligger bak? En fellesnevner for de tre fagpolitiske strategiene vi har sett på, har nettopp vært å «lære opp» politikerne i feltet og på den måten løfte sin egen status på kunstscenen. Nå som vi står overfor en ny stortingsperiode, har alle en unik mulighet til å «begeistre» og undervise en flunkende ny stortingskomité. Her bør man legge opp et pedagogisk løp. De fleste vil først og fremst ha et lokalt forhold til kulturpolitiske spørsmål, og mulige innfallsvinkler kan derfor være å relatere lobbestrategien til kulturutviklingen i politikernes hjemsteder, for så å løfte det opp på et nasjonalt nivå.

Med unntak av FrP stiller også alle partiene seg bak forslaget om å opprette en arrangørstøtteordning for det visuelle kunstfeltet under Norsk kulturfond - håpet er selvfølgelig at det allerede ligger inne i 2014-budsjettet. Videre er Stortinget samlet i synet på behovet for en gjennomgang av dagens avtale om utstillingsvederlag. Det er altså mange saker som det er stor enighet om i Stortinget, og som bare venter på å bli prioritert foran «andre gode formål». Jobben for kunstnerorganisasjonene blir å komme inn gjennom nåløyet for politikernes prioriteringer, og da må de alle dra i samme retning. Det lover godt når Tørdal kan bekrefte at NBK legger opp til stor grad av samhandling både mellom organisasjonene og institusjonene på den visuelle kunstscenen.

Kompromissenes begrensninger

Når det er sagt, ligger det noen viktige utfordringer i at man ikke alltid skal måtte «finne opp» stadig nye friske forslag for å bli hørt. Hvordan skal man klare å kommunisere at de ordningene som faktisk fungerer, bør videreføres eller styrkes? En viktig oppgave for de visuelle kunstnerorganisasjonene kan bli å
holde på stipendene. Det er tvilsomt at messing om dårlige inntektsvilkår og rettferdighetsperspektiver vil slå igjennom hos de blåblå. Isteden må man finne nye argumenter knyttet til aktiviteten stipendene genererer eller profesjonaliseringen av feltet. Kan man i jaget etter å få gjennomslag – i positivitetens og kompromissets ånd – skade feltet på sikt? Finnes det ikke også en viss fare for å spille for mye ball?

Denne problemstillingen kan knyttes opp mot arbeidet som gjøres av Common Practice i Storbritannia, som ble nevnt i forrige utgave av Billedkunst. De er en sammenslutning av mindre aktører innenfor den visuelle kunstscenen i London, som i dag er en del av et nettverk på 50 institusjoner over hele landet. Bakteppet for samarbeidet er å synliggjøre spesifikke trekk ved små og mellomstore kunstinstitusjoner. For å vurdere hvem som fortjener støtte, bruker det engelske kulturrådet kriterier som besøkstall og eksterne inntekter. Dette har uheldige konsekvenser for mindre kunstinstitusjoner, og derfor startet de et forskningsprosjekt som skulle se om man heller kunne finne mer kvalitative kriterier. Den første rapporten, Size Matters, bærer preg av å ville tenke på politikernes banehalvdel. Her ville de ta utgangspunkt i premissene som lå i systemet, men snu logikken over i egen favør. Blant annet forsøkte de å vise hvor viktig de små institusjonene var for kretsløpet til kunsten og kunstnerne. Å endre disse kriteriene har imidlertid vist seg å være vanskelig, og året etter utga de en ny rapport, Value, Measure, Sustainability der det ble stilt spørsmålstegn ved hvorvidt man i det hele tatt kan gå inn i det kulturpolitiske spillet uten å tape. Fordi verdiskapningen i sektoren har en ideologisk forankring som vanskelig lar seg endre, antydet konklusjonene at de derfor må trekke seg ut og ta avstand til den kulturpolitikken som føres, for å unngå å bli tatt til inntekt for den.

Det er ikke gitt at kunstnerpolitikken har forlatt barrikadene for godt. Men tross ny blåblå regjering er det likevel ikke mye som tyder på at vi står overfor en revolusjonerende ny retning i kulturpolitikken. Høyre har uttalt at de i stor grad vil følge den rødgrønne linja. Det ligger imidlertid også en klar grunntanke i bunn om at kulturen i mindre grad bør finansieres av statlige midler og at «kultur og næring»-perspektiver skal vektlegges. Uansett hvordan situasjonen utvikler seg de neste årene, gjelder det samme: Vi må klare å «vinne fortellingen om oss selv», danne sterke allianser og lage en klar plan for hvilke ordninger og politiske mål som skal styre feltet vårt fremover.

Takk til Karl Gunnar Øen, Birgit Bærøe, Svein Bjørkås og Ruben Steinum for nyttige perspektiver.

 

Elizabeth Schei