• Fra utstillingsarkivet på 1857, et av de fem kunstnerdrevne visningsrommene som mottok støtte gjennom Kulturrådets prøveordning. Foto: Behzad Farazollahi.

FORTELLINGER FRA LOBBYEN

Fikserne

Av: Elizabeth Schei

Publisert:

Utgave: 6/2013

Del: 

Noen ganger holder det med en god idé. Da UKS foreslo en støtteordning for kunstnerdrevne visningssteder, tok det bare ett år før ordningen var realisert. Det er en suksesshistorie man ikke finner mange av. Først og fremst skyldtes det at de klarte å forklare politikerne verdien av den selvorganiserte kunstscenen.

Både danserne og musikerne er tydelige på at de har måttet prioritere noen få utvalgte saker for å bli hørt. Samme holdning ligger til grunn for Unge Kunstneres Samfunds (UKS) forslag om en egen støtteordning for kunstnerdrevne visningssteder som fikk innpass på statsbudsjettet i 2010. Dette har gitt fem kunstnerdrevne visningssteder driftsmidler for en periode på tre til fire år. Prøveordningen skal evalueres i løpet av neste år – og forhåpentligvis videreføres og styrkes.

Daværende styreleder i UKS, Sverre Gullesen, gikk i bresjen for prosjektet. Han forteller at startpunktet i 2008 var en rekke samtaler med ulike deler av billedkunstfeltet for å kartlegge hva det var størst behov for. De så at det selvorganiserte feltet var blitt en vesentlig del av kunstscenen i Norge, der blant annet Rekord, Bastard og Galuzin alle hadde høy utstillingsvirksomhet, stort spenn i uttrykk og lot de unge kunstnerne få innpass. Samtidig opererte alle de kunstnerdrevne stedene med minimale midler.

– Blant de støtteordningene som fantes, kunne man ikke søke om tilskudd til drift eller lønn, og en viktig del av kunstscenen ble finansiert av kortvarige prosjektsøknader og kafé- og barjobber ved siden av, sier Gullesen.

Etter samtaler med Kulturrådet ble det tydelig at det ikke fantes noen eksisterende ordninger som de kunstnerdrevne stedene passet inn i. UKS skisserte derfor en helt ny modell der ti visningssteder skulle få fast årlig støtte til drift, lønn til gallerist og vederlag til utstillerne. For ikke å overlappe med prosjektstøtten til Kulturrådet, la de ikke inn produksjonsmidler. Dette var en tydelig strategi for å gjøre forslaget spiselig for politikerne og kan ha vært avgjørende for gjennomslaget. Tanken var også at galleriene nå ville ha tid til å søke om andre midler til sitt utstillingsprogram.

Den viktigste jobben for UKS ble å forklare for politikerne hvordan den selvorganiserte kunstscenen ble finansiert og ikke minst hvorfor dette feltet var så vesentlig.

– Det vi først og fremst fokuserte på, var hvordan de kunstnerdrevne visningsstedene utgjør en viktig del av kretsløpet til kunstnerne. Når man er ferdigutdannet, tar det gjerne litt tid før man får stille ut på de mer etablerte galleriene, mens mange har høy utstillingsfrekvens på det selvorganiserte feltet. Større midler her ville øke den kunstneriske aktiviteten og være med på å profesjonalisere hele scenen.

Mens man går...

UKS hadde lite lobbyerfaring. De startet derfor med å forhøre seg blant venner og bekjente som hadde politiske kontakter, og fikk etter hvert til et møte med den rødgrønne fraksjonen i kulturkomiteen på Stortinget. Her fant de mye velvilje, men skjønte at politikerne ikke hadde tilstrekkelig oversikt over hvordan feltet ble drevet. UKS måtte dermed skifte fokus i retning av et oppdragelsesprosjekt.

– En viktig del av vår strategi var at hvis vi ikke fikk forslaget vårt igjennom, skulle vi i alle fall få politikerne og departementet til å bedre forstå hvordan dette feltet fungerer. På den måten kunne de selv komme opp med ideer og løsninger for å ruste opp den unge kunstscenen. Sånn sett ville selv et avslag vært et skritt i riktig retning, sier Gullesen.

De fortsatte å plante forslaget sitt bredt i håp om at noen ville tenne på ideen, og opplevde at de blant annet fikk god støtte i Kulturrådet. På dette tidspunktet kom også Levekårsundersøkelsen med nyttig tall-materiale og argumentasjon, noe som kanskje bidro til at politisk ledelse i Kulturdepartementet takket ja til et møte. Her stilte både statsråd Trond Giske og statssekretær Halvard Ingebrigtsen, hvorav særlig sistnevnte mottok forslaget med begeistring.

– De mente at dette var et konstruktivt forslag. Vi pekte på et problem, samtidig som vi kom opp med gjennomførbare løsninger. De kjente godt til UKS og hva vi drev med, og det var nesten rørende å få så tydelig beskjed der og da om at vi hadde en god sak.

Etter møtet tok det ikke lang tid før en egen ordning for kunstnerdrevne visningsrom ble iverksatt som et prøveprosjekt under Kulturrådet. Selv om det ble lagt inn betraktelig færre midler enn det UKS hadde bedt om, var det en stor seier.

Selvevaluering

For UKS ble veien i stor grad til mens de gikk. De hadde litt flaks også. De var selvfølgelig avhengig av å møte noen på den andre siden som falt for ideen, og de kunne ikke funnet en bedre talsmann enn en statssekretær. Men gjennomslaget handler også om å klare å prioritere blant mange gode saker, bruk av retorikk, om å finne nye løsninger som er salgbare til politikerne og hvilke kompromisser man er villig til å inngå. Gullesen erkjenner at ordningen ville vært bedre hvis den også hadde inkludert midler til produksjon, men antagelig hadde det vært vanskeligere å få igjennom. Det de ba om, utgjorde tydelige hull i de støtteordningene som fantes. I etterkant ser man også at mange av de visningsstedene som får støtte i dag, ofte får tilsagn om penger til utstillingsprogram fra andre potter.

Selv om UKS kun snakket for en liten gruppe, hadde de mange gode diskusjoner med feltet underveis hvor de så på ulike løsninger og diskuterte taktikk.

– Vi måtte blant annet spørre oss selv om vi var på vei til å institusjonalisere noe som egentlig burde fortsette å være i det frie feltet. Vi ser i dag at enkelte av de som har fått midler, kanskje vil komme inn på statsbudsjettet etter hvert. Men det gjelder langt fra alle, og det er bra. Grunntanken er at hvem som helst skal ha muligheten til å starte et eget sted. Da får man gode miljøer som alle har sin egen stil. Det viktigste med disse stedene er nettopp at de til en hver tid viser det de synes er relevant.

UKS klarte også å fremheve de kunstnerdrevne visningsstedene som en viktig del av profesjonaliseringen av feltet.

– Var det ikke også litt lettere for Giske å støtte unge, hippe kunstnere som ba om noen få millioner, enn de større aktørene som jobbet for arbeidsstipender og pensjon?

– Det kan du sikkert si. Men jeg tror også at UKS generelt er ganske gode til å fornye seg, evaluere og modernisere de eksisterende ordningene sånn at de samsvarer bedre med dagens virkelighet. Det er viktig å være selvkritisk til egne ordninger og ikke være så redd for å forandre ting. Ellers får man fort politisk overstyring.

– Er grunnen til at den visuelle kunsten er så lite prioritert at vi har hengt oss opp i utdaterte ordninger, som GI?

– Nå mener ikke jeg at GI er en dårlig ordning, tvert imot, og dette er også noe UKS jobbet for. Men jeg mener at feltet hadde vært tjent med å markere seg tydeligere ved å ha en kritisk gjennomgang av stipendordningen i sin helhet, slik at vi bedre kunne argumentere for hele livsløpet til billedkunstneren. Da kunne vi vært konstruktive i møtet med departementet. Det er et stort problem at vårt felt sjelden blir invitert med i utvalgene som departementet nedsetter, som Løkenutvalget. Derfor blir det desto viktigere at vi er klare på hva vi ønsker. Vi må få frem hvordan billedkunstfeltet er i dag, og finne ordninger som forbedrer levekårene våre. Jeg tror vi ofte oppfattes som et fragmentert felt som synes det er tryggere å holde på det gamle i stedet for å formidle et ønske om å lage gode ordninger. Den rødgrønne regjeringen har gjort et løft for kulturfeltet som vi i stor grad ikke har vært med på. Et samlet felt med klare ideer kunne fått gjennom mer og gitt oss det løftet vi trenger for å bedre levekårene våre.

UKS er flinke til nettopp å analysere feltet for å avdekke hva som bør prioriteres, for så å gjøre saken spiselig for politikerne. Det ser blant annet ut til at deres arbeid med et eget assistentstipend, der nyutdannede kunstnere jobber for mer etablerte kolleger, kan gå i boks. De har også nylig signert en avtale med Telemarksforskning om å undersøke hvordan ateliersituasjonen er for kunstnerne i de store byene. Dette kan gi dem nye argumenter for angripe et stadig mer presserende problem.

 

Elizabeth Schei