• Foto: Behzad Farazollahi

FORTELLINGER FRA LOBBYEN

Oppdragerne

Av: Elizabeth Schei

Publisert:

Utgave: 6/2013

Del: 

Danserne fikk ikke sin egen post på statsbudsjettet før i 2005. Arbeidet for et Dansens Hus i Oslo ble en symbolsak for å løfte dansen som et selvstendig fagområde. For å nå målet, brøt de med resten av scenekunstfeltet og kjørte sololøp.

Norsk scenisk dans er ung og ble ikke etablert i institusjoner før etter andre verdenskrig. Det er et lite felt, med omkring 900 utøvere på landsbasis. I likhet med billedkunstnerne jobber de aller fleste i «det frie feltet». Foruten Nasjonalballetten finnes det kun to statlige danseinstitusjoner: Carte Blanche i Bergen og Dansens Hus i Oslo. Dans var lenge et tydelig underprioritert felt og har blitt kalt «kultur- feltets stebarn». På 70-og 80-tallet skjedde det en stor politisk initiert institusjonsbygging av scenekunstfeltet der mantraet var «teatre i alle fylker», mens den store majoriteten av dansekunstnere jobbet i det frie feltet og slet med å få jobber.

Kulturløftets vinnere

Danserne kan sies å være en av Kulturløftets klare vinnere. I dag mottar faktisk dansekunsten en nesten like stor andel av kulturfondsmidlene som hele den visuelle kunstscenen til sammen, til tross for at vi har minst fire ganger så mange utøvere. Dette er et tankekors når man også tar i betraktning at tre ganger så mange av befolkningen går på kunstutstillinger som på danseforestillinger.

Årsakene til dansens nye plass på kulturscenen er antagelig like sammensatte som grunnene til den visuelle kunstens stagnasjon. Men det er tydelig at å få økte tilskudd – og ikke minst etablere dansen som en kulturpolitisk anerkjent kunstform i Norge – har vært et målrettet, langsiktig og systematisk arbeid overfor politikerne. Det krevde først og fremst at de klarte å «vinne fortellingen om seg selv» som en høyt profesjonell kunstart som lenge hadde vært neglisjert. Tidlig på 90-tallet bestemte Norsk Ballettforbund (som skiftet navn til Norske Dansekunstnere i 2002) at deres hovedprioritering skulle være å få til et Dansens Hus i Oslo. På dette tidspunktet kan man si at dans ikke var kulturpolitisk anerkjent som en egen kunstform, de hadde hverken representasjon i Kulturrådet eller andre spesifikke ordninger. Derfor var det et enda viktigere strategisk grep å konsentrere seg om én konkret sak. Som hovedargument på Stortinget brukte de den kraftige profesjonaliseringen av dansefeltet som skjedde i løpet av 80- og 90-tallet, blant annet gjennom høyskoleutdanning i dans, særlig i koreografi. En av frontfigurene for dette arbeidet er Randi Urdal, daglig leder i Danseinformasjonen, det nasjonale informasjons- og kompetansesenteret for dansekunst.

– Fordi miljøet var så lite i Norge, dro mange utenlands og gjorde det veldig bra internasjonalt. Vi trengte tverrpolitisk enighet på Stortinget om at det nå var dansens tur til å bli prioritert, men vi opplevde at få av politikerne hadde kjennskap til feltet, og vi måtte drive omfattende «voksenopplæring». Det var til stor hjelp at vi kunne fronte med internasjonalt anerkjente utøvere. Det var første grunnstein, sier Urdal.

Produktiv splittelse

I kjølvannet av dette arbeidet ble Senter for Dansekunst (nå: Danseinformasjonen) etablert i 1994 av Norsk Ballettforbund med midler fra Kulturdepartementet. De skulle spesifikt jobbe for et Dansens Hus i hovedstaden og arbeidet ble «skilt ut» av forbundets andre prioriteringer. Det førte til at danserne fikk flere strenger å spille på. De møtte imidlertid mye motstand fra resten av det frie scenekunstfeltet.

– At vi ønsket et eget Dansens Hus ble ansett for å være usolidarisk, og mange mente at vi heller skulle støtte opp om Black Box Teater. De trodde ikke at det var plass til begge institusjonene i samme by. Det er heller ikke tvil om at mange anså prosjektet som utopisk, og vi ble rett og slett latterliggjort til tider, husker Urdal.

Motstanderne deres hadde også sine støttespillere på Stortinget, og i begynnelsen ble de avfeid av politikerne med at det ikke var enighet i feltet. Konklusjonen som ble trukket, var at splittelsen mellom danserne og de andre scenekunstnerne måtte gjøres større enn den egentlig var. Danserne måtte etablere en ny sannhet: Dansen var «feltet», og her var det full enighet. Urdal påpeker at det selvfølgelig var uheldig for scenekunsten som helhet, men nødvendig på det tidspunktet. En annen grunn til at de etter hvert ble hørt, var at de tydelig endret retorikk. De sluttet «å kreve», «forlange» og å klage over dårlige forhold.

– Vi skjønte at vi heller måtte påpeke den høye kvaliteten på dansekunsten og drive «begeistringspolitikk». Det var en veldig viktig oppdagelse – og dessuten mye morsommere.

Samhold

For å markere at det ikke var noen tvil om at det var et samlet dansefelt som sto bak Dansens Hus, arrangerte de blant annet en «Dans-sakte-aksjon» på Løvebakken i 1998. Ikke lenge etter fikk Dansens Hus endelig sin første bevilgning av Stortinget, og realiseringen kunne begynne. Parallelt arbeidet fagorganisasjonen Norsk Ballettforbund for egne danseordninger under slagordene «Dans er en selvstendig kunstart!» og «En helhetlig politikk for dans». Og i Kulturløftet I resulterte det i et eget punkt om at det skulle gjennomføres «Et løft for dansekunsten». På statsbudsjettet året etter fikk de gjennomslag for et eget utvalg og en avsetning til dans i Norsk kulturråd. Selv om det nå var to forskjellige grupperinger som jobbet for ulike tiltak til dansen, var de svært samkjørte.

– På møter med politikerne argumenterte vi for saker som var viktige for forbundet, og vi snakket alltid om Dansens Hus. Vi ble sett som et enhetlig felt fordi vi talte med én tunge, det tror jeg var helt avgjørende, sier Urdal.

I 2008 stod Dansens Hus endelig klart – et prosjekt som hadde opptatt danserne gjennom to tiår. Danserne kjørte sololøp hele veien, og det kan hende at Dansens Hus hadde kommet fortere i havn hadde de klart å inngå en større allianse med resten av scenefeltet. På den andre siden var det vesentlig for dansen nettopp å markere seg som en egen kunstart, og det klarte de. I fjor kunne de smykke seg med at regjeringen utarbeidet den aller første strategien for utvikling av dans i Norge – «Dans i hele landet». Her defineres dans ettertrykkelig som et eget kunstfelt, og det gis tydelige signaler om at dansen vil fortsette
å bli prioritert i årene som kommer.

Bak dansekunstnernes gjennomslag ligger det åpenbart en god sak i og med at de lenge var nedprioritert som kunstart til tross for høy kvalitet, internasjonal anerkjennelse og stor rekruttering. Det er heller ingen tvil om at danserne har vært svært gode lobbyister, til tross for at de har vært få. Danserne har jobbet langsiktig og tålmodig over mange år med minst seks ulike ministre. De har ikke bare klart å overbevise én fraksjon eller én regjering, men oppnådd tverrpolitisk gjennomslag – dette får de betaling for nå. Danserne har også brukt embetsverket mye. Det er lett å glemme at det er disse som sitter og skriver forslag og utarbeider løsninger. De fleste er der i mange år og jobber med sakene i et langsiktig perspektiv, uavhengig av hvilket parti som regjerer. Så lenge en sak har tverrpolitisk enighet, kan man få til mye ved å ha god kommunikasjon med dem.

En skal heller ikke se bort ifra at kjønnsperspektivet har vært en faktor. Dansekunsten var sterkt kvinnedominert, mens det mer maskuline teaterfeltet så og si fikk alle midlene. Det må ha bidratt til at danserne påkalte seg politikernes oppmerksomhet, og det ga Urdal og hennes fagfeller ekstra overbevisningskraft. Ikke minst gjorde Norsk Ballettforbund et viktig veivalg da de tidlig på 90-tallet bestemte seg for at Dansens Hus skulle være deres viktigste sak. Ifølge Urdal hadde Ballettforbundet tidligere handlingsprogrammer som var lange som et vondt år, men de skjønte viktigheten av å prioritere. At de satset på å realisere Danseinformasjonen (Senter for Dansekunst) og gi dem en dedikert oppgave, ga også dansekunsten flere bein å stå på.

 

Elizabeth Schei