FORTELLINGER FRA LOBBYEN

Alliansebyggerne

Av: Elizabeth Schei

Publisert:

Utgave: 6/2013

Del: 

For snart ti år siden tok den såkalte rytmiske musikken et viktig grep da de samlet seg under paraplyen Samstemt! Alliansen har lykkes i å heve statusen til disse musikksjangrene, og til- skuddene har vokst tilsvarende. Det har vært en øvelse i å gi og ta, der «kompromisset» har ledet dagsordenen. Men man skal heller ikke under- vurdere mingling med Trond Giske på Lorry.

I løpet av 90-tallet hadde musikkscenen allerede gjort et kvantesprang på budsjettene. Tilfanget av musikksjangre i de offentlige tilskuddsordningene førte til en situasjon der flere mindre grupper med ulike behov rant ned politikerne for å skaffe midler til sine folk. Organisasjonene ble derfor bedt om å samle seg om felles prioriteringer, og i 2004 startet det tverrfaglige prosjektet Samstemt! mellom musikkorganisasjonene Fono, Landslaget for Spelemenn, NorgesNettet, Norsk jazzforum, Norsk Folkemusikk- og Danselag, Norsk Rockforbund og etter hvert også Ny Musikk og GramArt. Hovedagendaen for samarbeidet var å spille inn felles krav til statsbudsjettet. Tore Flesjø, daglig leder i Norsk jazzforum, er en av designerne bak Samstemt!

– I forkant av Kulturløftet var det allerede et sterkt ønske fra politisk hold om å satse på det rytmiske. Men både Stortinget og departementet gjorde det klart at skulle det bli et løft, måtte de sjangrene som stod hverandre nærmest, klare å enes om felles prioriteringer. Vi måtte med andre ord bli helt
konkrete, og samtidig gi noen ønsker på båten. Man kan ikke snakke om hundre ting, men heller trekke opp et par realistiske saker. Da er det ikke lett for politikerne å avskrive deg, sier Flesjø.

– Hvordan har dere fått til å dra i samme retning?

– Det blir snakk om å finne et minste felles multiplum. Og man må tenke på hva som gagner feltet best på sikt. Det krever at en setter sine særinteresser til side. Noen ganger rasjonaliserte vi kanskje for mye, og jeg må jo innrømme at vi har tapt noe. For eksempel hadde jazzområdet egne arrangørstøtteordninger, men vi måtte gå med på å legge det inn under Kulturrådet for å inkludere alle. Vi har nok mistet litt av styringen og nærheten til ordningen nå, men jeg mener det var riktig likevel. Det er essensielt å fremstå som samlet og ikke krangle seg imellom, og i et lengre perspektiv er det liten tvil om at hele feltet har blitt styrket.

Forstår språket

Hvert år velger Samstemt! to til fem saker de vil at regjeringen skal satse på det kommende året. Dette presenterer de i små innbydende informasjonshefter som deles ut til politikerne. Her har gruppen klare, punktvise innspill med tydelige situasjonsbeskrivelser, oversiktlige mål, tall og opptrappingsplaner for hvordan de ser for seg at postene skal utvikles i et seksårsperspektiv. Språket kan karakteriseres som «finansdepartementvennlig».

– Det meste som blir skrevet her, kan klippes ut og settes rett inn i statsbudsjettet. Jeg tror vi har kommet langt fordi vi har forholdt oss til de stringente rammene og systemene som departementet har. De jobber langsiktig, og da må vi også gjøre det.

Samstemt! står også bak flere større utredninger som kartlegger og belyser viktige utfordringer i feltet. Dette er en vesentlig del av deres strategi; de venter ikke på at departementet skal gjøre utredninger eller finne løsninger, de kommer selv med en oppskrift for hvordan noe kan ordnes.

– Istedenfor å hakke og klage, må man være konstruktiv. Alle politikere vil gjøre noe godt og være med på vellykkede prosjekter, og vi må få dem til å skjønne at vi som er de beste på feltet også er de som har de beste løsningene.

Verdien av slike utredninger synes godt i stortingsmeldingen «Samspill» som kom på feltet i 2008. Gjentatte ganger henvises det til rapportene fra Samstemt!, og de benytter seg av deres grafiske oversikter.

Strategene

Strategien til Samstemt! har definitivt båret frukter. Under Kulturløftet har bevilgningene til musikk blitt fordoblet, og er det området (etter frivillighet) som har hatt størst vekst i perioden. I årene etter 2005 er fokuset nettopp rettet mot den «rytmiske musikken», med en betydelig økning til festivaler, arrangørstøtte, regionale kompetansesentre, innkjøp, digital formidling og interesseorganisasjoner for dette feltet.

Det er liten tvil om at Samstemt! har vært gode lobbyister. I tillegg til å jobbe gjennom de formelle kanalene, nærmest forfulgte de kulturminister Trond Giske og gjengen hans på konserter, festivaler og på byen for å spille inn sine saker. Det var ikke sjelden at Flesjø fikk en telefon sent på kvelden med informasjon om hvor enkelte politikere befant seg, og så var det bare å komme seg ut av dyna igjen.

– Det er ikke bare for å prente inn sitt eget budskap, men også en kanal for å få informasjon andre veien; om stemningen i partiet og tips til hvordan det er lurt å angripe saken videre. Denne kontakten tror jeg er helt avgjørende.

Det er også grunn til å tro at samlebegrepet «rytmisk musikk» har vært en viktig konstruksjon for å løfte denne delen av musikklivet. Selv om den rytmiske musikken lenge har vært en del av norsk kulturpolitikk, er selve begrepet forholdsvis nytt i budsjettsammenheng. Gjennom Samstemt! ble det en del av den offentlige terminologien.

– Ordet i seg selv var vel i mangel av noe bedre, og nå har vi glidd mer over til å snakke om det frie feltet. Men det er klart, kan man finne et samlebegrep, så kan det være med på å løfte området. Og statusen til den rytmiske musikken økte definitivt med Samstemt! Fordi man fikk fremhevet hvor mye interessant som skjedde på denne scenen, vokste også pengesekken.

Ny tid

Samstemt! var i utgangspunktet et tiårig prosjekt frem til statsbudsjettet 2014, som legges frem nå i oktober. Det er ennå ikke klart om samarbeidet skal fortsette eller hvilken form det i så fall vil ta. Med ny regjering skifter også tyngdepunktet, og sånn som det ser ut nå, vil Stortinget få større innflytelse enn da det var flertallsregjering. Dette endrer også måten Samstemt! vil gå frem på når de skal legge ny strategi og hvilke argumenter de tror har best gehør.

– De borgerlige ønsker for eksempel en tettere kontakt mellom kultur og næring, da må vi sørge for at denne politiske målsettingen får en meningsfull form. Det kommer også til å handle om å spre mer kunst ut til hele landet. Det siste er først og fremst FrPs prosjekt, men jeg opplever at det har godt gjennomslag hos de andre. Derfor jobber vi nå mye med å se på hvordan vi kan få til nye arbeidsmuligheter i distriktene. Forhåpentligvis kan vi få en boost på det alle sammen. Det positive for den visuelle kunstscenen er at dere allerede har et stort nettverk over hele landet, med blant annet kunstsentrene – det bør dere bruke. Gå og møt den nye regjeringen med at «vi har løsningen; vi er klare til å ta imot pengene som eventuelt skal flyttes ut.» Man må anvende det som er positivt i den gjeldende politikken. Kunstnerne må stå sammen og ikke krangle.

– Mener du at de visuelle kunstnerne har vært for opptatt av forsvarstaktikk?

– Mitt inntrykk av den visuelle kunstscenen er at det politiske påvirkningsarbeidet i for stor grad har konsentrert seg om store sosiale spørsmål. Alle i kunstfeltet er enige om at vi har for dårlige sosiale rettigheter, men en fare her er at beløpene blir så store at politikerne blir vettskremte. Ballongen blir rett og slett for diger, og det stopper opp. Og når det gjelder uenighetene rundt GI, så bar det preg av at man ikke hadde fulgt godt nok med på den politiske utviklingen. Man må føle seg frem til hva det er politisk mulig å få gjennomslag for, og komme med løsninger som det er gehør for. Hvis man bare presser på og bruker de samme gamle slagordene, har du allerede tapt i svingdøra i Akersgata 59 (adressen til Kulturdepartementet, journ.anm.).

– Hvilke saker har dere selv tapt?

– Her kan jeg sitere Enger-utvalget: «Støtta kom bare til scenekanten», altså ikke til kunstnerne. Og det er her vi har dårlig samvittighet. Men nå har Kulturutredningen gitt oss masse godt materiale som åpner for å jobbe videre med denne problematikken, så nå skal vi bruke tiden fremover på å finne ut akkurat hva vi skal prioritere og hvordan vi skal kunne nå disse målene.

– Har dere endret strategi underveis på disse ti årene?

– Nei, på grunn av måten vi har jobbet sammen med departementet på, har ikke det vært nødvendig. Vi har ligget i forkant og kommet med konkrete løsninger, og de har hele veien lyttet til oss i forhold til hva som er fornuftige tiltak og ikke. Opposisjonen sier at kunsten på mange måter er for bundet opp av politisk styring, men det er altså ikke vår erfaring i den perioden som har vært.

 

Elizabeth Schei