• Demonstrasjon i regi av greske poeter og kunstnere (AFP / Louisa Gouliamaki 2012)

Brev fra Hellas

Kampen om begrepene

Av: Filopappou-gruppen

Publisert:

Utgave: 5/2013

Del: 

Fra første stund var finanskrisen i Hellas ledsaget av en kamp om begreper. Begrepsbruk kan synes uviktig i lys av de andre problemene krisen har ført med seg, som fattigdom, arbeidsløshet, hjemløshet eller til og med sult, depresjon og økt kriminalitet. Men det er nettopp ord og begreper som definerer det rammeverket der innstrammingstiltakene får sin sosiale betydning. Den greske krisediskursen har fra begynnelsen av handlet om en affektiv overføring av skyld. Under en av de første forhandlingene om de uutholdelige innstrammingstiltakene i nasjonalforsamlingen uttalte Theodoros Pangalos, en veteran på den moderate venstresiden: «Vi var alle med på å sløse bort pengene.» Det ble raskt et innarbeidet uttrykk, og i tiden som fulgte, ble ansvaret for krisen systematisk skjøvet over på befolkningen. Det denne omfordelingen av skyld dekker over, er logikken til det rådende politiske systemet – et system som forårsaket krisen, og som merkelig nok fortsatt sitter ved makten.

En hel periode i gresk historie utsettes nå for en omfattende kritisk gransking. Det dreier seg om det man i Hellas kaller «regimeskiftet», som dekker tiden fra militærjuntaens fall i 1974 frem til i dag. Ifølge den dominerende diskursen er det her man finner årsakene til dagens krise. Hvis vi vil komme oss ut av uføret, må vi snu betingelsene som ble lagt den gang. Den underliggende moralen er: Borgerne i Hellas må innse at det er vi selv som er skyld i vår egen elendighet. Før noe annet kan skje, må vi endre oss og akseptere den nye tidens fordringer. Desto fortere vi gjør dette, og jo mindre vi protesterer, desto bedre vil det være for alle.

 

– Når en bestemt periode blir gransket og evaluert positivt eller negativt, ligger det alltid et motiv bak. Fortiden blir et paradigme som bestemmer hvilken form fremtiden skal få.

 

Hva er det som kjennetegner regimeskiftet som periode? Det er utvilsomt flere ting, og det ville selvfølgelig være vanskelig å oppsummere de siste 40 årenes politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle omstendigheter med noen få ord. Likefullt har den dominerende offentlige diskursen, som støtter opp under det politiske status quo, lyktes i å gjøre nettopp dette. Det man hele tiden blir fortalt, er at regimeskiftet førte til at store deler av befolkningen fikk økt økonomisk velstand. Denne velstandsøkningen var imidlertid ikke basert på en reell økonomisk vekst, men på lånte penger som gikk til en ekspanderende offentlig sektor der man uten hemninger ansatte stadig flere folk. Det resulterte videre i et maktmonopol, der to partier byttet på å sitte i regjering: sentrum-venstre eller (det såkalte) sosialistpartiet og det konservative eller – som regjeringen foretrekker å kalle det – liberale partiet.

 

To syn på historien

Den kritiske oppsummeringen av perioden etter militærjuntaens fall fokuserer på demagogi, irrasjonalitet, nasjonalisme, rettsløshet og «kakistokrati» (motsatsen til meritokrati – et regime med de minst kvalifiserte på toppen), på «følelsesdrevet» politikk og den arbitrære oppførselen til fagforeningsfolk og embedsmenn. Skytset rettes også mot den greske statens forbindelser til diverse diktaturer, for det meste i Midtøsten og Nord-Afrika, den offentlige opinionens anti-vestlige og anti-amerikanske holdninger, landets «orientalske» kulturtrekk, det omfattende samrøret, det offentliges ansvarsløshet og slappe etikk, nepotisme, egoisme, opportunisme og så videre. Kort sagt, alle de karakteristikaene som ble brukt om det man pleide å kalle den tredje verden. Noen av de tidligere greske regjeringene blir også anklaget for å ha pleid kontakt med terrorister, både i og utenfor Hellas.

Disse negative karakteristikkene tar ikke sikte på å gi en objektiv fremstilling av historien. Hensikten er å stigmatisere en æra for å understreke nødvendigheten av endring. Dette er i høyeste grad et ideologisk syn på tingene. Et annet blikk på den samme perioden ville fremhevet den økonomiske veksten, den økte sosiale mobiliteten og tilgangen på sosiale goder som utdannelse, offentlig helsevesen og kultur, anerkjennelsen av sivile og sosiale rettigheter, velferdsstaten og følelsen av å ha – i det minste til en viss grad – sosial rettferdighet. Kort sagt, de grunnleggende betingelsene for å kunne gjøre seg fortjent til en plass i den europeiske «familien» og dens kultur.

Bak disse vidt forskjellige fortolkningene av en spesifikk periode i nyere gresk historie, utspiller det seg en kamp om begreper. Når en bestemt periode blir gransket og evaluert positivt eller negativt, ligger det alltid et motiv bak. Fortiden blir et paradigme som bestemmer hvilken form fremtiden skal få.

 

Ingen alternativer

I forlengelse av den store omfordelingen av skyld, opererer forsvarerne av det rådende systemet med en rekke ladede begreper. «Utvikling», «reform» og «modernisering» signaliserer at nye uutholdelige innstramminger er på vei, at enda flere vil miste arbeidet sitt eller at flere sosiale rettigheter skal avvikles. «Avstatisering» klinger bedre enn «privatisering» siden staten de siste årene har blitt stigmatisert gjennom en propagandaaktig kommunikasjonsstrategi. «Alt offentlig er ondt og må overføres til den private sektor, enten det dreier seg om lokale bedrifter eller multinasjonale selskaper.» Enhver antydning om at det finnes et alternativ blir øyeblikkelig stemplet som virkelighetsfjernt og ugjennomførbart, som om det ville føre landet ut av Europa og euroens felleskap. Nettopp den poliske løsningen som leder til sosial oppløsning, blir presentert som den eneste realistiske muligheten – ikke helt ulikt det gamle Thatcher-refrenget: «There is no alternative».

 

Protest ved Acropolis. Fotografisk kilde: The Art Newspaper (AFP / Getty Images / Louisa Gouliamaki 2010).

 

For systemets støttespillere fremstår Europa som en politisk og økonomisk liberalistisk utopi, der fagforeninger og arbeidernes rettigheter er avskaffet sammen med enhver form for politisk motstand. Det blir tegnet et forvrengt bilde av virkeligheten på grunnlag av ønskedrømmer om et helt kontinent der enhver form for politisk og demokratisk antagonisme hører fortiden til. Man forestiller seg et annet kontinent, et som er fullstendig løsrevet fra hva vi forstår med europeisk sivilisasjon.

Det er ikke vanskelig å se at den offentlige diskursen gjennomsyres av en nyliberal agenda. Til tross for at den tilhører en ekstrem ytterkant av det politiske spektrumet, ikler den seg moderate gevanter og anklager alle som protesterer – også de som bruker fredelige midler – for ekstremisme. Om man tar til motmæle, blir man stigmatisert som offer for populisme og demagogi. Man fremstilles som en som ikke klarer å sette seg inn i ting som kun eksperter og teknokrater kan forstå. Deltar man i en demonstrasjon, flørter man med terrorisme. I den mest arrogante og elitære varianten av denne diskursen, omtales motstanderne som «de sprayede» – det vil si: De som ikke kan se klart fordi det har fått opprørspolitiets tåregass i øynene. Ord som «lovløshet», «nulltoleranse» og «unntakstilstand» svirrer i luften. Hver dag viser tv-en bilder av angrende skattesnytere som har blitt arrestert i selskap med HIV-positive prostituerte, og unge menn (ofte ille tilredt) som er mistenkt for ildspåsettelser eller bombekasting. De sosiale mediene er fulle av historier om korrupsjon og kriminalitet i næringslivet, og det spres stadig nye bilder av forretningsfolk og politikere idet de er i ferd med å avslutte salget av det som en gang var et mektig statseid foretak.

Det finnes et element av sannhet i dette karikerte bildet av fortiden og tingenes tilstand i dagens Hellas. Ingen kan påstå at alt fungerte bra tidligere. Det motsatte er heller tilfellet. Men de eksessive angrepene på politikerne gir næring til prosessen med å skyve skylden over på befolkningen. Folkets raseri får konsekvent fobiske og konservative uttrykk. Et typisk eksempel er demonstrasjonene til de såkalte «indignerte» på offentlige plasser i de greske byene, en bevegelse etter mønster fra de spanske indignados. Selv om noen av disse manifestasjonene har vist progressive ansatser, har de indignerte likevel ikke klart å kanalisere sitt raseri over i politisk diskurs. Med sine obskøne gester foran den greske nasjonalforsamlingen og slogan som veksler mellom å oppfordre til vold og å reprodusere konspirasjonsteorier, har de låst seg fast i en reaksjonsform som mest av alt hører hjemme på den ekstreme høyrefløyen. Det er kanskje heller ikke helt tilfeldig at betegnelsen «de indignerte» tidligere ble brukt om bander med unge høyreekstremister som ruset til for å bistå politiet under opptøyer i Athens gater.

 

Hvem er ekstremistene?

Denne inadekvate politiseringen av befolkningens raseri har nå fått sitt uttrykk i den kraftige fremgangen Gyllent daggry hadde ved forrige valg, et nynazistisk parti som hovedsakelig består av bøller og kriminelle. Dessverre finnes det ikke noen antifascistisk bevegelse som kan stå opp mot dem. I stedet får Gyllent daggry legitimitet ved at regjeringspartiene nå kurtiserer dem fordi de håper å få dem med i en ny regjeringskoalisjon dersom det, slik det ser ut til å være stor sannsynlighet for, oppstår en ny politisk krise.

På den andre siden ser det ut til at valgets andre vinner, venstrekoalisjonen SYRIZA, er i ferd med å forlise under angrepene fra den sittende regjeringen, som består av nettopp de to partiene som tidligere pleide å bytte på regjeringsmakten. Beskyldningene handler delvis om ekstremisme på grunn av de radikale ikke-parlamentariske gruppene som er med i koalisjonen. Samtidig blir SYRIZA beskyldt for å ville vende tilbake til status quo, og ofte kommer disse to anklagene fra de samme kritikerne. Slik blir koalisjonen altså utsatt for en selvmotsigende kritikk, der man på den ene siden anklager dem for å være arvtagerne til den sentrum-venstre-fløyen som er ansvarlig for dagens misære, mens man på den andre siden kritiserer dem for å være ekstremister.

Det skulle ikke være nødvendig å utbrodere denne presentasjonen av innstrammingstilhengernes diskurs. La oss nøye oss med å konkludere med at ordenes spesifikke betydning og deres positive og negative konnotasjoner i stor grad vil legge føringer for den videre utviklingen i Hellas – og kanskje også andre steder.

 

Sommeren 2012 tilbragte Filopappou-gruppen ti dager på en liten ubebodd øy ved Peloponnes sør i Hellas. Målet var å prøve ut alternative måter å leve sammen på, basert på flat struktur og medbestemmelse.

 

Kunst og krise

Man har kunnet se noen spede forsøk på å analysere den greske krisediskursen. I kulturfeltet har slike analyser foreløpig holdt seg på et symbolsk og abstrakt plan. Flere kunstverk og prosjekter har berørt spørsmålet om dagens situasjon og hva slags form for demokrati den vil avføde. Athen-biennalen som åpner dørene denne høsten, har for eksempel fått tittelen «AGORA» med undertittelen «Hva nå?»

Det ville være interessant med en studie av hvordan kunstnere og kollektiver har blitt påvirket av krisen og hvordan de har håndtert den. Enkelte har hevdet at krisen har ført til en økt kollektivisering av hverdagslivet og at dette også har gjort seg gjeldende i kunsten. Det er i det minste riktig at det har dukket opp flere kunstnerkollektiver de siste årene. Et viktig spørsmål blir da om denne kollektiviseringen bidrar til reproduksjon av den offentlige diskursen eller om de har en selvrefleksiv tilnærming til situasjonen. På den ene siden er det en fare for at kunstnerisk praksis skal fungere som en avantgarde for et kommende politisk regime – det ville i så fall ikke være første gang at den mest radikale og originale kunsten foregriper et kommende politisk subjekt eller at den til og med konsoliderer det systemet den forsøker å kritisere. Risikoen er alltid til stede for at den «deltagelsen» eller «kollektiviteten» man finner i kunstfeltet, bidrar til å rede grunnen for en enda mer aggressiv kapitalisme.

Men bevisstheten om denne faren kan kanskje hjelpe oss over til den andre siden. En selvrefleksiv omgang med spørsmålet om kunstens bieffekter er i det minste et nødvendig ledd i arbeidet med å blokkere reproduksjonen av hegemoniske strukturer.

Sommeren 2012 tilbragte Filopappou-gruppen ti dager på en liten ubebodd øy ved den sørlige delen av Peloponnes. Sammen med folk fra en rekke ulike felt forsøkte vi å skape grunnlaget for et fellesskap der alle fikk definere premissene for hva som skulle skje under oppholdet. Det vi lærte av problemene som oppsto i denne prosessen med å etablere et system basert på medbestemmelse, kan kanskje hjelpe oss til å trekke noen foreløpige konklusjoner om hvilken form for demokrati vi ønsker oss i fremtiden.

 

Filopappou-gruppen