FORTELLINGER FRA LOBBYEN

Tapt visuelt terreng

Av: Elizabeth Schei

Publisert:

Utgave: 6/2013

Del: 

I dag får det visuelle kunstfeltet under halvparten så stor andel av Norsk kulturfond som for tretti år siden. Årsakene til denne utviklingen er sammensatte. Men det virker åpenbart at en viktig faktor har vært målrettet politisk påvirkningsarbeid fra andre fagfelt, spesielt musikk og dans. Hvordan har de jobbet for å få gjennomslag for sine saker?

I tildelingene på statsbudsjettet har den visuelle kunsten fått omtrent seks prosent de siste tretti årene, og dette nivået har holdt seg forholdsvis jevnt i hele perioden. Men retter man blikket mot det frie feltet, er det tydelig at den visuelle kunstens andel har skrumpet markant. Utviklingen i Kulturfondet, som er den viktigste statlige finansieringskilden for kunst og kultur utenfor de faste institusjonene, viser at i perioden 1982–2012 har andelen sunket fra cirka 13 prosent av totalen til 6 prosent, altså mer enn en halvering.

Det store skiftet skjer i løpet av 90-tallet. Da får både scenekunst og musikkfeltet en kraftig økning, mens den visuelle kunsten taper terreng. Litteraturen har (inntil nylig) stått som en mastodont på tildelingstoppen, hovedsakelig på grunn av den statlige innkjøpsordningen for litteratur. Musikk går fra å være en lilleputt, med i underkant av 6 prosent av fondsmidlene i 1992, til å ta hele 23 prosent i 2002. Dette henger sammen med at stadig flere musikksjangre fikk innpass i de offentlige tilskuddsordningene, deriblant pop og rock, ut fra et kulturpolitisk ønske om å likestille sjangrene. Men det var også en konsekvens av at musikkscenen merket følgene av den digitale distribusjonen av musikk i form av dalende inntekter fra cd-salg. I samme periode øker midlene til scenekunsten fra 3,2 til 15 prosent av kulturfondsmidlene. Dette feltet hadde i stor grad vært drevet som «institusjonspolitikk» knyttet opp mot regionale og nasjonale scenekunstinstitusjoner, men på 80- og 90-tallet vokste det frem et fritt scenekunstfelt som krevde sin del av fondet.

Feltet øker

Kulturutredningen 2014 slo fast at den visuelle kunsten totalt sett faktisk får en mindre andel av bevilgningene enn den gjorde før 2005.3 Av det totale statsbudsjettet får scenekunsten i dag hele 27 prosent, mens musikk og litteratur ligger på henholdsvis rundt 15 og 13 prosent. Filmen tar også en betydelig andel av de kulturpolitiske midlene og har særlig hatt en sterk vekst etter at Stoltenberg I-regjeringen iverksatte «Filmreformen» i 2001. I Kulturløftet har ett av målene vært at «Norge skal bli ledende innen film i Norden», og feltet har hatt en realvekst på over 40 prosent siden 2005.

Den svake utviklingen for visuell kunst har vært debattert i Kulturrådet. I fjor gikk daværende rådsmedlem Solveig Øvstebø ut og proklamerte at rådet støtter en prioritering av den visuelle kunstscenen fremover. Dette ga et viktig signal. Man så en svak vekst på statsbudsjettet for 2013, hvor Kulturfondets tildelinger til visuell kunst økte fra 5,4 til 5,9 prosent av totalen. Likevel er man langt fra en satsing, og det er i hovedsak institusjonene som blir tilgodesett. Løsninger for å bedre kunstnernes inntjening som ble forespeilet i stortingsmeldingen om visuell kunst (2012) – som utstillingsstøtte, ny arrangørstøtteordning og pilotprosjektet om utstillingshonorar har foreløpig uteblitt.

Skjevfordelingen later imidlertid ikke å være et norsk fenomen. I Danmark er scenekunsten og musikk tydelige satsingsområder, selv om den visuelle kunsten får et par prosentpoeng mer enn i Norge. I Sverige er billedkunstfeltet ett av få områder som har sett nedgang i de statlige midlene siden 2000. Til gjengjeld vokser tilskuddene til institusjonene, herunder de som viser visuell kunst. Det ser også ut til at det er den visuelle kunsten som står øverst på kuttlistene når kulturbudsjettene strammes inn. Ifølge The Guardian tilhørte over en fjerdedel av de 206 britiske kulturinstitusjonene som mistet statsstøtten i 2011, den visuelle kunstscenen. I Nederland kan man se samme tendens, selv om den ikke er like tydelig. Da det nederlandske kulturrådet nylig måtte komme med anbefalinger for hvordan kulturbudsjettet skal kuttes med en fjerdedel innen 2016, var det den visuelle kunstscenen som måtte ta størst del.

Hva skjedde?

Det kan være mange forklaringer på hvorfor den visuelle kunsten har blitt hengende etter.
Det kunne for eksempel være slik at den generelle interessen for visuell kunst har dalt tilsvarende bevilgningsandelen. I så fall ville det være en viss logikk i at midlene har krympet. Men om man ser på publikumstall, viser SSBs Kulturbarometer at 38 prosent av befolkningen går på kunstutstillinger. Dette er ikke så lavt tatt i betraktning at scenekunst (herunder teater, revy og musikal), som er den desidert største posten på statsbudsjettet, trekker 45 prosent av befolkningen. De smalere feltene innenfor scenekunsten, som dans og opera, blir kun besøkt av henholdsvis 14 og 8 prosent.

En annen faktor er aktivitetsnivået i det frie feltet. En indikator her er hvor mange som søker de ulike statlige støtteordningene hvert år og hvor mye det søkes om. Det har skjedd en markant økning på den visuelle kunstscenen i løpet av de siste årene. Totalt kom det inn nesten 1200 søknader bare på dette området, og bortimot 330 prosjekter fikk midler. Ser man på forholdet mellom antall søknader og tilsagn, er det ingen markante forskjeller mellom kunstartene (med unntak av litteratur som i fjor hadde 349 søknader og 271 tilsagn). Man kan derimot finne interessante forskjeller i forholdet mellom beløpene de ulike kunstartene søker om, og beløpene de mottar. Dette er betraktelig lavere på den visuelle kunstscenen, som kun får 16 prosent av den samlede søknadssummen fra feltet. For musikk er forholdet 26 prosent, scenekunst 22 prosent og litteratur 53 prosent. Dette kan selvfølgelig bety at de visuelle kunstnerne ber om urealistiske summer eller at det er flere dårlige søknader her enn på andre felt. Men det kan også avspeile en etablert forestilling om at det er «billig» å produsere visuelle kunstprosjekter. Det er et tankekors at det først fra og med i år var mulig for de visuelle kunstnerne å sette opp honorar til seg selv i søknadene om prosjektstøtte, noe de andre kunstgruppene har kunnet i flere år. Det blir interessant å se om sum per mottaker øker i fremtiden. Faren er selvfølgelig at uten større midler til feltet, vil det bety at færre prosjekter kan realiseres.

Andre forklaringer kan ligge i det faktum at mye av den kulturpolitiske energien de siste tjue årene har gått til signalbygg og store omstruktureringer av både museene og kunsthøyskolene. Kanskje har dette skygget for det frie feltets økte aktivitet og vanskelige inntektsvilkår. Dette er riktignok noe Enger- utvalget påpeker som en generell trend for hele kulturfeltet, hvor de også fremhever at kulturpolitikken fremover bør skifte fokus fra infrastruktur til kulturell innholdsproduksjon.

Frie kunstnere

De visuelle kunstnerne er også i en helt annen posisjon enn mange av de andre kunstartene fordi så å si alle jobber i det frie feltet. Manglende systemer for honorarer og vederlag for utstillingsvirksomhet er nettopp én av hovedutfordringene for den visuelle kunstscenen, og vi vet at de visuelle kunstnerne er blant de som tjener minst. De andre kunstnergruppene jobber i større grad innenfor institusjoner som er tilknyttet fagforeninger som forhandler frem lønn og honorarer. Musikerne er for eksempel medlemmer av LO, og Musikernes fellesorganisasjon (MFO) har tariffavtaler både med det offentlige og private arbeidsmarkedet. Den visuelle kunsten har heller ikke det kommersielle kretsløpet som de andre, og har ikke bransjer som er involvert i avtaler for feltet, som bokforlagene eller plateselskapene. Det er også derfor de visuelle kunstnerne får hele 42 prosent av de statlige stipendene og 75 prosent av midlene til GI. Her kan det riktignok nevnes at det er mange flere om beinet blant de visuelle kunstnerne, og kun 10 prosent av de som søker får. For musikerne og forfatterne er tildelingsprosenten henholdsvis 25 og 23 prosent.

Det er vanskelig å påvise at det visuelle kunstfeltet bevisst er nedprioritert fra politisk hold. Bunner ulikhetene i at den visuelle kunsten ikke har klart å formidle sine behov godt nok? Er det for mange krav og for lite samhandling i feltet? Det er i alle fall ingen tvil om at bak de kunstartene som har vokst mest de siste tjue årene, ligger det et strategisk og tydelig politisk påvirkningsarbeid. Her er det særlig grunn til å trekke frem dansekunsten og den såkalte «rytmiske musikken», som begge har sett en enorm vekst under Kulturløftet. Selv om den visuelle kunstscenen ikke har fått delta på kulturløftefesten, finner man fagpolitiske suksesshistorier også her. Unge Kunstneres Samfunds (UKS) forslag om å opprette en egen støtteordning for kunstnerdrevne visningssteder er en av dem.
Av disse tre prosjektene kan vi utlede noen distinkte strategier. Vi har brukt tre merkelapper for å skissere hovedlinjene i arbeidet deres: Oppdragerne, alliansebyggerne og fikserne. Det har handlet om å insistere på sitt felts egenart, om alliansebygging, kompromisser og en evne til å finne konstruktive løsninger.

 

Elizabeth Schei