Om hvordan noen karikerte eliten og misforsto folk flest

Av: Ole Marius Hylland

Publisert:

Utgave: 7/2013

Del: 

Kristian Meisingset

Kulturbløffen

Cappelen Damm, 2013

 

Kristian Meisingset har med Kulturbløffen skrevet en bok om «hvordan vi sviktet eliten og fornærmet folk flest», for å sitere undertittelen. Alle de tre viktigste aktørene i boka har dermed fått navnet sitt på forsida: eliten, folk flest og Kristian Meisingset. Den eneste aktøren som vi blir godt kjent med, er den siste av disse tre.

For å gjøre det litt systematisk: I det følgende skal jeg først gi litt ros og så en god del ris.

Å gi boken en tilmålt mengde ros, faller ikke så vanskelig. Kristian Meisingset skriver lett og ledig. Kanskje til tider i ledigste laget, men det er en smakssak. Det er også befriende å se en så tydelig diskusjonsvilje koblet med et åpenbart talent for å spissformulere interessante påstander. Kulturpolitikken kan til tider ha preg av et klamt enighetstyranni, og det har godt av å bli utfordret. Meisingset leverer videre et selvbevisst anti-demokratisk forsvar for demokratiet og argumenterer for at det er demokratisk å anerkjenne og omfavne forskjeller. Denne hovedideen vil mange kjenne seg igjen i: Vi kan minne om SVs slagord «Ulike mennesker – like muligheter». Eller for den saks skyld, Høyres ferske parole «Like muligheter for alle».

Mine kritiske innvendinger bunner i at jeg har sympati for kjernen i Meisingsets prosjekt. Jeg har forståelse for poenget om at man ofte undervurderer reelle sosiale forskjeller og overvurderer muligheten til å overvinne dem gjennom spredning av kultur og kunnskap. Samtidig synes jeg Meisingset gjør det litt for enkelt for seg selv. Dette gjelder for det første det til tider svært karikerte bildet av det Meisingset kaller «eliten». Ordet opptrer hele tiden i bestemt entall og betegner en sluttet krets med eierskap til finkulturen, som produsenter, konsumenter eller støttespillere. De «styrer institusjoner som ekskluderer folk flest», sitter med «makten over pengesekken og fordeler pengene til seg selv», og vurderer populære filmer «som McDonalds-kultur». Hele beskrivelsen av den finkulturelle eliten og den stigen de trekker opp etter seg, virker, om man kan si det sånn, litt utdatert. Da Eivind Tjønneland i 1994 ga akademiske analyser av populærkultur i boka Fra uhu til aha, virket det nokså friskt, men siden den gang har det blitt skrevet svært mye om den store middelkulturen; om den altetende kulturbrukeren og om den diffuse kultureliten. I 2011 publiserte for eksempel Anne Krogstad og Tone Knudsen Harr en mye lest artikkel om hvordan «kultureliten» først og fremst fungerer som et retorisk begrep. Ingenting av dette er med i Meisingsets bilde av Kultur-Norge. Her er det elite versus folk som gjelder, og aldri kan eller skal de to møtes.

 

Dokumentasjonsproblemer

Kulturbløffen er ikke en akademisk utgivelse, og det er den selvsagt heller ikke tenkt å være. Likefullt er det en åpenbar fordel også for polemikker og pamfletter at forfatteren dokumenterer det feltet han skriver om på en god måte. Det er to primærkilder i boken: intervjuer med et antall aktører fra kulturog kunnskapslivet, samt Kristian Meisingset selv. Dessuten brukes et nokså selektivt utvalg av tweets, medieuttalelser, personlige samtaler og egne spørreundersøkelser. Og alt tillegges tilsynelatende lik vekt og gyldighet. Selv om dette er 90 prosent pamflett og 10 prosent utredning, tror jeg Meisingsets argumenter kunne hatt godt av et mer ryddig faktagrunnlag. Jeg skal gi noen eksempler på dette.

En svært viktig kilde til beskrivelsen av tingenes tilstand er forfatterens egen vurdering av konserter han har vært på, bøker han har lest, filmer han har sett og så videre. Han synes Beyoncé utstråler rå kraft; han synes Johan Harstad er overvurdert; han synes Evita på Kilden er tam; han synes Supermannfilmen Man of Steel er «lidenskap i flytende form». Det er også lange partier med populærkulturell analyse av Harry Potter, som det er litt vanskelig å se funksjonen til. I det hele tatt er det ikke nødvendigvis så interessant for argumentasjonen i boka hva Meisingset synes om hverken Galtvort, Hellbillies eller Batman-filmene.

Videre er det et viktig poeng i boka at den smale kulturen blir brukt av stadig færre og at forskjellene mellom folk og elite blir større og ikke mindre. Gjennomgående brukes tall for kulturinteresse fra Statistisk sentralbyrå for å belegge dette. Jeg vil mene at faktisk kulturbruk er minst like relevant. Da er det jo interessant at bruken av opera og ballett har økt siden 1997, og at det er mindre forskjell på langtidsutdannede og kortidsutdannedes bruk av teater nå enn det var i 1994. Spørsmålet er hvordan dette står til Meisingsets bærende idé om at forskjellene blir større. Poenget er at det uansett ikke er et entydig bilde vi her snakker om.

Meisingset tar seg heller ikke alltid bryet med å kontrollere sine egne antagelser. Han antar at få krimbøker og bestselgere kjøpes inn av Kulturrådet. Men hvis vi setter denne påstanden opp mot Bokhandlerforeningens liste over de 25 mest kjøpte bøkene i 2012 (hvorav en rekke krimbøker), ser vi at ting stiller seg litt annerledes: 22 av disse bøkene ble faktisk kjøpt inn av Kulturrådet i 2012. En annen påstand handler om de mest lånte bøkene på bibliotekene: «Jeg vil tippe at nesten ingen av bøkene på topp 100-listen var kjøpt inn gjennom Kulturrådets innkjøpsordning», skriver Meisingset. Dette er lett å sjekke. 17 av bøkene ble kjøpt inn. Et annet sted i boken trekker han frem filmen Man of Steel som et eksempel på noe folket elsker og eliten hater. Tall fra databaser som Rotten Tomatoes og IMDb brukes for å belegge påstanden, og Meisingset konkluderer med at det er et stort spenn mellom måten den er tatt imot av anmeldere og av den jevne kinogjenger. Men filmen har fått nokså gode anmeldelser i en rekke aviser, og hvis vi bruker en annen filmnettside, norske Filmweb, gir publikum i snitt karakteren 7,3 på en skala fra 1 til 10, mens kritikernes tallfestede dom er 6,9. Avstanden mellom en kresen kritikerstand og smusselskende kinogjengere er altså ikke nødvendigvis så stor som Meisingset vil ha det til.

 

Demokratiseringstvang

Meisingsets argumentasjon bygger i stor grad på at den demokratiseringen av (høy)kultur som han er så kritisk til, er en tvunget demokratisering; at det er et mål at alle skal like det samme; at den såkalte elitekulturen skal være viktig for alle. Han skriver ikke noe om demokratisering som mulighet, som tilbud eller som et forsøk på å bygge ned de hindringer som eventuelt måtte stå i veien for noens ønske om bedre tilgang til kultur. Det er lett å være mot påtvungen smak, men det er mye vanskeligere å være mot tanken om at flest mulig skal ha tilgang til et så bredt kulturelt mangfold som mulig – også når man tar høyde for at ikke alle liker det samme. Å sende Riksteatret på turné handler kanskje ikke så mye om at alle i Stokmarknes skal elske En handelsreisendes død, som om å gi de 40 personene om faktisk gjør det, muligheten til å se stykket. Dersom man er imot det, kreves en argumentasjon av en helt annen type enn den man finner i Kulturbløffen. Meisingsets bilde av norsk kulturpolitikk er ikke et fullstendig bilde. Han klarer heller ikke å dokumentere at norsk kulturpolitikk primært dreier seg om at alle skal like det samme. Jeg tror grunnen til dette ganske enkelt er at norsk kulturpolitikk ikke primært dreier seg om at alle skal like det samme. I stedet dreier den seg om en krevende spagat mellom det smale og det brede, mellom kvalitet og mangfold. Denne spagaten er både en politisk og ideologisk utfordring som hadde fortjent en bedre dokumentasjon, analyse og kritikk enn den vi finner i Kulturbløffen.

 

Ole Marius Hylland