Kunstnerpolitikk på politikernes dagsorden – check!

Av: Hilde Tørdal

Publisert:

Utgave: 7/2013

Del: 

Da det reviderte statsbudsjettet ble lagt frem fredag 8. november, frøs blodet i årene på meg et øyeblikk, før det så fosset varmere enn noensinne igjen. Regjeringen hadde kuttet vekk alle de 10-årige stipendene som skulle erstatte ordningen med garantiinntekt for kunstnere. I tillegg sto vi overfor store kutt i Norsk Kulturråd og Utenriksdepartementets kulturmidler som direkte påvirker kunstnerøkonomien. Småbeløp i søkbare midler hos Kulturrådet og UD ble sterkt svekket, sammen med institusjoner under Post 74 som ikke tåler kutt, men bukker under selv med mindre justeringer. Kulturministeren uttalte at det skulle satses på kvalitet, mangfold og økt frihet. Det skulle bygges nedenifra istedenfor ovenifra, og makten skulle spres. Ordene var fine, men disse grepene var helt på kollisjonskurs med intensjonen og dermed uforståelige. De sentrale, solide og trygge institusjonene var fredet, og kuttene kom på poster som nettopp svekker aktørene som bygger nedenifra og utgjør grobunnen for kvalitet, mangfold og sørger for kunst i hele landet – kunstnerne.

Etter en intens helg med strategiarbeid og en påfølgende uke med iherdig jobbing, fikk vi vite fredag 15. november at regjeringsforhandlingene med Kristelig Folkeparti og Venstre hadde tilbakeført de 10-årige stipendene. Lettelsen og gleden var stor, og jeg vil igjen få lov til å takke disse to partiene for deres innsats og vilje til å kjempe for kunstnernes vilkår. Det gir tillit til systemet når massive protester fra fagorganisasjonene klarer å nå fram på fagfeltenes vegne.

NBK valgte likevel å gjennomføre en felles, nasjonal aksjon med tildekking av kunst under det historisk inspirerte navnet #kunstneraksjonen og under parolene «Frihet, Kvalitet og Mangfold», «Ja til kunst» og «Sats på kunstnerne». Alle kunstnerorganisasjonene i Kunstnernettverket var invitert til å være med på aksjonen. Statssekretær Knut Olav Åmås og leder i Familie- og kulturkomitéen Svein Harberg fra Høyre møtte opp sammen med flere andre interesserte politikere. Gode appeller som virkelig gav grunn til optimisme for kunstnerpolitikken framover, ble holdt av Familie- og Kulturkomiteens medlem Hege Haukeland Liadal (Ap) og nestleder Geir Jørgen Bekkevold (KrF) og av kulturpolitiske talspersoner Bård Vegar Solhjell (SV) og Trine Skei Grande (Venstre). Av dette er det naturlig å trekke konklusjonen at vi nå trenger å legge forholdene til rette for en god kunstnerpolitikk på nasjonal basis, som fører til økonomisk vekst og bærekraft i vårt virke, når vi arbeider og lager kunst som felleskapet får glede av.

Et viktig lyspunkt i statsbudsjettet slik det foreligger i dag, er 2 millioner til prøveordningen for utstillingshonorar ved statlige visningsteder. Dette er honorar, vederlag og produksjonsmidler ved utstillingsvirksomhet på offentlige ikkekommersielle visningsteder som må økes betraktelig for å bedre bærekraften i billedkunstnernes virke. Ønsker politikerne kvalitet, må de slutte å tro at det kan oppnås gjennom budsjettkutt eller ved å ta med den ene hånda og gi med den andre. Offentlige midler bør også knyttes til en regulering som tar høyde for prisstigning, inflasjon og lønnsvekst i resten av samfunnet. Siden beløpene har stått stille i årevis, eller bare hatt minimal økning, så har også kunstnernes vilkår forverret seg stadig mer, til tross for at vi kan vise til stor suksess, internasjonal anerkjennelse og høy aktivitet. Slik kan vi ikke ha det lenger.

Noen peker på at det er for mange kunstnere og at det er her problemet ligger, men økt konkurranse endrer ikke på prinsippet om at vi skal kunne forvente skikkelig betaling til de kunstnerne som faktisk blir brukt til oppdrag og inviteres til å lage utstillinger i offentlig regi. Det er det offentlige som ikke har tatt konsekvensen av at deres utstillingsvirksomhet er ikke-kommersiell, der salg av kunsten heldigvis er sett på som en underordnet oppave og ressursene legges på god formidling og aktuelle kunstopplevelser til publikum. Dette er markedet i dag, utenfor de rent kommersielle galleriene, og det er her den økonomiske gevinsten til kunstnerne uteblir. Det er derfor naturlig å tenke seg at økonomien på de ikke-kommersielle visningstedene bør fordeles omtrent slik i fremtiden: 70 prosent til drift og 30 prosent til produksjon, honorar og vederlag til kunstnerne. Visningstedene bør også rapportere inn hvor mye som brukes på produksjon, vederlag og honorarer, slik at vi kan få et skikkelig tallmateriale å basere den videre forskningen på.

Takk til alle som rundt omkring i hele landet bidro til en flott markering av oss som yrkesgruppe. Deres gode innsats gjør det mye lettere for sentralstyret å jobbe videre med kunstneres vilkår, velferdsordninger og pensjon. Takk til enorm innsats fra Trine, Tanja, Ebba, Maria, Kristian og Arne i sentralstyret, til Kunstnernettverket, og da særlig Lise Stang Lund i Norske Kunsthåndverkere og Matti Lucie Arentz i Forbundet Frie Fotografer. En stor takk til administrasjonen i NBK som også stillte opp og la til rette for mobiliseringen. Sammen får vi til utrolig mye!

Hilde Tørdal, styreleder