• Thomas Hirschhorn: Hotel Democracy. Gjengitt med tillatelse fra Art Basel

Fornyet makt til samleren

Av: Kari J. Brandtzæg

Publisert:

Utgave: 4/2008

Del: 

I begynnelsen av juni gikk Art Basel av stabelen for 39. gang. Og nok en gang viste kunstmessen sin overlegne posisjon i det internasjonale kunstfeltet.

Messen er enda mer enn tidligere blitt et «must» for fagfolk. Det kommersielle er overordnet, men messen tilbyr også et omfattende program med seminarer, filmvisninger, boklanseringer, performancer og kunstnersamtaler med noen av verdens fremste kunstnere, som for eksempel Jorge Pardo og Lawrence Weiner. Grensene mellom det kommersielle og det autonome kunstfeltet utviskes i stigende grad for hvert år som går. I år søkte 1000 gallerier seg til Basel, og etter vurderinger ble 300 innvilget plass på hovedmessen. Det er gallerienes stands som strukturerer Art Basel. I tillegg kommer Art Statements hvor noen utvalgte gallerier viser verk av unge lovende kunstnere, og i Art Unlimited kan galleriene søke spesielt med større installasjoner. Denne gangen kunne man se verk av blant andre Pipilotti Rist, Douglas Gordon, Karen Kilimnik, Fabrice Gygi og Takashi Murakami. Thomas Hirschhorns monumentale Hotel Democracy pekte seg ut som et spesielt interessant verk. Den enorme modellen av et hotell fremstiller 44 rom dekket av bilder og oppslag fra aviser og magasiner med mennesker som kjemper for demokrati. Messen kunne stolt melde at sveitsiske Hirschhorn, som siden 2003 har nektet å stille ut i sitt hjemland av politiske grunner, har valgt Art Basel som hjemveien fra sitt selvpålagte kunstneriske eksil. Om det skyldes politikk eller penger skal forbli usagt.

Eksplosjon av nye samlere
Tony Ourslers nye installasjon på Art Unlimited heter Untitled Work with Money og fungerte som en komisk kommentar til den svake dollarkursen. Det hersket imidlertid uenighet blant galleristene om den svake dollaren preget salget av kunst på årets messe. Flere mente at fraværet av amerikanske samlere ble veid opp av nye og ambisiøse samlere fra Russland, Sør-Amerika, Asia og Europa. I Basel kunne jeg også dette året observere et økende antall norske samlere og interesserte. Men det gjelder å ikke gjenkjenne hverandre. Man er internasjonal.
Å samle kunst er mer trendy enn noen gang, og Art Basel legger alt til rette for den private samlerens smak og behag med egen VIP lounge og lukkete åpninger. Det er hos de pengesterke private aktørene pengene og mulighetene ligger, ikke hos de fattige offentlige museene. Galleriene retter derfor mer og mer sin oppmerksomhet mot de private samlerne. Årets store snakkis var da den russiske billionæren Roman Abramovich entret messen og kjøpte en Giacometti til 14 millioner dollar. Og en ny og tydelig trend er at samlerne ikke lenger bare samler for seg selv, de bygger egne private museer eller foundations. Fotballgale Abramovich er på sin side i ferd med å åpne en ny institusjon for samtidskunst i Moskva.

Norske kunstnere på messen
Matias Faldbakken er utvilsomt et ettertraktet samlerobjekt, og i Basel viste gallerist Gitte Nourbach to av hans arbeider. Hun begrunner den store interessen for Faldbakken med at hans utforskning av estetiske og politiske problemstillinger er av særlig relevans for dagens kunstkontekst. Gardar Eide Einarsson var representert på Art Unlimited av den danske galleristen Nils Stærk. Stærk hadde forunderlig nok den sterkeste representasjonen av norske kunstnere på sin stand i Basel. Men som han sier kan man ikke egentlig kalle Einarsson og Torbjørn Rødland for norske kunstnere. Einarsson arbeider først og fremst innenfor en amerikansk kunstkontekst, og Rødland er stadig på reisefot og henter sine fotografiske motiver like gjerne fra Japan og Seattle som fra Stavanger. Stærk kunne melde om stor interesse for de to kunstnerne både når det gjaldt salg og nye utstillingsmuligheter.
Galleri Riis er det eneste norske galleriet som har sluppet gjennom nåløyet med egen stand på messen. Galleri Riis var også representert på Art Statements med byster av Håvard Homstvedt og på Art Unlimited med et enormt veggarbeid av Hamish Fulton (i samarbeid med Galleri Tschudi). Espen Ryvarden forteller at Basel er galleriets årlige storsatsing med et budsjett på rundt 500 000 kroner. I følge Ryvarden betaler det seg, ikke nødvendigvis med umiddelbare salg, men i form av økt synlighet og nye kontakter i kunstfeltet.

Sober og tydelig
Atle Gerhardsen og hans Berlinbaserte galleri C/O pekte seg ut med en sober og tydelig stand der både Vanessa Baird og Vibeke Tandberg var representert med to arbeider hver. Gerhardsen understreker også Baselmessens avgjørende betydning for å kommunisere og profilere kunstnere.
Av andre norske kunstnere fant jeg et fotografi av Per Barclay hos italienske Persano og et perforert landskapsmotiv av Anne Karin Furunes hos finske galleri Anhava. Anhava fortalte gledestrålende at hun i løpet av messens to første dager hadde solgt seks av Furunes’ perforerte bilder. Galleri Krinzinger var også godt fornøyde med å ha solgt åtte av Bjarne Melgaards malerier til en verdi av rundt 35 000 euro hver.
Art Basel forbindes gjerne med champagne og snobbete selskaper for de spesielt innvidde, men messen er altså mye mer enn det. Her kan man få unik førstehånds kjennskap til kunstnere og verk gjennom personlige møter med internasjonale spesialister på alt fra Kokoschka og Käthe Kollowitz til Faldbakken og Sarah Lucas. Messen gir sånn sett en overraskende god og sjenerøs tilgang til det kompetente, faglige og intellektuelle grunnfjellet i det internasjonale kunstfeltet.