Kardinalsymptomet

Av: Agatha Wara

Publisert:

Utgave: 7/2013

Del: 

«Hvis vi ikke forstår de positive heltallene, tror jeg kanskje ikke vi kan forstå noe som helst», leser jeg. Ganske tung kost å svelge på en søndags ettermiddag, der jeg sitter og forsøker å huske hva et positivt heltall egentlig er. Og hva betyr det å «forstå» et heltall? Jeg tror jeg forstår heltall, for de var min store mare da jeg studerte. Det var de som var grunnen til at jeg måtte ta kurset «algebra for humanister» i stedet for det vanlige algebrakurset for folk uten matematikkhemninger.

Det som blir klart i intervjuet med matematikeren Matthew Watkins i den første utgaven av filosofitidsskriftet Collapse, er at det finnes et presserende spørsmål om de positive heltallenes vesen, og kanskje enda viktigere: primtallenes vesen. Videre at dette spørsmålet ikke bare angår den teoretiske matematikken, men også naturvitenskapen, fysikken og de delene av livet ellers der vi er avhengige av et stabilt og forutsigbart tallsystem.

Så hva er heltall? Det enkle svaret er at det er det egentlig ingen som vet. Selv om vi kanskje, etter 1500 år med kollektive forsøk på å forstå dem, har en følelse av å ha sånn halvveis peiling. Siden tidenes morgen har primtallene blitt omtalt som «mystiske »: Desto dypere vi graver for å avdekke primtallenes logikk – jakten på en magisk ligning som kan forutse hvilket primtall som følger et annet – desto mer paradoksale resultater kommer for dagen.

Takket være oppdagelsen av Riemanns zetafunksjon på midten av 1800-tallet har imidlertid den moderne matematikken fremmet noen fascinerende hypoteser som byr på ny innsikt. Ideen om at primtall er i bevegelse, forklarer Watkins, innebærer at de er en slags ladede entiteter med kvasifysiske egenskaper. Primtall er generatorer. Frank Sommen, en kreativ flamsk matematiker som Watkins har samarbeidet med, hevder til og med at «hvert positive heltall er et unikt dyr». For de fleste av oss lekfolk som ikke er dypt inne i tallteori og stort sett forholder oss til tall som en ordnet rekke med identiske enheter, virker kanskje forestillingen om tallenes individuelle liv ikke direkte anvendelig. For hvilken rolle spiller det om tall «beveger seg» så lenge sifrene på bankkontoen står stille lenge nok til at man får betalt husleien? I det praktiske liv trenger vi noe vi kan gjøre regning med, noe forutsigbart, en håndfull stabile enheter. Men etter å ha kommet meg gjennom det nesten 100 sider lange intervjuet med Watkins, får jeg likevel en kriblende følelse av underliggjøring, av å se noe så kjent få nytt liv.

Da Collapse ble lansert i 2006 av filosofen Robin Mackay gjennom publiseringsprosjektet Urbanomic, var det en fremmed fugl i filosofiens homogene verden. Men det tok ikke lang tid før tidsskriftet ble en ettertraktet kunnskapskilde. På grunn av den antiakademiske, transdisiplinære tilnærmingen og villigheten til å trykke tekster mens de fortsatt er i prosess, ble Collapse et møtepunkt for filosofer, forskere fra ulike fagfelt og også kunstnere.

Etter debuten «Numerical Materialism» publiserte Urbanomic et nytt bind i 2007 med tittelen «Speculative Realism». Her ble Raymond Brassier, Ian Hamilton Grant, Graham Harman og Quentin Meillassoux for første gang presentert under den spekulative paraplyen. Senere samme år ble utgivelsen fulgt opp av en paneldiskusjon med de fire filosofene på Goldsmiths University i London. Mackay beskriver spekulativ realisme som en samtale som «tenker utenfor partiske allianser og bestemte skoler, og som derfor er genuint utforskende». Spekulativ realisme ble foreslått av Brassier som en provisorisk benevnelse (selv om han senere tok avstand fra enhver befatning med «bevegelsen») og var ment å betegne «en ny form for filosofisk diskusjon som bryter ut av noen av de hindrene man opplevde som påtrengende innen filosofien på slutten av 1900-tallet.»

Filosofene knyttet til den spekulative realismen representerer svært ulike perspektiver, men de deler en fornyet interesse for filosofisk realisme – en term som ikke lenger hadde troverdighet innen faget. Ved å koble realisme med spekulasjon, får man en paradoksal posisjon som forsøker å se på virkeligheten ved å tenke hinsides det som er umiddelbart gitt. Et av hindrene Mackay henviser til, er kanskje det Meillassoux kaller «tilgangsproblemet». Ifølge Meillassoux innebærer postkantiansk filosofi en problematisk korrelativ tankegang: at mennesker ikke kan eksistere uten verden, og at verden ikke kan eksistere uten mennesker. Med andre ord kan man aldri få tilgang til tingene i seg selv, bare tankene vi har om dem.

Oppgaven disse filosofene har tatt på seg, er å finne nye fluktruter. Denne filosofiske vendingen har dyptgripende konsekvenser for forståelsen av menneskets relasjon til verden. Den understreker menneskets historiske kontingens og samtidig den menneskelige kunnskapens endelighet. Og om man legger til grunn at menneskets rolle ikke lenger skal forstås som kilden til konstruksjonen av virkeligheten, åpner det opp refleksjoner over hvordan språk, tekst, bilder, subjekter og objekter ble virkelighetens stedfortredere oppgjennom 1900-tallet og til i dag.

Det er kanskje et åpent spørsmål om den spekulative realismen faktisk markerer en ny vending innen filosofien eller om den ikke er annet enn del av ønskedrømmene til en gjeng forvirrede bloggere (slik Brassier mener). Uansett hvordan det måtte forholde seg, har den – sammen med sine fettere animismen, vitalismen og den objektorienterte ontologien – hatt en høyst reell innvirkning på samtidskunsten.

Candida Höfer, Ethnologisches Museum Berlin III (2003), fra utstillingen «Animism/Animismus». © Candida Höfer, Köln; VG Bild-Kunst, Bonn.

//

De siste årene har samtidskunstfeltet forsynt seg grådig av disse spekulative diskusjonene. Og selv om Collapse hele tiden hadde som mål å overlappe med felt utenfor filosofien, tror jeg hverken redaktøren eller bidragsyterne noensinne så for seg at de skulle få en så varm velkomst som de faktisk fikk i kunstverdenen. Bare i år har det blitt arrangert en rekke seminarer av spekulativ art ved kunstinstitusjoner, blant annet «Speculative Art Histories Symposium» ved Witte de With i Rotterdam og «Escape Velocities» i regi av e-flux i New York. I fjor inviterte dOCUMENTA (13) Graham Harman som en av sine offisielle deltagere. Harman bidro også med en tekst til bokserien «100 Notes – 100 Thoughts». Utstillingen i Kassel hadde også en antiantroposentrisk tendens. På tilsvarende vis utforsket den omdiskuterte utstillingen og konferansen «Animism», i regi av kunstneren Anselm Franke, forbindelseslinjene mellom subjekter og objekter. For øyeblikket har utstillingen «Speculations on Anonymous Materials» ved Fridericianum i Kassel samlet arbeidene til 25 kunstnere for å kaste lys på hvordan den «spekulative vendingen» i kunsten forholder seg til dagens teknologiske landskap. Eksemplene er mange. Inntrykket er at det går stadig kortere tid mellom hver gang jeg støter på pressemeldinger med spekulativ tematikk eller snakker med kunstnere som har oppdaget paralleller til de problemstillingene de står overfor i sin egen praksis.

Kunstverdenen parasitterer hele tiden på andre felt. Det har den også gjort med den spekulative realismen, som nå er blitt en slags merkevare. Denne måneden publiserte ArtReview sin årlige liste over de 100 mektigste aktørene i kunstfeltet, og spekulativ realisme havnet på 81. plass. Merkevaren spekulativ realisme har blitt så allestedsnærværende at man i visse kretser himler med øynene bare noen nevner ordet, i den tro at de forsøker å surfe på den spekulative bølgen.

Spørsmålet er ikke om den spekulative realismen kommer til å avansere fra sin status som trend eller ikke, men om den kan forstås som et symptom på et dypere behov for nye strategier innen samtidskunsten. Mackay hevder at hovedårsaken til at flere unge filosofer på slutten 1900-tallet begynte å lete etter en vei ut av den institusjonaliserte filosofien, var en følelse av at filosofien var autismepreget og uttømt. Den spekulative realismen representerte en utvei fordi den gjorde det mulig å koble filosofien med omverdenen.

Kunsten har uttømt seg selv, er vi blitt fortalt. De som er i besittelse av de nødvendige kredentialer til å uttale seg om «historiens slutt», kan fortelle oss at det har vært slik lenge. Min versjon av denne uttømtheten kommer fra egne erfaringer, og gjennom samtaler med kollegaer på middagsselskaper, over en drink på en bar eller på lukkede grupper på Facebook. Kilden til denne uttømtheten er en kunst som fortsetter med å se på verden, vår egen handlefrihet og forståelse av hva som er mulig gjennom en antroposentrisk, konstruert virkelighetsforståelse. Hvis vi vender blikket bort fra kunsten, vil vi kanskje oppdage at vi lever i et øyeblikk preget av en spesifikk og enestående desperasjon: Overalt kan man se spor av krig eller økonomisk krise, og den brutale behandlingen av naturressurser og mennesker bare fortsetter.

Collapse har hatt en interessant innflytelse på samtidskunsten. To tegn på populariteten er at piratkopiene er lett tilgjengelige på nett og at Urbanomic nå har gjenutgitt alle de syv utgavene. Styrken til Collapse som publiseringsprosjekt ligger i åpenheten: ønsket om å være et sted for ulike teoretiske posisjoner og å ta opp i seg perspektiver fra andre fagfelt fremfor å overføre filosofiske posisjoner på dem. Suksessen Collapse har hatt i kunstfeltet, kan bare forstås som et tegn på et desperat behov fra kunstens side for å etablere forbindelser med utsiden.