Fantasi betyr forandring

Intervju med Franco «Bifo» Berardi

Av: Frans Jacobi

Publisert:

Utgave: 7/2013

Del: 

I november var Franco «Bifo» Berardi i Bergen i forbindelse med Audiaturs seminar ved Bergen Kunsthall. Her snakket han om den siste boken sin, The Uprising: On Poetry and Finance. I boken argumenterer han for at poesi og estetikk har en viktig rolle i kampen mot «ideen om vekst og begrepet gjeld, finanssektorens fremste språklige midler til å manipulere samfunnet».

Jeg møtte Berardi i baren på hotellet hans kvelden før seminaret. Samtalen var preget av at han hadde mistet nesten all hørsel noen uker tidligere, noe som gjorde at spørsmålene mine fortonte seg som svak mumling for ham. På sitt karakteristiske energiske vis klarte han likevel å bruke denne vanskelige situasjonen til å belyse noen av de sentrale ideene sine – og på en eller annen måte greide han å gjette seg frem til hva jeg mente.

Fantasi og forventninger

Frans Jacobi: For meg som billedkunstner er de estetiske problemstillingene du tar opp i den siste boken din, veldig interessante. Begrepet «sosial fantasi » står sentralt i tenkningen din, og jeg er nysgjerrig på hva du legger i dette. Siden jeg har arbeidet med temaene krise, politiske uroligheter og protestbevegelser, vil jeg også gjerne høre mer om hvilke forbindelser du ser mellom denne typen politiske fenomener og estetikk.

Franco «Bifo» Berardi: Mitt interessefelt har alltid vært forbindelsene mellom den sosiale virkeligheten – spesielt de sosiale bevegelsene – og media og estetikk. Opp gjennom årene har jeg jobbet med flere ulike medier: På 70-tallet drev jeg med radio (den kjente Radio Alice i Bologna, F.J.), og på 80- og 90-tallet var jeg med på å bygge opp den italienske nettkulturen. I tillegg har jeg erfaringer fra fjernsyn og gate-tv. Dette har vært mitt bidrag til de sosiale prosessene. Utgangspunktet for arbeidet mitt har hele tiden vært forbindelsene mellom fantasien og det sosiale mulighetsrommet; den politiske muligheten til å skape noe som står i et autonomt forhold til det kapitalistiske regimet.

Fantasi – hva betyr det ordet? Det har med imaginasjon, med bilder å gjøre. Men det handler også om å åpne nye muligheter som ikke er synlige i verden slik den er i dag. I arbeidet mitt har jeg forsøkt å bryte med konvensjonelle forventninger ved å injisere det poetiske og det kunstneriske i mediefeltet. Fantasi handler alltid om noe som er helt avgjørende for den sosiale prosessen: forventninger. Hva venter folk seg av fremtiden? Hva venter de seg av andre mennesker, eller fra sitt eget liv? Vi har blitt opplært til å begrense forventningene våre til mer konsumpsjon, flere varer og mer penger, og disse forventningene er blitt et slags fantasiens fengsel. Min tilnærming til media handler kort sagt om å bryte med konvensjonelle forventninger – om å åpne opp en annen forventningshorisont.

FJ: I politisk sammenheng handler den sosiale fantasien om å forestille seg alternative samfunnsformer?

FBB: Nettopp. På 1900-tallet besto ideologiens hovedoppgave i å lansere nye forestillinger om et nytt samfunn. Både høyresiden og venstresiden balet med denne grandiose oppgaven. Jeg er ikke fullt så ambisiøs. Nå er det etter min mening viktig å forestille seg en annen livsstil, snarere enn å utarbeide visjoner for storsamfunnet. Media gir oss nye muligheter til å spre nye forestillinger om hvordan dagliglivet kan endres. Virkelige sosiale endringer skjer når folk begynner å forvente seg noe annet, når andre muligheter kommer til syne. 1968 endret verden på mange ulike vis, men det dreide seg ikke om å bryte ned statens politiske maskineri eller å opprette en ny verden. Det er her politikken møter media, og media møter estetikken. Å endre livsstil innebærer å bruke fantasien, både på persepsjonens, følelsenes og estetikkens område.

FJ: I essayet «Connecive Sensibility» skriver du om forskjellen mellom det du kaller konjunktive og konnektive kommunikasjonsformer eller persepsjonsmodi...

FBB: For øyeblikket er spørsmål knyttet til disse begrepene min teoretiske hovedinteresse. Jeg jobber med skiftet fra det jeg kaller en konjunktiv modus til en konnektiv modus. Hva betyr konjunksjon? Det er lett å forstå. Konjunksjon er enhver form for relasjon mellom språklige vesener, relasjoner som ikke har en forutbestemt form utover det kroppssensitive, sanselige språket. En konjunktiv relasjon er en relasjon mellom virkelige, tredimensjonale kropper som ikke er koblet sammen gjennom punkter med perfekt interaksjon. Kommunikasjonen mellom deg og meg er ikke perfekt – sant å si er jeg for øyeblikket svært langt fra å være perfekt siden jeg nesten ikke kan høre hva du sier – men jeg forstår deg på et vis allikevel. For selv om mine auditive evner nesten har brutt sammen, klarer jeg likevel å gjette meg frem til en god del og utvinne en slags mening som vi kan bygge videre på i en tilnærmingsprosess.

Det konnektive er helt annerledes. Konneksjon innebærer informasjonsoverføring og meningsproduksjon i et medie- eller kommunikasjonsfelt med preformaterte maskiner. Om man forsøker å koble sammen to maskiner med forskjellig format, skjer det absolutt ingenting. Hvorfor? Vel, her vi sitter, er formatet mitt en smule redusert, men likevel kan vi fortsatt finne frem til måter å forstå hverandre på. For to konnektive maskiner ville det vært helt umulig. Da er det enten null eller én, ja eller nei. Ideen min er denne: Menneskeheten er nå i ferd med å bryte med en lang historie på rundt en milliard år, der interaksjonen har funnet sted konjunktivt mellom virkelige kropper, til en ny fase med konnektiv, preformatert kommunikasjon. Det som skjer i dag, dreier seg i all vesentlighet om at menneskelig kommunikasjon har beveget seg bort fra den analoge, ufullkomne utvekslingen av symboler til et konnektivt felt som forutsetter en perfeksjonering av formatene. Det innebærer faktisk en mutasjon av den menneskelige kognisjonen til andre former for persepsjon, intuisjon og språk, og denne mutasjonen skaper en ny form for lidelse.

 

Stillbilde fra filmen Working Slowly (Radio Alice) fra 2004. Originaltittel: Lavorare con lentezza. Regissør: Guido Chiesa. © Fandango 2004. Foto: Chico De Luigi.

 

Krise

FJ: Så krisen vi ser i dag, er ikke bare en finanskrise, den utspiller seg i kjernen av den menneskelige interaksjonen?

FBB: La oss forsøke å tenke gjennom hva dagens krise egentlig er. Krisen dreier seg selvfølgelig om finansøkonomien og samfunnet. Men utover det, hva bunner den egentlig i? Problemet er at finanskapitalismen har skapt et sosialt system basert på abstrakte rammer. Verdiproduksjonen i et slikt system skjer grunnleggende sett gjennom utvekslingen av algoritmer mellom økonomiske aktører. Dette innebærer at noe viktig er blitt umulig – det går ikke lenger an å forholde seg til makten på et politisk nivå.

I de siste stadiene av den industrielle produksjonen kunne fortsatt enkeltmennesker og sosiale bevegelser interagere i et fysisk rom – de kunne møtes på gaten og i byene, og de kunne bruke et menneskelig språk. Kampen mellom det gamle industriborgerskapet og de gamle industriarbeiderne var en konjunktiv kamp mellom aktører som opererte i et fysisk, territorialt rom. Men hvilken fiende står vi overfor i dag? Hvordan kan vi interagere med den? Hvordan kan vi stoppe prosessen? Hvordan kan vi bekjempe en fiende som ikke befinner seg noen steder? Det er en fiende det er umulig å stoppe, og som man heller ikke kan forhandle med. Dette er en måte å forstå ikke bare den økonomiske krisen, men også demokratiets og de sosiale bevegelsenes politiske fallitt.

FJ: Når de sosiale bevegelsene i Hellas eller i Istanbul okkuperer gatene, plassene og parkene, så forsøker de egentlig å konfrontere en fiende som ikke er til stede. Fienden er et spøkelse – en abstraksjon?

FBB: Siden 2008 eller 2009 har vi kunnet se en bølge av bevegelser, kamper og demonstrasjoner i flere deler av verden, spesielt i Europa. I Istanbul og Hellas, Occupy Wall Street, Los Indignados i Spania. Men denne bølgen har ingen politisk effekt – den er absolutt null. Vi har vært helt ute av stand til å stoppe finansøkonomiens fremmarsj. Vi har ikke klart å endre en eneste lov og heller ikke den europeiske sentralbankens beslutninger. Vi har ikke klart noe som helst. Det er fordi gaten er et sted man kan okkupere – kanskje man til og med klarer å rive en bank – men det har ingen betydning. Det er ikke på gaten at makten befinner seg, makten er i cyberspace. Det er derfor de to eneste politiske handlingene som har fått gjennomslag, er Julian Assanges Wikileaks og Edward Snowdens avsløringer om NSAs spionasje. De eneste handlingene som har produsert en politisk forskjell, er konnektive abstrakte handlinger. Samfunnets egentlige kropp har blitt fullstendig maktesløs. Så spørsmålet er: Hvorfor går vi ut på gaten? Jeg har selvfølgelig et svar...

Sosiale bevegelser har alltid to ulike mål: Det ene målet er å kjempe mot en fiende som skal stoppes, og å endre noe. På det nivået har man ikke oppnådd noe som helst. Men en sosial bevegelse har også et annet mål, og det er å gi den sosiale kroppen bedre selvforståelse: evnen til å omforme dagliglivet, å se den daglige utnyttelsen og endre vår forståelse av arbeid og utdannelse. Det dreier seg i bunn og grunn om å gjenskape et bevisst kollektivt subjekt. På dette nivået har de siste årenes bevegelser – som for eksempel Occupy – vært viktige for å kaste lys over det prekariserte, kollektive arbeidet. Det er åpnet opp for muligheten til å gjenskape en slags identitet, til at den prekariserte arbeidskraften skal kunne gjenkjenne seg selv. Først og fremst har disse bevegelsene bidratt til å vekke den singulære kroppen – den sosiale kroppen, den erotiske kroppen, den menneskelige kroppen.

FJ: Er det fordi konjunktive modusen krever at kroppen skal være til stede? Den konjunktive kommunikasjonen baserer seg på den fysiske kroppen, og grunnen til at vi bruker gaten, er at vi forsøker å gjenopprette den fysiske tilstedeværelsen?

FBB: Ja, det er dette målet bevegelsen har oppnådd: Man har gjenopprettet det fysiske, det territoriale, fellesskapet. FJ: Jeg har lest en god del om opptøyene i Egypt. Aktivistene der hadde et høyt utviklet digitalt nettverk gjennom Facebook, Twitter etc. Men for å konfrontere regimet, var det ikke nok å operere i cyberspace, de måtte ut i den fysiske verden, på gatene og Tahir-plassen. FBB: Øyeblikket da den egyptiske revolusjonen ble en realitet, kan tidfestes nøyaktig: Det skjedde den 28. januar 2011, dagen president Mubarak besluttet å stenge Internett. Frem til dette hadde bevegelsen først og fremst en virtuell eksistens, men den 28. januar slo folk på pc-ene sine og oppdaget at nettet var tatt ned – og så gikk de ut på gatene. Dette illustrerer at selv om cyberspace selvfølgelig er en viktig informasjonsarena, så er det ikke der det skjer når alt kommer til alt.

Nye sykdommer

FJ: I dette ligger det kanskje også et spørsmål om risiko. Fysisk risiko henger sammen med kroppen. For å kunne oppleve de virkelige konsekvensene av det du gjør, innebærer å eksponere seg for en risiko.

FBB: Ja, det handler om å delta i det virkelige spillet. Det er også problemet med hvordan vi fantaserer om virkeligheten, ikke bare på et individuelt nivå. Cyberspace har åpnet en ny horisont for både informasjon og imaginasjon, men samtidig har mulighetene til at kroppene våre kan nå ut til andre kropper, blitt redusert. En annen ting jeg er opptatt av, er den unge generasjonens sykdommer. De nye sykdommene, som depresjon, panikk, krise og selvmord, er i fremmarsj over alt. Årsakene til disse tilstandene ligger først og fremst i at den fysiske relasjonen mellom mennesker er blitt en sjeldenhet.

Det handler om tid: Hvor mye tid tilbringer den nye generasjonen foran skjermen? Hvor mye tid tilbringer de sammen med hverandre i det fysiske rom? Noen venner av meg som underviser i barneskolen, forteller at barn helt ned til fem års alder er skeptiske når de møter hverandre. De kommer fra hjem fylt av skjermer og blir overrasket når de møter et annet barn. Det at den andres kropp forsvinner er noe barn opplever i tidlig alder, og senere lærer de at seksualiteten hører hjemme i en sfære av frykt, vold, aggresjon og depresjon. Arven fra den freudianske psykoanalysen må reformuleres, for disse nye psykiske lidelsene springer ut av et helt annet forhold til kroppen. I dagens situasjon står vi overfor en helt ny form for subjektivitet.

FJ: Jeg har barn selv, og en av tingene man oppdager når man har barn, er at skjermen invaderer livene deres.

FBB: De teoretiske og pedagogiske analysene av disse nye livsbetingelsene er ikke utviklet ennå. Det eneste vi kan gjøre, er å begynne å bygge opp en fenomenologi for denne generasjonen. For mange år siden, i 1975, påpekte en amerikansk antropolog at vi oppdrar en ny generasjon mennesker som vil lære mer av maskiner enn av mødrene sine. Dette vil nødvendigvis få omfattende antropologiske konsekvenser. Nå ser vi en generasjon med personlighetsendringer – det er dette skiftet i retning av koblinger jeg forsøker å analysere.

FJ: Hvilken rolle spiller estetikk i disse prosessene, slik du ser det?

FBB: Estetikk er området for persepsjon og følelser. Vår tids estetikk er dypt påvirket av skiftet fra det konjunktive til det konnektive. Hvis vi ser på kunsten de siste årene, blir det klart at mange kunstnere – særlig billedkunstnere – forsøker å lokalisere og forstå dette skiftet. Men hittil har kunsten – så vidt meg bekjent – bare forsøkt å påpeke dette skiftet, ikke å endre situasjonen. Det kunsten gjør, er å registrere vår tids psykopatologiske tilstand.

FJ: Så kunsten er et sted der vi kan reflektere over skiftet?

FBB: Så langt er den det, men jeg lurer på om ikke kunsten kan ha en annen funksjon, noe i retning av den rollen psykoterapien hadde tidligere. Kunsten er en praksis som går inn i det feltet lidelsene våre utspiller seg i, og tilbyr oss å endre forestillingene våre. Kunsten kunne ha stått for en slags estetisk terapi – den kunne endret menneskets fantasi.