• Per Kristian Nygårds rominstallasjon Hagen. Foto: Monica A. Svorstøl.

Dørstokkmila

Av: Gustav Svihus Borgersen

Publisert:

Utgave: 7/2013

Del: 

«Constant. Decay.»

RAKE visningsrom

Elgsetergate 30B (05.10.– 02.11.)

 

«Constant. Decay.» har satt sitt preg på Trondheim. I oktober har en rivningsklar jugendbygård fra 1911 fungert som et femetasjes visningssted for installasjoner, performancer, debatter og fester.

Prosjektet, initiert av RAKE visningsrom, preget byens kunstmiljø i så stor grad at andre evenementer nærmest havnet i skyggen. Klarest kom kanskje dette til syne på åpningsdagen den 5. oktober, da også Lorck Schives kunstprisutstilling åpnet på kunstmuseet (TKM, red.anm.). All den stund dette er landets største kunstpris, var mangelen på representanter fra kunstmiljøet påfallende. Senere samme kveld åpnet «Constant. Decay.» med et imponerende besøkstall til Trondheim å være.

 

Fra nullbudsjett og overskudd…

Den tettpakkede åpningskvelden bød på alt fra performance til hærverk. Etter at røyken hadde lagt seg, kom de kunstneriske bidragene bedre til syne. Arkitekturfabrikkens effektfullt konkrete inngang i treverk ender opp i Diana Espinosa Albornoz’ møbelkonstruksjon i byggets gamle frukt- og tobakksbutikk, som fungerte som husets samlingssted. Videre oppover i etasjene vises noen ironiske situasjoner mellom et samboerpar på tv-skjermer plassert rundt omkring i skap og på kjøkkenbenker. I en annen sjarmerende sliten leilighet henger noen collager av Maja Nilsen blant merkene etter de tidligere beboernes bilder. I neste etasje renner sand ned fra et hull i taket. Dette verket er det første som svarer til undertegnedes forventninger. I invitasjonen står det tross alt at prosjektet er en mulighet til å «eksperimentere med andre utstillingsformater enn det vi [RAKE] har gjort tidligere.»

Her kommer et markant og interessant skille til syne: Idéen om å bruke den tomme bygården som utgangspunkt for en måned med eksperimenterende uttrykk, er både frisk og uredd. På den annen side er det – med invitasjonens ordlyd i tankene – litt overraskende å registrere at mange av bidragene fremstår som tilbakeholdne og beskjedne. I flere av etasjene er det lett å glemme, eller rett ut overse, kunstneriske bidrag nettopp fordi prosjektet lener seg så tungt på bygningens spor av levd liv og øvrige spøkelsestunnelkvaliteter.

Prosjektet forandrer seg imidlertid underveis. Hver fredag åpnes en ny studentutstilling av varierende kvalitet og relevans i ettromsgalleriet med det talende navnet Her kommer ingenting. I en hjørneleilighet får man mulighet til å delta i et middagsselskap, og noen uker ut i utstillingsperioden åpner det som har vist seg å bli det mest sensasjonelle bidraget, nemlig Per Kristian Nygårds Hagen – et innendørs hageanlegg, komplett med fontene. Her har kunstneren blant annet saget seg tvers igjennom en kjøkkenvegg for å få plass til en gruslagt allé.

«Constant. Decay.» er utvilsomt mer enn summen av de kunstneriske bidragene. Dette nær sagt 100 prosent dugnadsbaserte prosjektet – som også omfatter debattkvelder, en slippfest for arkitekturmagasinet A samt konserter – danner en egen lomme i de sosiale mediene, der alt fra bachelorstudenter fra kunstakademiet til museumsdirektører og universitetsansatte engasjerer seg. Og det er kanskje nettopp denne Facebook-kvaliteten som bidro til en kursendring halvveis ut i programmet.

Maja Nilsens collager Tilbakekallelse. Foto: Monica A. Svorstøl.

 

…til framsnakking og aktivisme

Resultatet av at en rekke miljøer innenfor en tross alt relativt liten kunstscene forenes i ett prosjekt, viser seg etterhvert som ukritisk framsnakking blant bidragsyterne og deres venner: Alt er fantastisk. I dette lettere selvgode klimaet oppstår det en aktivistisk og ofte sentimental motstand mot planene om å rive bygården som huser arrangementet. I siste utstillingsuke står de prosjektansvarlige på NRK og forteller med stort alvor hvor trist det er om gården rives, mens en kunstner inviterer til en form for danseaktivisme der «alle som ikke vil at gården skal rives, [inviteres] til å danse!»

Dette skiftet i mentalitet – fra en ambisjon om seriøs kunstfaglig eksperimentering til lokalaktivisme – setter de første bidragene i et uheldig lys. Samtidig må det understrekes at undertegnede også synes at kommunens rivningsplaner er forstemmende. Men det som kunstfaglig sett var det mest interessante ved prosjektet, var potensialet som lå i å bruke akkurat dette bygget som en unik utstillingsmulighet. Tradisjonelle bidrag (collager på veggen), relasjonell kunst anno 1998 (middagsselskap) og øldrikking innenfor rammene av en felles enighet om bygningsbevaring kan ikke regnes som fantasifull eksperimentering.

 

En terskel?

Men det er kanskje likevel her prosjektets styrke kommer frem: At man inntar en bygning uten at hverken bidragsytere, prosjektledere eller publikum helt vet hvordan resultatet vil arte seg, representerer noe nytt i Trondheim. I møtet med det uvante griper det nåværende kunst-Trondheim til det kjente. Om engasjementet rundt gården faktisk skulle føre til bevaring, må selvfølgelig det sies å være en bragd, men om bygningen jevnes med jorden, står uansett dette igjen som et skille, en vilje – fullt ut realisert eller ei – til å tenke nytt og stort i en kunstby som stadig viser tegn til forbedring. De første skrittene fra hjemmet krever alltid lengst tid. «Constant. Decay.» kunne med fordel fått en annen avslutning. Eller en fortsettelse.

Gustav Svihus Borgersen