• Fra «KODE samtid». Foto: Dag Fosse/KODE.

Oppsamlingsutstilling

Av: Synnøve Vik

Publisert:

Utgave: 7/2013

Del: 

 «KODE samtid»

KODE 2, Kunstmuseene i Bergen

01.11.2013–02.11.2015

 

«KODE samtid» er museets nye faste utstilling av samtidskunst. Utstillingen viser et 30-talls verk basert på museets egne innkjøp, gaver og deponier. Flere av verkene er vist de senere år, blant annet på gruppeutstillingene «BGO1» og «Blodig Alvor» samt ulike separatutstillinger. Til tross for gode enkeltverk mangler «KODE samtid» en brodd som kunne gjøre den til noe mer enn en oppskriftsmessig utført utstilling. Men løsningen ville ikke nødvendigvis vært å samle arbeidene omkring en tydeligere tematikk. Tatt i betraktning museets hang til populistiske og pompøse utstillingstitler og tematikker de siste årene («Blodig Alvor», «Vått, vilt og vakkert», «Døden og Kjærleiken» og «Desire»), skal vi kanskje være takknemlige for at de her har valgt å holde seg til det nøytrale «KODE samtid».

Utstillingen består av fem saler med hver sin tydelige identitet. Bortsett fra den korte veggteksten som innleder utstillingen, har kurator Eli Okkenhaug begrenset seg til å sammenstille verker og tematikk for å få frem de ulike seksjonenes egenart. Fordelen ved dette valget er at utstillingen i utgangspunktet holdes åpen. Likevel fremstår hvert rom som lukket om sitt eget innhold, og det er i realiteten ikke mye som overlates til betrakteren. Det er også en påfallende manko på forbindelser eller uforutsigbare sammenhenger fra rom til rom.

 

Opprør og figurasjon

Utstillingen innledes med et «opprørsk» rom, der det første som møter oss dessverre er et pinlig uinteressant verk av Tony Matelli. Total Torpor Mad Malaise (2003) er kjøpt inn i forbindelse med Matellis utstilling ved museet tidligere i år. Den hyperrealistiske, nakne mannsfiguren er dekket med kreftsvulster og omgitt av søppel. Skulpturens kritiske anslag blir platt og altfor insisterende. Koblingen mellom figurativ-ekspressive tendenser og samfunnskritikk føres videre av en serie karakteristiske malerier av Bjarne Melgaard og Fabrice Hyber.

KODEs samtidsbegrep strekker seg tilbake til 1980-tallet. Et rom er derfor viet Hilde Vemrens Grace Jones (1982), Kjell Erik Killi Olsens Til Boris (1985), Odd Nerdrums maleri Mann og hestehode (1996), Kjell Torrisets Afterglow (1986) og skulpturen The Happiness of Henry Darger No. 2 (2011) av Sverre Koren Bjertnæs. Her kan man se en tydelig estetikk, men sammenstillingen av de figurative verkene gjør at de tar luven av hverandre, noe som er synd i og med at de kunne fremstått som tydeligere alternativer til andre tendenser i utstillingen.

Innerst står Gardar Eide Einarssons Caligula (2010), bestående av lysrør montert på en metallkonstruksjon lent mot veggen, som staver verkstittelen. Caligula var etter sigende den grusomste og mest perverse av Romerrikets keisere og er særlig kjent fra den mer eller mindre pornografiske kultfilmen fra 1979. Lysrørenes strenge kulde koblet til et brutalt innhold, med klar referanse til historiens mediering, gjør dette til utstillingens kanskje sterkeste verk. I samme rom er det bygget avlukker til Lotte Konow Lunds video Domestic Violence (2001) hvor en kvinne forteller distansert om en lang rekke måter man med vilje kan skade seg selv på i hjemmet, og Per Teljers video South of Heaven – Chapter 1 (2003) som tematiserer mannlige former for utadrettet og innadrettet aggresjon. Forholdet mellom ironi og inderlighet i disse verkene er tankevekkende. Men der Konow Lund opprettholder en distanse til kvinnens ambivalente forhold til hjemmet, byr Teljer på en inderlig, men mangetydig fremstilling av mannsstereotyper. Sett som helhet utgjør denne delen den mest engasjerende i utstillingen.

 

Smarte valg og åpenbare grep

Går man videre, møtes man av en roligere atmosfære, en stramt installert samling verk, bestående av Heidi Kennedy Skjerves minimalistiske strikk Grå skrift – Grey Writing (2004–2005), Jan Groths karakteristiske strek på gobelin og som skulptur i verket Skulptur VI (1990) og Thomas Pihls stillfarne malerier Prearticulation # 8 og Prearticulation # 9 (2004).

De to salene i andre etasje er mindre tydelige. Det første er viet land art, representert ved tre verk av Hamish Fulton, som på tross av sitt lavmælte uttrykk overdøver treinstallasjonen Det Gyldne Snitt (1983) av Lambretta-kunstneren Laila Haugen. Til sist serveres vi arbeider fra en rekke yngre norske kunstnere, hvor samlingens lokale profil kommer til syne. Dessverre gir denne delen et tilfeldig inntrykk både visuelt og innholdsmessig. Et av arbeidene som utmerker seg, er imidlertid Toril Johannessens stramme serie Words and Years (2010). Det skriver seg fra begynnelsen av Johannessens karriere og står som et strategisk godt innkjøp i en samling som både bør holde en sterk lokal profil og romme representative verk fra ulike stadier i kunstnernes virke. Smarte valg er også Tom S. Kosmos grafiske serie (2009-2010) og Kjetil Kauslands skulptur Great Blue Heron (2011). De to sistnevnte utforsker, i likhet med Frodo Mikkelsens sølvskulptur Sølv (2011), grenselandet mellom fantasi og virkelighet. Terje Nicolaisens innholdsrike maleri Revolusjon (2006) oppleves som tematisk aktuelt og representativ for en viktig retning i norsk kunstliv, men i denne sammenheng blir det hengende i luften.

«KODE samtid» er først og fremst interessant fordi den representerer museets innkjøpsstrategi de siste årene. Dette er også den siste utstillingen direktør Erlend Høyersten er ansvarlig for før han fratrer i januar. Det er ingen tvil om at kunstnerne i utstillingen representerer sentrale trekk i samtidskunsten, men kurateringen gjør lite for å løfte dem ut av det åpenbare. Og å arrangere en oversiktsutstilling i 2013 med 16 menn og fem kvinner er vel ikke særlig samtidig, er det?