• Foto: Behzad Farazollahi

Kulturrådet utredes

Av: Inger Wold Lund

Publisert:

Utgave: 1/2014

Del: 

Den blåblå regjeringsplattformen kunngjorde at man ønsket en gjennomgang av Norsk kulturråd som et ledd i det man kalte en «frihetsreform i kulturpolitikken». Nå har Kulturdepartementet nedsatt en utredningsgruppe til å gjøre jobben. Målet er «økt maktspredning, høyere kvalitet og bredere finansiering».

Det er det kollegiale organet til Kulturrådet som skal under lupen, mens den interne organiseringen av administrasjonen ikke skal behandles. Utredningen skal ha som premiss at Kulturrådet videreføres, og at det skal være autonomt i de sakene det får til beslutning.

Kulturrådets frihet

Siden begynnelsen av 2000-tallet har Kulturrådet fått flere nye forvaltningsoppgaver. Under den rødgrønne regjeringen med Giske som kulturminister ble det bestemt at alle rådsmedlemmene skal utnevnes av departementet. På bakgrunn av dette har flere tatt til orde for at Kulturrådet har fått en uklar rolle og at det har ligget for sterke politiske føringer på tildelingene. Statssekretær i Kulturdepartementet, Knut Olav Åmås, sier at departementet ønsker at Kulturrådet skal få større frihet og mener den blåblå regjeringen allerede har bidratt til dette. – Intensjonen vår er mindre kontroll og mindre styring. Vi skal kun være ansvarlige, legge til rette og gi rammevilkår. Kulturrådet har aldri hatt færre føringer enn nå, uttaler Åmås til Billedkunst. Yngve Slettholm, leder i Norsk kulturråd, vil ikke uten videre underskrive på statssekretærens påstand. – At vi aldri har hatt færre føringer, kan jeg hverken gå god for eller avkrefte. Men både budsjettproposisjonen, stortingskomiteens merknader og tildelingsbrevet gir en rekke politiske føringer som vi forsøker å navigere etter. Om det i sum blir færre føringer over tid, er vi selvsagt glad for det, sier han.

Kommende kutt?

Et spørsmål som reiser seg, er om den norske gjennomgangen kan sees i sammenheng med regjeringens nylig foreslåtte reduksjon av midler til Kulturrådet. Kuttene som ble lagt frem i fjor høst, lå på 99,7 millioner kroner, noe som tilsvarer omtrent 10 prosent av det totale budsjettet til Kulturrådet. Åmås avviser imidlertid at det er et ønske fra politisk hold om at utredningsgruppen skal rede grunnen for ytterligere reduserte bevilgninger. – Gjennomgangen inviterer ikke til drøfting av kutt. Utredningsgruppen står fritt til å gjøre det, men vi oppfordrer hverken til å foreslå kutt eller økninger, sier Åmås. Samir M’kadmi sitter i referansegruppen som skal rådføre utredningen. Han mener at utredningens mandat forplikter regjeringen til å ikke redusere bevilgningene til Kulturrådet. – Når regjerningen sier de vil ha økt maktspredning, høyere kvalitet og bredere finansiering av kulturlivet, kan de ikke gjøre kutt. Det bør snarere bety at de må finne nye finansieringskilder i tillegg, sier han.

Maktspredning

Departementet ønsker ikke å si noe spesifikt om hvordan man bør forstå begrepet maktspredning i sammenheng med Kulturrådet. – Vi vil gjerne gi gruppen mulighet til å definere hva maktspredning er selv, sier Åmås. Generelt sett jobber vi politisk for at beslutninger skal bli tatt på flere steder. Vi ønsker en bredde i finansiering, der en sterk offentlig finansiering skal eksistere i tillegg til det man får fra privat sektor. På spørsmål om departementets ønske om økt maktspredning, understreker Slettholm at Kulturrådets makt ikke må behandles isolert. – Den debatten må også inkludere andre instanser, ikke minst departementet selv, mener Slettholm. – Etter at den nye regjeringen tiltrådte, har maktbalansen etter min mening forskjøvet seg klart i retning av departementet. Nesten alle regjeringens foreslåtte budsjettkutt kom i tilskuddsbaserte støtteordninger, mens institusjonene under departementet ikke ble foreslått kuttet i det hele tatt. I tillegg tok departementet enkelte tiltak ut av Kulturfondet og la dem under seg selv. Det er jo utmerket, men når de samtidig tok med seg pengene, og fondet dermed må redusere sin støtte til andre, blir resultatet en sentralisering av makt i departementet. Disse grepene er svært vanskelige å forstå når det i regjeringserklæringen heter at frilanserne og det frie feltet skal prioriteres. Det var jo de stikk motsatte prioriteringene som ble gjort da den nye regjeringen foreslo budsjettendringer.

Nordisk inspirasjon

Kulturdepartementet ønsker at utredningsgruppen skal se på hvordan tilsvarende institusjoner er organisert i Norden. Forskjellene mellom de nordiske landene handler blant annet om fordelingen av kulturstøtten på statlige og regionale organer. I Finland har de en desentralisert modell. I tillegg til to nasjonale organ, Central Arts Council og National Arts Council, finnes det 13 regionale kunstråd som skal sørge for geografisk spredning av midlene. En av oppgavene til utredningsgruppen er å vurdere om funksjoner som i dag ligger i Norsk kulturråd, kan løses bedre et annet sted, eventuelt på lokalt eller regionalt nivå. Det kommer imidlertid frem av en pressemelding fra departementet at en blåkopi av den finske modellen ikke er aktuell. «Vi skal ikke dele det opp i regionale fond, men vi kan se på alternative måter å løse en del av Norsk kulturråds oppgaver på», uttaler kulturminister Thorhild Widvey i pressemeldingen. Med bakgrunn i dette kan det være mer relevant å se til Danmark, der Statens Kunstråd ble slått sammen med Statens Kunstfond 1. januar 2014. I prosessen med omorganiseringen har danskene lagt særlig vekt på å sikre spredning av støtten, både geografisk og mellom forskjellige kunstarter.

Mer til distriktene?

Norsk kulturråds mandat er i dag å vurdere faglig kvalitet fremfor geografi. Riksrevisjonens gjennomgang av Kulturrådet i fjor etterlyste tiltak mot geografisk skjevfordeling. Statistikk over de samlede tilskuddene viser at Oslo i løpet av de siste årene har mottatt 1652 kroner per innbygger mot Hedmarks 89 kroner per innbygger. Samtidig varierer andelen innvilgede søknader; fra 83 prosent i Nordland til 17 prosent i Nord-Trøndelag. I kunstfeltet har det også vært debatt om hvordan Statens kunstnerstipend, som ligger under Kulturrådet, fordeler sine midler. Den blåblå regjeringen har en uttalt ambisjon om å satse mer på det regionale. – Vi ønsker å styrke regionale sentra innenfor flest mulig felt, enten det gjelder film, teater eller musikk. Norge er mer enn bare Oslo. Vi er opptatt av den diskusjonen som har vært den senere tiden om et for sterkt fokus på Oslo, og vi ønsker over tid å spre både makt og beslutningstaking, sier Åmås. Slettholm er skeptisk til tanken om å regionalisere deler av Kulturrådets funksjoner. – Spørsmålet om hvilken praktisk mulighet man har til å ivareta kvalitet og mangfold andre steder enn gjennom Kulturrådet, er viktig. Men jeg tror ikke det nasjonale ansvaret som Kulturrådet forvalter kan bli tilstrekkelig ivaretatt dersom det overføres til kommuner eller fylkeskommuner.