• Fra Voluspå, FRANKs tredje publikasjon. Foto: Nell May.

Bølger, brudd og paralleller

Bokkritikk

Av: Camilla Backman

Publisert:

Utgave: 1/2014

Del: 

FRANK#3: Voluspå
Sille Storihle & Liv Bugge, red.
FRANK, 2013

Ambisjonen med Voluspå er stor. I innledningen skriver redaktør Sille Storihle at målet med boken er «å destabilisere oppfatningen om at feminismen har nådd sine mål og derfor ikke lenger er relevant.»

I Sverige dukker spørsmålet opp med jevne mellomrom: Har feminismen gått for langt? I skrivende stund er temaet brennaktuelt med Belinda Olssons tv-program «Fittstim – min kamp» på SVT. Det er fristende å dra paralleller til NRKs «Hjernevask», selv om Olssons fremstilling av forholdet mellom biologi og kjønnskonstruksjon fremstår som langt mer raljerende og usaklig enn Harald Eias. Striden om hvordan vi konstruerer kjønn er langt fra over, hverken i Sverige eller Norge.

De tre bølgene

Voluspå inneholder en kombinasjon av billedmateriale og samtaler. I henhold til den vanlige periodiseringen av feminismen er samtalene delt inn i tre bølger: den første rundt 1900, den andre på 60- og 70-tallet og den tredje fra 90-tallet til i dag. Det er imidlertid nettopp denne inndelingen forfatterne ønsker å utfordre i boken., som altså har som mål å rokere på den feministiske historien. Metoden de bruker for å gjøre dette, består i å velge ut kunstnere og verk som de mener ikke passer inn i det etablerte skjemaet. Slik plasserer de for eksempel en samtale med den svenske arkitekten Katarina Bonnevier (f. 1970) under rubrikken «First wave». Det visuelle materialet skal også bidra til en omskriving av historien, noe som kanskje er tydeligst med sammenstillingen av Marie Høeg (1886–1949) og Klara Lidéns (f. 1979) fotografier.

Men under lesningen spør jeg meg selv om denne strategien er egnet til å nå målet forfatterne har satt seg. Det er ikke særlig vanskelig å finne kunstnere som ikke passer inn i mainstreamfolden, om noe slikt i det hele tatt lar seg definere. Det er heller ikke uvanlig at kunstnere motsetter seg å bli brukt som illustrasjoner på en kollektiv bevegelse. Dette kommer frem i bokens andre samtale, mellom FRANK og kunstneren og kjønnsforskeren Wencke Mühleisen, der sistnevnte vegrer seg for å innordnes i kategorien «feministisk kunstproduksjon under den andre bølgen». Dette er knapt noen overraskelse. Kunsten både var og er bred og broket, og både da og nå er det motstridende meninger om hvorvidt den seksuelle revolusjonen førte til utnyttelse eller «empowerment». Her blir ikke min oppfatning av feministisk historieskriving destabilisert, snarere blir den bekreftet. Heller ikke i samtalen med Bonnevier lykkes FRANK med sin ambisjon, slik jeg ser det – teksten i seg selv er interessant lesning, men av helt andre grunner.

Historisk ommøblering

Det bildene og tekstene gjør i Voluspå, er å få tiden til å kollapse og etablere paralleller mellom ulike historiske fenomener, i det minste på overflaten. Jeg savner en diskusjon som dykker dypere ned i utvalget av kunstnere og verk, og som tar utgangspunkt i deres historiske sammenheng.

Det viktigste ved den feministiske historieskrivingen, slik jeg ser det, er at den utfordrer den patriarkalske, dominerende historien. Under den tredje bølgen, som vi muligens fortsatt befinner oss i, har også den feministiske historieskrivingen selv blitt utfordret og kritisert. Det er her jeg begynner å lure på FRANKs innfallsvinkel. Å hakke opp og ommøblere på en historie som allerede har vært gjenstand for omfattende problematisering og kritikk, tenderer mot å slå inn åpne dører. Etter min mening ville det vært mer effektivt å angripe vår tids historieløshet, som kanskje kan være en av grunnene til det trangsynte diskusjonsklimaet i Norge.

Dette kommer tydelig frem i den tredje samtalen, der FRANK snakker med kunsthistorikeren Mathias Danbolt. Danbolts forskning på forholdet mellom historie og nåtid synliggjør og kobler sammen kampen for å kunne forme ens egen identitet, en identitet fri for konvensjonelle oppfatninger om normalitet og en erkjennelse av at identitet former ut ifra flere faktorer enn kjønn. Et av utgangspunktene for samtalen er Harald Eias «Hjernevask». Ifølge Danbolt er arbeidet med å bryte opp heteronormativitet og rasisme fortsatt på vuggestadiet i Norge og møter enorm motstand. Hvorfor? Jo, fordi normkritikken utfordrer det nasjonale selvbildet som et likestilt og åpent samfunn uten rasisme. Eller som Danbolt sier: Den setter spørsmål ved status quo. Så jo, kanskje vi har kommet lenger i Sverige tross alt, spesielt hvis det er riktig at de brede lagene av Norges befolkning mener at feminismen bare angår kvinner.

Statistikk

I bokens innledning antyder Storihle også at statistikk ikke lenger kan legitimere feminismen. Hun skriver: «But gender issues cannot be reduced to a statistical matter, a comparative fixed unit to measure and value. The feminist struggle does not end with equal rights». Dermed underskriver Storihle implisitt også oppfatningen av Norge som likestilt. Her vil jeg påminne alle som diskuterer feminismens være eller ikke-være i det norske samfunnet: Vi er faktisk ikke likestilte, hverken i Sverige eller i Norge. Virkelighetens tall har ganske enkelt større overbevisningskraft enn oppfatningene vi har om den. La oss derfor ikke se bort fra statistikken når vi argumenterer for at feminismen ikke har nådd sine mål – det ville være et alvorlig feilgrep.

Feministisk historieskriving handler som mye annen historieskriving å forsøke å se de store mønstrene og oppsummere dem på mer eller mindre begripelig vis. I den prosessen kommer man ikke utenom en viss generalisering, og dette er en av grunnene til at det er vanskelig å få folk til å stille opp som eksempler på historiske perioder. Det er også årsaken til at individer ofte vegrer seg for å bli identifisert som medlemmer av en undertrykt gruppe. Dette er den feministiske bevegelsens dilemma, og det er her de etablerte oppfatningene ofte får gjennomslag på bekostning av kunnskap. Det betyr ikke at vi skal nøye oss med generaliserende historieskriving eller akseptere at individer blir sauset sammen til kollektiver. Det vi trenger, er en kombinasjon av harde fakta og normkritikk som viser at dagens samfunn, i likhet med historien, består av et mangfold av stemmer. Som bidrag til det siste kan Voluspå, selv om den har noen mangler, sies å være ganske vellykket.