• The Otolith Group, Statecraft (2014). Lysbokser og frimerker. Produsert i samarbeid med Bergen Kunsthall og Casco-Office for Art, Design and Theory / Artsonje Center. Foto: Thor Brødreskift.

Filateliens imperialisme

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 1/2014

Del: 

The Otolith Group «In the Year of the Quiet Sun»Bergen Kunsthall 17.01.–09.03.

Bergen Kunsthall åpner året med en utstilling av The Otolith Group – en London-basert kunstnergruppe grunnlagt av Anjalika Sagar and Kodwo Eshun i 2002. Ifølge dem selv arbeider de med kulturens omskiftelige former i en globalisert verden.

Utstillingen «In the Year of the Quiet Sun» er et karakteristisk eksempel på samtidige kunstneriske strategier med elementer av både forskning og gravende journalistikk. Utstillingen har lesesal, en stor frimerkesamling samt en video av dokumentarisk karakter, i tillegg til en poetisk videoanimasjon av René de Saint-Marceaux’ monument til Verdenspostforeningen i Bern fra 1907.

Panafrikanisme

Det samlende tema for utstillingen er panafrikanisme og de afrikanske landenes frigjøringskamp fram mot midten av 1960-tallet. Frimerker spiller en nøkkelrolle. De fyller hele den store salen med installasjonen Statecraft (2014); en lang serie små frimerker som dokumenterer Afrikas frigjøringskamp, fra Liberias krav om uavhengighet i 1847 til proklamasjonen av et selvstendig Sør-Sudan i 2011. Frimerkene fremstår som små lysfelt mot svart bakgrunn og er tilforlatelige i all sin museale estetikk. Men konteksten tydeliggjør gapet mellom disse hverdagslige objektenes glatte visuelle overflate og den politiske og ideologiske sprengkraften de bærer i seg. Ved å sidestille disse miniatyrbildene av frigjøringshelter og diktatorer, vakker fauna, nasjonalsymboler og våpenskjold, understreker installasjonen den fine grensen mellom utopi og overgrep, politisk handlekraft og falitt.

Blendet av solen

Videoen In the Year of the Quiet Sun tar for seg det panafrikanske prosjektets kollaps i og med militærkuppet i Ghana i 1966. Tittelen henspiller på hvordan verdens blikk i de avgjørende årene 1964–65 ble rettet mot sola og studiene av soloverflatens nedkjøling, et fenomen som forekommer hvert 11. år, fremfor politiske og sosiale realiteter på det afrikanske kontinentet. Filmen er både vakker og virkningsfull, og oppsummerer en rekke avgjørende momenter i afrikansk frigjøringskamp. Kolonimaktens ansikt, i form av dronning Elizabeth IIs stemplede frimerkeprofil, seiler forbi og griper visuelt inn i avkoloniseringens komplekse bilde. Videoen fungerer som en fin introduksjon til nabosalen, der gamle nummer av det afrikanske Transition Magazine er stilt ut, omgitt av utklipp fra bladet.

Gode spørsmål og spissformuleringer

Panafrikanismen vokste frem med støtte fra kolonimaktene omkring 1900, og utstillingen åpner for å utforske det kompliserte spillet bak bevegelsens ideologi. Det panafrikanske prosjektet hadde kanskje frigjøring og etableringen av en felles afrikansk union som mål, men hvilke strategier og politiske hestehandler skjedde underveis? Tidsskriftene og de andre dokumentene avspeiler avkolonialiseringens komplikasjoner. Kolonimaktene både bifaller, våker over og styrer frigjøringen, og er leverandører av det filosofiske fundamentet: Frigjøringskampen fra Vestens tyranni følger opplysningstidens tanker om kunnskap og moderne ideer om universalitet; den undertrykkede befinner seg stadig i skjæringspunktet mellom å insistere på forskjell og å appellere til universalitet. Som en av artiklene i Transition Magazine betimelig spør seg: «Does African Socialism make Economic Sense?» – det vil si: Kan marxistisk teori omformes for panafrikanismens formål?

Med denne utstillingen reiser The Otolith Group en rekke gode spørsmål gjennom å grave i historisk materiale. Dermed løftes postkolonialismens problemstillinger frem i sin fulle tyngde og fjernes fra de fine frasene mange kuratorer og institusjonsledere smykker seg med i festtaler, kataloger og formidlingstekster. Utstillingen er krevende om en skal trenge gjennom de mange komplekse honnørordene i formidlingsteksten og de litt overforenklede tendensene. Å se postvesenet utelukkende som et maktinstrument, og frimerker med vakre fugler som «falske bilder» fra land med folkemord og krig, virker søkt. Fauna er også en realitet, og å kreve at frimerker skal yte traumatiserte ofre rettferdighet, virker litt for enkelt. Ser man gjennom fingrene med noen unyanserte spissformuleringer, åpner The Otolith Group for en betimelig og interessant utforskning av imperialisme og anti-imperialisme, postkolonialisme og både fortidas og nåtidas idealer om én global verden.