Willibald Storn

Av: André Gali

Publisert:

Utgave: 4/2008

Del: 

Aktuell med ny utstilling på Rørosmuseet, og ble tildelt Rune Brynestads minnestipend i år.

– Hva holder du på med for tiden?
– Jeg gjør klar arbeider til en utstilling på Røros, der jeg skal ha med litografi, fotografi og maleri. I det siste har jeg også begynt å lage masker. Det er en sommerutstilling, og det kommer mye folk dit, nesten femti tusen mennesker, så det er en relativt stor utstilling. Det blir stort sett nye arbeider, jeg har jo hele tiden noe å melde. Det blir en form for livstegn. Jeg har så mye i hodet hele tiden og holder på med mye forskjellig, så kanskje det blir en overraskelse også for meg.
– Som eldre kunstner har jeg et helt annet kunstnerskap i dag enn de yngre har. Jeg har det privilegiet at jeg kan gjøre hva jeg vil fordi jeg har en viss inntekt som kunstner og pensjonist. Det å være fullstendig fri er noe jeg benytter jeg meg av. Så ramler det inn en utstilling iblant.
Hvilke kunstneriske problemstillinger opptar deg?
– Det har jeg ikke noe svar på. Jeg lager bildene mine og har nesten en sult etter det, men jeg har ikke noen spesielle problemstillinger jeg er opptatt av. Hva andre kunstnere er opptatt av er ikke så viktig for meg. Jeg ser mange utstillinger, men prøver ikke å gjøre det samme som andre. Man forsøker jo hele tiden å fornye seg.
Hvilke kunstpolitiske problemstillinger gjør deg forbannet?
– Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til det, men jeg lurer ofte på om det utdannes kunstnere til arbeidsledighet. Vi er jo på det samme markedet alle sammen, og jeg lurer litt på om det blir for mange kunstnere, at det kan føre til en slags kannibalisme. Du kan jo ikke leve på et stipend. Det er veldig slitsomt å måtte søke materialstipend og prosjektstøtte hele tiden. Men jeg er jo over 70 år og lever godt som kunstner selv, så jeg er ikke så veldig engasjert lenger. Jeg føler jeg har gitt stafettpinnen videre.
Hva gleder deg i norsk kunstliv?
– Jeg synes veldig mange unge kunstnere har en tematikk som har stor politisk relevans. De er veldig skjerpa og det fungerer overraskende bra. Jeg får veldig mye ut av det som er fjernt fra ståstedet mitt også. Jeg kommer jo fra en tid da det var et forferdelig traust kunstliv, det var så traust at man kunne få hemoroider av det, mens nå er det så friskt og så frodig, det har perspektiver som utfordrer meg. Så jeg har veldig mye glede av unge kunstneres arbeider, jeg blir hele tiden overrasket, jeg blir imponert over hvilken energi de legger ned og hva de får til.
Hvilke utstillinger har gjort inntrykk på deg i det siste?
– Utstillingen til Book og Hedén på Festspillene var veldig imponerende. De har et veldig fint blikk. Faren er at det kan bli for estetisk, at det stygge blir estetisk. Det var også en Picassoutstilling på Bergen Kunstmuseum som jeg likte. Den var helt utrolig, og det er ganske interessant at det er en stor utstilling med Picasso i Bergen, det er lenge siden vi har sett noe sånt i Oslo.
Hvilke kunstnere er du interessert i for tiden?
– Jeg har lyst til trekke frem en tsjekker som heter Miroslav Tiché. Det var en fotoutstilling med ham i Kunsthaus Zurich i 2005. Tiché levde som en enstøing, sluttet å vaske seg og spiste bare det han fikk av naboen. Fotoapparatene laget han selv og han fotograferte bare unge kvinner og barn og mødre med barn, ingen menn. Bildene la han fra seg på gulvet og de samlet seg til en stor haug, så ble han plutselig oppdaget for under ti år siden og ble verdensstjerne. Bildene er overeksponert og har alle tegn på hvordan et bilde ikke skal være. Men fotografiene har sjel, de har tilstedeværelse og de har dialog. Bildene gjorde inntrykk på meg.
Hvilke andre kulturelle uttrykk konsumerer du?
Jeg går på teatret og hører mye musikk. Jeg er veldig glad i Bach, Bruchner og Beethoven. Jeg var nettopp på Festspillene i Bergen og hørte Skjebnesymfonien av Beethoven med Oslo-Filharmonien. Fy faen, det var sterkt! Alle har jo hørt den hundre ganger før, men likevel opplevdes det på en annen måte.