• Jonas Dahlberg Memory Wound (øverst) skal etter planen etableres på Sørbråten, en odde på landsiden av Hole, som peker ut mot Utøya

Minnearbeidets utfordringer

Av: Kjetil Røed

Publisert:

Utgave: 2/2014

Del: 

Da Jonas Dahlberg Studio ble kåret som vinner av konkurransen om minnesteder etter 22. juli, var det nok flere som pustet lettet ut. Dette var utvilsomt blant de beste av de åtte kandidatene. I dagene etter oentliggjøringen av vinnerforslaget kom det imidlertid ere sterke reaksjoner i media. Billedkunst har snakket med Dahlberg om vinnerutkastet, prosessen som ledet frem mot det, og kritikken det har møtt.

Bortsett fra Goksøyr & Martens forslag var Dahlbergs det eneste som direkte forbandt Utøya og regjeringskvartalet. Ideen om å lage et snitt i odden på Sørbråten vis-à-vis Utøya, var en god løsning, ikke minst siden stein og jord som ble fjernet, skulle brukes til å lage et amfianlegg i regjeringskvartalet. Slik vil stedene som ble utsatt for terroren 22. juli 2011, speile hverandre.

Det ubegripelige

– Hva var grunnen til at du begynte å arbeide med et forslag til 22. juli-minnestedene?

– Kjæresten min hørte om konkurransen og oppmuntret meg til å melde min interesse. På bakgrunn av kunsten jeg hadde laget tidligere, mente hun at jeg kunne bidra med noe meningsfullt i en slik sammenheng.

– Hvilke tanker gjorde du deg om terroraksjonen da du hørte om den?

– Det som skjedde var så grusomt at det var vanskelig å ta informasjonen inn over seg. Det ble ubegripelig, rett og slett. Selv om jeg fordypet meg i hendelsene under arbeidet med utkastet – både ved å oppsøke stedene og ved å snakke med mennesker som var til stede under terrorangrepet – er det fortsatt vanskelig å forstå dette. Utøya og regjeringskvartalet i Oslo er ikke bare nødvendige som steder for å minnes det som skjedde, men også som plattformer for å reflektere rundt det ubegripelige.

– Har du noen idéer om hvorfor du selv kunne bidra med et godt minnested?

– Jeg er ikke den rette til å uttale meg om det, men jeg tror at kunstens «språk» bærer i seg muligheter til både å berøre og å stille mangefasetterte spørsmål som kan ha en viktig rolle i en slik sammenheng. Et minnested som dette skal jo fungere for veldig mange mennesker over veldig lang tid. Det skal skape et vakkert og verdig sted. Det skal forsøke å visualisere det uforståelige og skape et rom hvor man kan gå inn i seg selv. Men samtidig skal minnesmerket sette hendelsen i et større perspektiv. Det politiske klimaet i Europa har i løpet av de siste årene blitt hardere, og språket i den offentlige diskusjonen har forandret seg. Det er helt avgjørende at vi ikke glemmer denne hendelsen. For det er faktisk det samfunnet vi lever i, som har vært i stand til å skape slike hendelser, uansett hvor grusomt det måtte høres ut.

Skisser til den permanente utsmykningen Dialogue for the Future i regjeringskvartalet i Oslo. Tegninger: Jonas Dahlberg Studio.

Snittet i landskapet

– Enkelte har reagert på voldsomheten i selve snittet i landskapet på Sørbråten, har du noen kommentarer til det?

– Jeg kan forså at det har kommet reaksjoner, men jeg både håper og tror at de som stiller seg tvilende til utkastet, kommer til å se, og fremfor alt føle, minnestedets kvaliteter når det står klart. Selv om det sikkert høres litt rart ut for de som reagerer på snittet, var faktisk ett av utgangspunktene mine at minnestedet ikke skulle ta så mye plass. Jeg ville ikke at det skulle gi uttrykk for noe annet enn hva det skal gjøre, både i sin styrke og sin skjørhet. Snittet i naturen og distansen mellom de to «delene» av landskapet blir en bekreftelse på det som for alltid vil være uerstattelig og utenfor rekkevidde. Jeg ville at de som er der ikke bare skulle oppleve det vakre i naturen, men også få en følelse av at noe har gått tapt. Det er denne følelsen av tap som aktiverer stedet fysisk.

– Du tenker konsekvent stedsspesifikt og tar opp bearbeidelsen av tap og følelsene rundt det på en svært konkret måte. Er det noe som knytter mer direkte an til det som skjedde 22. juli?

– En viktig grunn til at jeg bestemte meg for snittet, var at jeg ikke ville demonisere Utøya. Jeg ville ikke skape et sted der man kunne stå og se ut mot denne øya som om den var Alcatraz. Jeg ville at menneskene som var på minnestedet, skulle få være i fred med sin sorg – og jeg ville også at Utøya som sted skulle få en sjanse til å bevege seg videre. Det er grunnen til at man ledes ned i naturen og inn i snittet der man i stillhet får tid og rom til å minnes og til å reflektere over sårbarhet, distanse og det som er gått tapt.

– Reaksjonene har kanskje også å gjøre med hvordan minnestedet har blitt rammet inn av media?

– Ja, det er viktig å huske på at ingen kommer til å se minnestedet slik media til nå har presentert det. Muligens vil man se det slik i 10 sekunder når man kjører forbi oppe på veien, men det er det. For dem som beveger seg i området eller befinner seg på Utøya, vil snittet for det meste være helt usynlig. Det er et veldig privat sted. Navnene – Hva var grunnen til at du bestemte deg for at man ikke kan krysse vannet og gå over til den ytterste delen av odden, der navnene skal inngraveres i fjellveggen?

– Det er basert på de samme grunnene som at jeg ikke ville formgi eller illustrere noe i et abstrakt formspråk. Når det gjelder navnene, så er det kanskje også viktig å huske på at det er tre ulike minnesmerker som skal lages. Hvert av disse vil legge vekt på, og nøye overveie, forskjellige sosiale, politiske og sosiale sider av saken. Det temporære minnesmerket i regjeringskvartalet, som skal stå der i 10 år, kan da få en mer leken funksjon, mens de permanente minnestedene som skal etableres der senere – om cirka 10 år – vil ha rom for å se tydeligere fremover. Der anvendes materialet fra snittet for å faktisk bygge noe for fremtiden. I begge minnestedene i regjeringskvartalet vil du også kunne gå bort til navnene.

– Har du noen tanker om reaksjonene etter at du vant?

– Prosessen med minnesmerkene, som ledet frem til konkurransen og til slutt vant, har hele tiden vært åpent og transparent for offentligheten, og det kjennes riktig og viktig. Dette fører naturligvis til at mange reagerer og har egne meninger. Jeg tror også det er bra og nødvendig. Selv om det kan være forvirrende for meg som kunstner med så mange reaksjoner, så er det, når det kommer til stykket, bedre enn at det ikke diskuteres.

– Medieoppmerksomheten, hva syns du om den?

– På én side er deler av medieoppmerksomheten ulykksalig, siden den virvler opp følelser på ny for de som sørger. Jeg skal ikke begi meg inn på tanker om hvordan dette kan påvirke en sorgprosess, utover at det selvfølgelig vil være forferdelig slitsomt for de etterlatte å få en ny runde med oppmerksomhet siden de blant annet har vært gjennom en lang rettsprosess tidligere. Jeg håper fokus snart kommer på de riktige tingene.

– Hvordan planlegger du realiseringen av minnesmerket – og er det rom for forandringer?

– Allerede da jeg var på skissestadiet, hadde jeg en ganske detaljert dialog med sakkyndige og entreprenører hvor vi gikk gjennom en lang rekke scenarier og snakket om hvordan vi kunne løse eventuelle problemer på best mulig måte. Så naturligvis finnes det rom for justeringer. Akkurat nå har vi innledende samtaler med entreprenører, og forhåpentligvis får vi avgjort hvilke løsninger som er best egnet og utarbeidet en tidsplan i løpet av de nærmeste månedene.