• Crispin Gurholt. Foto: Behzad Farazollahi.

Oppgjør på overtid

Av: Elizabeth Schei

Publisert:

Utgave: 2/2014

Del: 

Billedkunstnerne Crispin Gurholt og Markus Brendmoe krever nå 150 000 kroner hver i erstatning fra Munch-museet (MUM) for avlysningen av utstillingen «Fresh Paint». Hvis museet skal ha troverdighet som en profesjonell kunstinstitusjon, må de bite i det sure eplet og innfri kravet.

Det har snart gått fire år siden en gruppe kunstnere ble invitert til å delta på utstillingen «Fresh Paint» på Stenersenmuseet. Én måned før åpningen fikk kunstnerne beskjed om at utstillingen var avlyst, uten noen nærmere forklaring. Etter en rekke medieoppslag sommeren 2012 lovet MUM-ledelsen at utstillingen ville finne sted i løpet av 2013. Dette har ikke skjedd, og før jul mottok kunstnerne nok et brev om at utstillingen er kansellert for andre gang. Brendmoe og Gurholt er opprørte og har reist et erstatningskrav på 150 000 kroner hver.

Munch-direktør Stein Olav Henrichsen sier at han er innstilt på å komme til enighet med kunstnerne, men vil ha kravet «presisert og dokumentert». Det finnes imidlertid ikke noen skriftlige utstillingsavtaler mellom kunstnerne og daværende leder på Stenersenmuseet, Selene Wendt, som initierte utstillingen. Det store stridsspørsmålet er derfor hva en eventuell kompensasjon skal dekke.

Store tap, lite på papiret

Det er ikke kvitteringer fra KEM kunstnerne forlanger å bli kompensert for, men arbeid, tid og tapt eksponering. Maleriene Gurholt skulle vise, ble laget i 2011 og har stått pakket inn i halvannet år i påvente av ny utstillingsdato. Dette var hans første malerier i serien Live Photo, og nyhetsverdien er nå sterkt svekket. Ekstra ille er det at Lillehammer Kunstmuseum ikke fikk tillatelse til å stille ut maleriene i Gurholts separatutstilling i 2012, fordi Stenersenmuseet hadde reservert retten til å være de første til å vise dem. Gurholt og Brendmoe har også gått glipp av en utstilling som involverte mange internasjonalt anerkjente kunstnerne som kunne medført positive ringvirkninger i form av nye samarbeid og utstillinger. Det er heller ingen tvil om at kunstnerne har brukt mye tid på «Fresh Paint», som de har prioritert på bekostning av andre prosjekter. I tillegg har dialogen med museet vært svært ressurskrevende. Alt dette må inn i regnestykket.

Denne saken har tydelig avdekket manglende kontraktsrutiner i etaten Munch-museet (MUM). Henrichsen anerkjenner heldigvis at det har vært gjort muntlige avtaler med kunstnerne, men rent juridisk står kunstnerne i en svært sårbar posisjon. Da dette kom frem i media sommeren 2012, lovet Henrichsen at de skulle rydde opp i avtalerutinene. Likevel har fortsatt hverken Brendmoe eller Gurholt noen kontrakt i dag. Ifølge direktøren beror dette på kunstnerne selv som forlangte at Selene Wendt skulle fortsette som kurator etter at hun hadde forlatt institusjonen.

Et bakteppe for problemene er den langvarige konflikten mellom ledelsen i MUM og Wendt. Striden toppet seg i 2012 da Wendt ble anmeldt av Henrichsen for mistanke om korrupsjon. Hun ble frifunnet og tilkjent maksimal erstatning fra politiet, men valgte å slutte i fjor etter lengre tids sykemelding.

Kunstnerne innrømmer at de fortrinnsvis ønsket Wendt som kurator, og her kan de ha undervurdert det dårlige forholdet mellom henne og ledelsen. Likevel hevder de at Wendts delaktighet i utstillingen ikke var et absolutt krav, og det viktigste for dem har hele tiden vært å få realisert utstillingen.

Henrichsen byr ikke på andre forklaringer på hvorfor denne utstillingen aldri har blitt noe av. Han har uttalt at det ikke skal dreie seg om uenigheter av faglig karakter, men hvorfor fikk MUM ikke en annen kurator til å dra prosjektet i havn? Er dette et utslag av et underliggende behov for å vaske av seg alt som luktet av Wendt? Det er kritikkverdig at det er kunstnerne som sitter igjen med svarteper på grunn av noe som aller mest ser ut til å være etterdønningene av en personalkonflikt.

Mange uromomenter

Når en institusjon avlyser en omfattende utstilling i så kort tid før den planlagte åpningen, reiser det betimelige spørsmål om mangel på kontroll. Og økonomirot har preget overskriftene om MUM de siste par årene. På grunn av budsjettoverskridelser, høye lederlønninger og feilberegning av besøkstall ble Munch-museet i fjor pålagt store nedskjæringer og måtte kutte hele 15 stillinger i selve jubileumsåret for Munch. Dette skapte furore blant de ansatte og flere reiste sak om feilaktig oppsigelse. Bystyret forlangte også redegjørelser, og Oslo kommune overvåker nå sparetiltakene ved museet med argusøyne.

Med avklaringen av Lambda ble riktignok MUM tilført ekstra midler, og flere fikk stillingene sine tilbake. Rotet har likevel reist kritiske spørsmål rundt Henrichsens lederstil, og det murres fortsatt i gangene om noen har blitt presset ut i nedbemanningsprosessen. Ifølge tillitsvalgt i Fagforbundet, Terje Syversen, er arbeidsklimaet på museet riktignok på bedringens vei, og han tilbakeviser rykter om høyt sykefravær. Han legger likevel ikke skjul på at det har vært et svært tøft år, og at de ansatte burde fått bedre informasjon om økonomiproblemene på et tidligere tidspunkt.

Mangel på informasjon er også det som frustrerer kunstnerne mest i denne saken. Først måneder etter avlysningen fikk kunstnerne brev med begrunnelse for kanselleringen, der MUM henviste til «ressursmangel». Gurholt og Brendmoe kan vise til en rekke e-poster og brev hvor de etterspør tydeligere begrunnelser og ber om møter, uten å få tilstrekkelige svar. Når Henrichsen får spørsmål om disse forholdene, parerer han med at kunstnernes misnøye har vært kommunisert i media fremfor rundt et møtebord.

Når det blir så mange medieoppslag som i denne saken, må det leses som et symptom på at noen føler seg kraftig overkjørt. Kunstnerne står ikke frem uten risiko når de blir eksponert som kranglevorne i media. Det kan heller ikke være tvil om at hovedansvaret for god kommunikasjon ligger hos oppdragsgiver: Kunstnerne var invitert til å lage utstillingen, det er ikke deres ansvar å finne løsninger.

Forpliktelser

Som en av de viktigste kunstinstitusjonene i landet, må MUM nå rydde opp og bli enige med kunstnerne om en passende kompensasjon. De kan ikke skylde på ressursmangel eller tidligere ansatte. Institusjonen må ta ansvar for oppdragene de har gitt og kunstnerne de har involvert. For å unngå misforståelser og konflikter i fremtiden, er det nødvendig å skjerpe kontraktsrutinene og lage utstillingsavtaler som beskriver partenes rettigheter og plikter gjennom hele prosjektet – også med tanke på en eventuell avlysning.

For Brendmoe er det viktigere å få en ny utstilling enn de 150 000 kronene. Det burde være enkelt å løse. For Gurholt derimot, er det helt uaktuelt å samarbeide med denne institusjonen igjen. Han stoler ikke på dem. Det er en forståelig reaksjon, som lederen av MUM burde ta innover seg.