Fra NBKs styreleder

Ytringskultur med ytringsøkonomi?

Av: Hilde Tørdal

Publisert:

Utgave: 2/2014

Del: 

Den nye kulturpolitikken bruker nye ord. «Etterspørselsperspektiv» er ett av dem. Det er mye etterspørsel etter billedkunstnere, deres verk og kompetanse, men det er også hard konkurranse om oppdragene. Det bør det også være, for å sikre målene om høy kvalitet og stort mangfold. At frihet er bra, er vi enige i. Men når etterspørselen av kunst kommer fra statlig hold, vil staten da prioritere å betale kunstneren hva det koster?

I Aftenposten onsdag 12. mars skrev Norsk kulturråds rådsleder, Yngve Slettholm, om regjeringens frihetsreform av kulturlivet og deres uttalte mål om å styrke det frie feltet. Han peker på at regjeringens prioriteringer i budsjettet for 2014, går på tvers av dette målet, med kutt i det frie feltet. På denne bakgrunnen skriver Slettholm: «Det er bemerkelsesverdig at det hverken i Solbergregjeringens forslag eller gjennom stortingsbehandlingen ble kuttet en eneste krone til noen kunst- eller kulturinstitusjon som får bevilgning fra departementet selv.»

Norsk kulturråd er nå under utredning. Det er også satt i gang en utredning av kunstnerøkonomien. Målet er å komme frem til løsninger for å bedre kunstnerøkonomien og styrke etterspørselsperspektivet til kunstnerne. Billedkunstnerne opererer både i et offentlig og privat marked og er veldig glade for at søkelyset kommer på kunstnernes side av økonomien. Tidligere har vi sett undersøkelser som viser dystre tall. På bakgrunn av disse kan vi stille oss bak mange av konklusjonene i Stortingsmelding 23 (2011–2012) «Visuell kunst» og uttalelser som dette fra Kulturutredningen 2014:

«Kulturpolitikken etter 2005 har prioritert institusjoner som representerer formidlingsleddet i det visuelle kunstfeltet. Kunstnerne på det visuelle feltet er ikke ansatt ved institusjonene, og kulturpolitikken etter 2005 har ikke bidratt til noen substansiell endring i denne kunstnergruppens lønns- og arbeidsvilkår. I tillegg er det mangel på produksjonsmidler i kunstinstitusjonene, og institusjonene bidrar derfor i liten grad til at det skapes nye arbeider. Det kan således synes som et problem i verdikjeden på det visuelle kunstfeltet at samspillet mellom produksjonsleddet og formidlingsleddet ikke fungerer optimalt, ved at formidlingsleddet i liten grad stimulerer til produksjon av kunst. Utvalget mener det er viktig at det tas grep på dette området, slik at ressursinnsatsen i større grad enn i dag stimulerer til kunstproduksjon. Utvalget mener forslagene om utstillingshonorar og en ordning med arrangørstøtte kan være gode bidrag til dette. Samtidig bør en større del av bevilgningene til Nasjonalmuseet gå til innkjøp av kunst. Utvalget mener forslaget om utstillingshonorar, sammen med en styrking av produksjonsmidlene i institusjonene, kan ha potensial til å jevne ut noe av den skjevheten som i dag eksisterer mellom kunstnere i det visuelle kunstfeltet og andre kunstnergrupper.»

Vi ønsker å presisere at det er, slik Slettholm også påpeker, de statlig finansierte institusjonene under Kulturdepartementet som har sett økningen Kulturutredningen 2014 viser til. De selvstendige visningsstedene for kunst under Norsk kulturråds Post 74 har for eksempel ikke opplevd store økninger i budsjettene sine, og mange er underfinansierte. I tillegg har vi sett en stor profesjonalisering blant landets mange kunsthaller, kunstsentre og kunstforeninger, men som likevel opererer med trange budsjetter og møter stor konkurranse i kampen om midler fra kommuner og fylkeskommuner.

Kulturhussatsingen i det ganske land har vært formidabel, og etterspørselsperspektivet er kanskje størst for byggebransjen i kulturbudsjettene rundt omkring i landet. For de 61 kommunenes kulturhus som Aftenposten (11.03.14) hentet inn kostnader for, kom prislappen på til sammen over 14,5 milliarder kroner. Når vi tenker på summene som det knusles med, som for eksempel de 15 millionene vi kjempet tilbake for langvarige stipend i høst, kan det virke noe utakknemlig å arbeide som kunstner.

Det er kunstnerne, og da særlig innen visuell kunst, som har vært oversett i løft etter løft. Vi som ikke er ansatt i institusjonene, har dermed blitt dobbelt oversett siden økninger i institusjonene ikke kommer vår økonomi til gode. Solhjell/Øien beskriver det slik i en spesialundersøkelse de publiserte i 2009 på grunnlag av Telemarksforsknings rapport, «Kunstnernes aktivitet, arbeids- og inntektsforhold, 2006» (TF Rapport 241):

«Mens forfattere og komponister ikke trykker opp sine bøker og komposisjoner selv, må billedkunstnerne forhåndsfinansiere sine kunstverk, ofte over flere år. De må først finne inntekter som kan finansiere deres kunstneriske arbeid, ellers kan de ikke være kunstnerisk virksomme. Når de skal stille ut, må de som regel også bidra til å dekke utgifter forbundet med utstillingen, noe nesten alle andre kunstnergrupper får dekket. Denne spesielle situasjonen de har i forhold til andre kunstnergrupper kommer dårlig frem både i den foreliggende kunstnerundersøkelsen, og de tidligere, og har knapt vært gjenstand for nærmere undersøkelser. Dette skyldes at det har vært levekår, etter at de har dekket sine kunstneriske utgifter, som har vært i fokus i levekårsundersøkelsene – ikke deres kunstnerøkonomi.»

Norske billedkunstnere har en betydelig internasjonal portefølje på tross av å tilhøre en såpass ung og liten kulturnasjon. Dette kan vi takke våre forgjengere og den norske stipendpolitikken for. Stipend representerer det nødvendige «såkornet» vår profesjon er avhengig av for å få frem talenter som tar nødvendig risiko, eksperimenterer, utfordrer og er nyskapende. Takket være at denne stipendpolitikken har vært opprettholdt gjennom mange år, ser vi en ny gullalder for norske billedkunstnerne, som nå hevder seg på de mest prestisjetunge av de internasjonale mønstringene som Documenta og Sydney-biennalen. Dette må vi ta vare på, og heldigvis har statssekretær Knut Olav Åmås gjentatte ganger uttalt at stipendordningene ikke skal røres i deres periode, senest 25. februar i år på konferansen «Etablering i kunst og design» på Grafill. Han gjentok det mange ganger, så vi skulle være helt sikre på at budskapet kom frem. Det betyr at vi kan fokusere på honorar/vederlag, innkjøp, her med særlig fokus på å fylle hull i samlingene med verk laget av sentrale norske kvinnelige kunstnere, velferdsordninger og pensjon. Kanskje det må en næringsvennlig regjering til for å virkelig se behovene og gjøre noe med de dårlige vilkårene billedkunstnerne opplever som selvstendig næringsdrivende?