• Anders Dahl Monsen: Avtale I og II 2014. Foto: Jon Benjamin Tallerås

Drømmer og rammeverk

Av: Silje Rønneberg Hogstad

Publisert:

Utgave: 2/2014

Del: 

«The Dream of the Perfect Society»

Akershus Kunstsenter, Lillestrøm (07.02.–02.03.)

Under tittelen «The Dream of the Perfect Society» presenterer Akershus Kunstsenter fire sterke separatutstillinger som i ulik grad lar seg presse inn i det overbyggende temaet.

I første etasje møtes publikum av Jon Benjamin Tallerås’ utstilling «Jeg hører, som bekjent, til gatens ætt» der byrommets oversette steder løftes frem. Anders Dahl Monsens «Avtale» dreier seg rundt spørsmål knyttet til produksjon og arbeidsvilkår. Opp en trapp finner vi Una Hunderis «Idealstaten», mens Lene Ask presenterer originalsidene til den tegnede fortellingen Kjære Rikard, med utgangspunkt i brevvekslingen mellom en misjonærfar og hans sønn på slutten av 1800-tallet.

Anders Dahl Monsen går konseptuelt til verks. I form av et fotografi og tre skulpturer i bøyd armeringsjern visualiseres bevegelsene som inngår i et håndtrykk. Materialet og utstillingstittelen gir et hint om hva verkene handler om, men informasjonen i utstillingsskrivet blir likevel en velkommen snarvei til forståelsen av at dette er noe mer enn ren formalisme. Han benytter seg av forskningsmetoder fra århundreskiftet der bevegelsesmønstre i en standardisert arbeidsdag ble analysert ved hjelp av fotografi og lys, med økt produktivitet som formål. I videoen Henry IV (Touch) møter vi kongen som klager over hvordan bekymringer og ansvar har fratatt ham nattesøvnen, mens matrosene som jobber fysisk i storm og vind, får sove godt. At vi her inntar overmaktens perspektiv, er interessant og åpner opp lesningen også av de skulpturelle verkene.

Una Hunderi, The Aprentice. Fra «The Dream of the Perfect Society».

Mens Dahl Monsens utstilling vokser i takt med betrakterens refleksjoner i møte med arbeidene, gir Una Hunderis fotografier en umiddelbar opplevelse, både visuelt og innholdsmessig. Bildene er del av et omfattende prosjekt der kunstneren dokumenterer grupperinger som har trådt ut av storsamfunnet til fordel for en tilværelse der bærekraftighet, frihet, fellesskap og nærhet til naturen er gjennomgående stikkord. Hunderi dokumenterer disse menneskenes hverdagsliv gjennom landskapsbilder, portretter, stilleben og interiører. Direktheten og roen i motivene vitner om at kunstneren har kommet tett på sine studieobjekter. Trassen i blikkene til de avbildede sier noe om egenskaper som må til for å kjøre et løp på siden av A4.

Selv om det overbyggende temaet for de fire utstillerne er vidt, passer det bare delvis på hver enkelt kunstners prosjekt. Hunderis «Idealstaten» sklir selvsagt inn. Dahl Monsen peker på økt produktivitet som et samfunnsideal, men jeg opplever likevel at det er noe annet – forholdet mellom fysisk og mentalt arbeid – som er kjernen i disse verkene. Fra Tallerås’ arbeider er det mulig å trekke linjer til situasjonistenes dérive, der det å vandre rundt i gatene var en form for protest mot «skuespillersamfunnets» overtakelse av byrommet. Lene Asks verk er først og fremst en gripende historie om savn og skriftspråkets utilstrekkelighet.

Et tema påført utenfra fungerer som et forslag til betrakteren om måter kunsten kan leses på. Jeg opplever likevel et slikt rammeverk som overflødig i dette tilfellet. Alle fire kunstnere står tross alt fjellstøtt på egenhånd.