• Klas Eriksson: Homage (2014). I bakgrunnen: Mor & Jerry. Foto: Linnéa Sjöberg

Den slappe motstandens estetikk

Av: Kjetil Røed

Publisert:

Utgave: 2/2014

Del: 

«High on Low-Life»

Telemark Kunstnersenter, Skien (14.02.–29.03.)

Samtalen rundt «High on Low-Life» gikk seg varm fra første øyeblikk. Temperaturen steg ytterligere da kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen skrev et innlegg i lokalavisa Varden, hvor han klaget over den manglende oppmerksomheten skjønnhet og håndverk får i samtidskunsten. Teksten spilte på de mest primitive impulsene i mennesket: å avvise det man ikke skjønner. Isaksen bidro dermed til å normalisere en motstand til kunst som ikke er bygget på kunnskap og skikkelige vurderinger, men fordommer og overfladisk synsing. Faktisk finnes det masse fokus på både skjønnhet og håndverk i dagens kunst. Ja, mer nå enn på lenge. Men det har altså ikke kunnskapsministeren fått med seg.

Likevel – og det er jo trist – er det svært velkjent materiale som trekkes frem her: tagging, dop, festing, skate-referanser, graffiti etc. Samtidskunsten har store mengder av den slags fra før. I denne sammenhengen er ikke smårampete subkultur lavkultur, men høykultur – i det minste om vi mener det som er akseptert av etablissementet. Matias Faldbakken, Gardar Eide Einarsson, Sebastian Helling og Ida Ekblad, for å nevne noen, har sørget for det. Utstillingens premiss blir derfor vrien å akseptere: Den prøver, påstås det, å problematisere hva som er høyt og lavt ved å trekke frem subkulturer av forskjellig sort. Nei. Dette er ikke «problematiserende» kunst, men generisk «subversiv» kunst vi har sett altfor mye av fra før.

Mor & Jerry. Stillbilde fra The World Is a Cruise (2013)

Det er noen småmorsomme saker her likevel. Duoen Mor & Jerry, for eksempel, er sjarmerende der de hengir seg til utdatert festkultur. Linnéa Sjöbergs prosjekt er i utgangspunktet også interessant, i hvert fall om vi skal dømme etter teksten som ledsager utstillingen. Her kan vi lese at hun kritiserer rådende skjønnhetsidealer, blant annet ved å gjøre det motsatte av forbedringsforslagene hun har fått fra en plastisk kirurg. Sjöberg tatoverer istedenfor områdene som kirurgen ville modifisere for å understreke det uperfektes legitimitet. Fint, men det er ikke dette vi presenteres for. Prosjektet vi ser her, er mer diffust: Vi blir presentert for en bok med bilder av tatoverte kroppsdeler samt handleposer designet for å stjele klær, altså for å lure seg forbi butikkalarmer. Jeg kjøper ikke dette som noen «kritikk» av varesamfunnet – eller hva det skulle være – heller. Det blir halvveis artikulerte verk og posisjoner vi presenteres for. En slags motstandens slappe estetikk.

Med ovennevnte debatt og en håpløs kunnskapsminister i bakhodet skulle jeg gjerne sagt noe pent om denne utstillingen. Men «High on Low-Life» spiller ut de mest utbrukte tropene i samtidskunsten: den uberegnelige og pønkete kunstneren, som bruker dop og, i det hele tatt, gjør opprør mot det «etablerte». Tålmodigheten blir slitt ned når det dukker opp tagging på veggene i galleriet med tekster som Shitti’n all over the place. Til og med et anarkitegn har sneket seg inn. Gjesp.

Beklager, men dette er gørrkjedelig. Noe som jo er trist, debatten rundt utstillingen tatt i betraktning. På den andre side er debatten verdifull i seg selv. Jeg håper den settes i gang rundt en mer interessant utstilling neste gang.