Kunst og språk

Av: Halvor Haugen

Publisert:

Utgave: 2/2014

Del: 

I en kronikk i Klassekampen hevdet Lotte Konow Lund at «kunstnerne har gitt fra seg språket om kunsten til teoretikere, kuratorer og kritikere.» Eller var det egentlig det hun sa? Kanskje, men først og fremst skrev Konow Lund et nyansert og klart innlegg om verdien av kunstnerens aktive rolle i diskusjonen om kunst. Jeg vil derfor gjerne takke Klassekampen for å ha trykket denne ualminnelig lange kronikken.

Jeg er mindre imponert over hvordan avisen iscenesatte den påfølgende debatten om «Kunst og språk». Her ble flere kunstnere intervjuet, og jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at det hele fikk en ganske klar slagside. I sakens anledning skrev redaktør Braanen en kommentar der han løftet frem Konow Lunds kronikk som en motvekt til «den ritualiserte tåkepraten om kunst». Kunstsosiolog Dag Solhjell fulgte opp i debattspaltene og mente det dreide seg om kuratorenes maktspråk. Ane Hjort Guttu, som i et relatert intervju ble presentert under overskriften «Vil ha mindre svada», skrev et innlegg der hun tok avstand fra avisens vinkling. Inntrykket man sto igjen med, var at noe måtte være forferdelig galt når det gjaldt kunstneres mulighet til å ytre seg og at feilen lå hos «teorien».

Er det på tide med et oppgjør med teorien? Den som leter etter en representativ teoretiker som kan stilles til rette for sine forbrytelser mot kunsten, språket og den sunne fornuft, er kanskje litt for sent ute. Mitt inntrykk er at den teoretiske sjargongtettheten har avtatt i løpet av de siste fem–seks årene. En generell tendens er også at «teori» refererer til et mer sammensatt fenomen, som er mindre preget av en engere krets franske tenkere enn tidligere – det teoretiske språket om kunst har altså etter min mening blitt mer mangfoldig. Samtidig er de siste årenes mest siterte franskmann, Jacques Rancière, heller ikke blant de mest opake. Jeg vil påstå at tekstene hans lar seg forstå av alle som gjør et oppriktig forsøk.

Uansett mener jeg at teorien i høyeste grad fortjener et forsvar. Ved å bidra til blant annet problematiseringen av visualitet og representasjon, kjønn og identitet, kunsthistoriske seleksjonsmekanismer eller institusjonelle strukturer, har teorien endret både kunsten selv og språket rundt kunsten på flere positive måter. Slik har kunstverdenens egne grenser blitt utfordret og åpnet opp for større deler av verden utenfor. Det betyr ikke at teorien er et magisk sesam – den kan helt klart brukes som et ekskluderende sjibbolet. Men gud hjelpe meg for et klamt og kjedelig etnosentrisk gubbevelde kunstverdenen ville vært om disse perspektivene ikke hadde fått innpass!

Jeg innrømmer gjerne at ikke alle teoretiske tekster er gode. Selvsagt er de ikke det. Og mens vi er i gang med selvfølgeligheter, legger jeg pliktskyldig til at umotivert bruk av teori gir dårlige og unødvendig tunge tekster, og det er ikke bra. Men jeg tror ikke vi trenger mindre teori – vi bør heller etterspørre bedre teori. Det blir den neppe om man ikke vil gi tekster det samme rommet til kompleksitet som kunsten selv bør ha. Ikke fordi språket om kunsten må være vanskelig, men fordi det må kunne være det.