Doktorgrader som sprenger rammene

Av: Thomas Hervard

Publisert:

Utgave: 4/2008

Del: 

Doktorgrader som diskuterer moderne eller samtidig kunst er sjeldne begivenheter i Norge. Denne våren har både Jon-Ove Steihaug og Eivind Røssaak fremstilt seg for dr.philos-graden ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Eivind Røssaak kommer fra Institutt for medier og kommunikasjon, men trekker veksler på en rekke ulike fagfelt med sitt bidrag til en estetikk for det bevegelige bildet. Avhandlingen hans har fått tittelen Negotiating Immobility: The Moving Image and the Arts in Andy and Larry Wachowski’s The Matrix, Ken Jacobs’s Tom, Tom the Piper’s Son and Bill Viola’s The Passions. Filmens essens blir gjerne sett på som fart og bevegelse, i motsetning til stillstanden i eldre kunstformer som maleriet eller fotografiet. En slik mediebasert og reduktiv estetikk har blitt ufordret både av institusjonelle endringer i det kulturelle feltet og av den teknologiske utviklingen. I dag finnes levende bilder overalt, og det bevegelige bildet preges av en reforhandling mellom stillstand og bevegelse og mellom ulike medier.
Ifølge Røsaak er selve den estetiske erfaringen en kompleks prosess som lar relasjoner komme til syne. Matrix vekker assosiasjoner til filmens forhistorie i det vitenskaplige fotografiet med Muybridges billedsekvenser, mens Ken Jacobs bryter opp bevegeligheten med stillbildet eller blåser opp bildet til det blir nærmest abstrakt kornete for å undersøke filmens materialitet. Slik kommenterer filmen den abstrakte ekspresjonismen. Violas ekstreme slow-motion gir bildene et sakralt preg som kan minne om ikonmaleriet, og peker mot malere som Andrea Mantegna eller Hieronymus Bosch. Avslutningsvis antyder Røssaak en «langsomhetens politikk» som et alternativ til modernismens kinetiske politikk av høy hastighet og effektivitet. Ved hjelp av grep som stillstand, forsinkelser, forskyvelser eller sakte film, kan det bevegelige bildet hente frem en annen bevissthet og følelse av tid, og dermed også muligheten for å forestille seg noe annet.
Jon-Ove Steihaugs omfattende kunsthistoriske avhandling heter Historiemaleri og fantasmatisk iscenesettelse. En diskursiv og psykosemiotisk tilnærming til Bendik Riis’ kunstmaleri. Riis´ kunstnerskap har lett for å bli plassert i den etablerte og romantisk fargede kategorien «sykdomskunst», der kunstverket blir lest som et uttrykk for kunstnerens sjelstilstand. Steihaug forsøker med sin avhandling å overskride en slik individualiserende analyse. Med et fortolkningsapparat som delvis bygger på semiotikken, viser Steihaug at vi ikke kan redusere verkene til en enhetlig mening som går tilbake til Riis selv. Det er mer fruktbart å se kunstverket relasjonelt og som en form for utsigelse eller kommunikasjon. Dette har ført Steihaug over i diskursanalysen.
Steihaug mener at Riis ikke var en «outsider» slik for eksempel Gunnar Danbolt har hevdet, men tvert imot kan plasseres midt inne i viktige bevegelser i kunsten og samfunnslivet generelt. Men hans posisjon var ofte kompleks, og han utfordret den dominerende kunsthistoriske diskursen der kunsten skulle ha en nasjonsbyggende og kollektiv karakter, eller den vitenskapelige diskursen der det psykiatriske regimet diagnostiserte Riis som schizofren. Riis var en kjent og populær kunstner i samtiden, men likevel har hans kunst i stor grad blitt ignorert av kunsthistorikerne. For Steihaug blir en refleksjon rundt den kunsthistoriske historieskrivingen og dens premisser både et metodisk og ikke minst et etisk valg. Røsaak kommer med kreative bidrag til kunstfeltet via en bred teoretisk skolering innenfor ulike fagdisipliner som litteraturteori, filmteori og filosofisk estetikk, mens Steihaug viser at en intim kjennskap til egen fagdisiplin kan gi teorier hentet fra andre fagfelt en dypere resonansbunn.