• Sdenka Rusova. Oppover. Foto: Thomas Tveter.

Dirrende, rett på veggen

Av: Silje Rønneberg Hogstad

Publisert:

Utgave: 3/2014

Del: 

Zdenka Rusova på Kunstnerforbundet anmeldt av Silje Rønneberg Hogstad: "Den utrolig finspissede teknikken som er kjernen i mye av Rusovas kunst, gjør meg nesten svimmel. Følelsen trekker seg imidlertid snart tilbake."

Zdenka Rusova

Kunstnerforbundet, Oslo 10.04.–04.05.

Det hender jeg fylles av ambivalens i møte med kunst som baserer seg på iherdig håndverk. Ja, jeg blir imponert og fascinert, men samtidig fremkaller tydelige spor av manisk flikking forut for det ferdige arbeidet en følelse av ubehag. Kanskje har det å gjøre med den utmattende tanken på alle timene med repeterende små håndbevegelser. Kanskje er det min egen antipati mot forventninger til kvinnelig flinkhet som automatisk setter inn.

Tilstedeværelse

Denne ambivalensen melder seg også i møte med Zdenka Rusovas verker i Kunstnerforbundet. Den utrolig finspissede teknikken som er kjernen i mye av hennes kunst, gjør meg nesten svimmel. Følelsen trekker seg imidlertid snart tilbake. Disse arbeidene minner meg om at det jeg kalte «manisk flikking» ovenfor, også har en annen side: konsentrert tilstedeværelse. Det er den beskrivelsen som passer her. Det er som om all energi og konsentrasjon fra kunstneren er overført til papiret. Verkene formelig dirrer mot betrakteren. Tsjekkiskfødte Rusova har vært en autoritet i norsk kunstliv siden hun bosatte seg i Norge i 1970. Hun har hatt en sterk innflytelse, både gjennom eget kunstnerskap og i kraft av sine professorater ved kunstakademiene i Oslo og Bergen. Fra 1987 til 1992 var hun rektor ved Statens Kunstakademi i Oslo, som første kvinne i Norden med denne tittelen. Mange vil ha Rusovas verker friskt i minne fra gruppeutstillingen «Hold stenhårdt fast på greia di» der hun var representert med en rekke av de abstrakte bildene fra 70-tallet som hun er mest kjent for.

Installasjonsbilde fra overlyssalen i Kunstnerforbundet: Foto: Thomas Tveter

 

Selvtilstrekkelighet

Utstillingen består av et bredt utvalg arbeider. Tre sterke, enkle litografier viser vei inn til de større formatene i overlyssalen. Masker, en serie tusjtegninger i A4-størrelse, har også fått sin egen vegg i dette rommet. Utstillingen fortsetter i grafikkavdelingen i andre etasje der det vises fire store koldnålsraderinger. Tre serier med vare, små grafiske arbeider og blyanttegninger presenteres i glassmontre. Her er det mange arbeider man kan fortape seg i. Men utstillingens hovedtyngde ligger i de syv store formatene i overlyssalen. Teknikken er tegning på papir, som i noen tilfeller er supplert med akryl. De skjøre bildene er montert rett på veggen, uten rammer. Det slår meg at det er uvant å forholde seg til kunst som på en så selvfølgelig måte insisterer på at bildets eget språk er tilstrekkelig. Det er et intimt og til dels introvert visuelt vokabular vi presenteres for. Riktignok finnes figurative elementer i bildene, men hodene, profilene og ansiktene som går igjen, opptrer som en slags arketyper, allmennmenneskelige og evig gyldige urbilder eller matriser. Betrakteren fyller dem med sin egen betydning.

Zdenka Rusova, Profiler, tegning. Foto: Thomas Tveter.

 

Møter

Titlene er nøkternt beskrivende. I tegningen Profiler er det nettopp en mengde profiler vi ser, i to grupper som møtes fra hver sin kant av bildet. Men selv om tittelen tilsynelatende ber om å bli forstått bokstavelig, glir figurasjonen over mot det abstrakte idet blikket begynner å sveipe over de skarpe, klare linjene og feltenes ulike valører som er bestemt av tegneredskapets trykk mot papiret. De lett lesbare formene brytes opp av enkelte geometriske innslag. Harde spisser fra den ene kanten av bildet truer med å stikke hull på eller gjennombore de mer avrundede formene fra motsatt side. Slike møter mellom ulike billedelementer, som smelter sammen eller trenger gjennom hverandre, er gjennomgående i fler av verkene. I Oppover er en mørk, avlang form omsluttet av større, mer utflytende områder i magenta. Den intense rosafargen understreker det kroppslige og sensuelle i motivet. Også Landskap gir tydelige assosiasjoner til menneskelig fysikk. Riktignok kan motivet godt ligne et stykke stilisert natur, men de rosa dalene med en mørk åskam i sentrum sender tankene uvegerlig til kvinnelig anatomi. Komposisjonen har imidlertid en nesten Rorschach-aktig symmetri. Kanskje er landskapet vi befinner oss i, mentalt snarere enn fysisk. Begge disse bildene, hvor de tette, bittesmå blekkstrekene er lagt inntil større og mer spontane strøk med maling, oppleves som befriende, som om man får puste litt lettere i de modige fargefeltene. Tilstedeværelsen i maleriet står heller ikke tilbake for den som finnes i den finmaskede skraveringen.

Klisjé og autentisitet

Jeg tenker en stund på hva det er som gjør at jeg aksepterer alt det kroppslige, sensuelle i motivene. Til tross for abstraksjonen er assosiasjonene i flere tilfeller så tydelige at det lett kunne blitt klamt. Og kvinnehoder og ansikter, har man ikke sett det tusen ganger i diverse glade amatørmalerier? Hvorfor avfeier jeg ikke dette som klisjeer, men leser det som meningsfulle former? Hvor går egentlig grensen mellom disse kategoriene? Muligheten må selvsagt holdes åpen for at min kjennskap til kunstneren har noe å si for lesningen av hennes arbeider. Selv om pressemeldingen legger vekt på at dette ikke er ment som en retrospektiv utstilling, er det vanskelig å ikke ta kunstnerens posisjon og biografi med i tolkningen av verkene. Slik er det jo med all kunst. Men har ikke forskjellen på en dyp arketyp og en overfladisk klisjé med opplevelsen av lettvinthet i verket å gjøre? Er ikke klisjeen nettopp et resultat av at man for lett har tydd til et innhold som er opplagt meningsfullt, og at dette gjennomskues? Jeg vet ikke hvordan jeg ville lest disse tegningene om jeg ikke visste noe om dem på forhånd. Men de ville uansett stått og dirret mot meg fra veggene. Det er ingenting lettvint over disse bildene, ingenting tilfeldig. Motivene er behandlet med et så stort alvor at jeg som betrakter ikke tviler på at de kommer fra en autentisk erfaring. Det er som om sikkerheten i utførelsen har gjort at bildene har blitt sine egne, løsrevet fra alle timene med møysommelig arbeid forut for sin ferdigstillelse.