• Illustrasjon er laget for svenske Konstnärernas Riksorganisation (KRO) i forbindelse med deres MU-kampanje. Illustrasjon © Robert Seyfert / Creative Dialog Platforms

Pilotprosjekt for utstillingshonorar

Av: Inger Wold Lund

Publisert:

Utgave: 3/2014

Del: 

Etter mange års press fra kunstnerorganisasjonene har Kulturdepartementet nylig satt av 2 millioner kroner for å prøve ut en ordning for utstillingshonorar til kunstnere i et pilotprosjekt. Fire institusjoner er valgt ut til pilotprosjektet som igangsettes allerede i år.

Etter mange års press fra kunstnerorganisasjonene har Kulturdepartementet nylig satt av 2 millioner kroner for å prøve ut en ordning for utstillingshonorar til kunstnere i et pilotprosjekt. Fire institusjoner er valgt ut til pilotprosjektet som igangsettes allerede i år: Tromsø Kunstforening, Nordnorsk Kunstmuseum, Nordnorsk Kunstnersenter og Sørlandets Kunstmuseum (SKMU).

Hilde Tørdal, styreleder i Norske Billedkunstnere, vektlegger viktigheten av en slik ordning for kunstnernes økonomi og arbeidssituasjon.

– Utstillingshonorar vil gi kunstnerne betaling for arbeidet med utstillinger og dermed øke kunstnernes inntekter ved utstillingsproduksjoner i statlig regi. Honoraret vil påvirke kunstnernes arbeidshverdag ved å gi forutsigbare rammer og bedre vilkår for utstillingsaktivitet. Dette er altså ikke en støtteordning, men rett og slett betaling for det arbeidet kunstnerne gjør.

– Innenfor andre kunstfelt har institusjonene avsatt store summer til kunstproduksjon i budsjettene, både for ansatte kunstnere og frilansere. Billedkunstnere er ikke ansatt ved visningsstedene, men legger like fullt grunnlaget for mye av institusjonens verdiskaping og har til nå ikke fått betalt for arbeidet med utstillingene. Denne ordningen vil være med på å rette opp skjevhetene mellom feltene.

– Mange kunstnere utfører i stor grad gratisarbeid, også når de stiller ut på offentlig finansierte institusjoner. Hvordan tenker du at denne ordningen kan hjelpe til med å forandre på det?

– Vi ønsker at pilotprosjektet skal prøve ut en normalavtale som utarbeides til bruk mellom visningssted og kunstner med klare punkter for honorar, vederlag og produksjonskostnader. Dette vil føre til mer skriftlighet i en bransje som er preget av det motsatte. NBK mener dette vil forebygge konflikter ved å avtalefeste ansvarsforhold og vilkår. Dagens avtale om utstillingsvederlag er vanskelig for visningsstedene å budsjettere fordi den tar utgangspunkt i verkenes verdi og antall, noe det er vanskelig å beregne for kommende års utstillingsprogram. Når det gjelder kommunene og fylkeskommunene, kan ikke staten pålegge dem å gjøre det samme, men de kan gå foran som et godt eksempel. NBK mener dette arbeidet vil skape nye holdninger til verdien av kunstnernes arbeid og sette en ny standard for hvordan man bør behandle kunstnerne og deres bidrag til verdiskapingen.

En ny start

Tørdal får støtte av Lise Stang Lund, styreleder i Norske Kunsthåndverkere. Mer enn noe annet, mener hun at igangsettingen av pilotprosjektet er ett skritt i riktig retning.

– Det er utrolig viktig at vi har fått klarsignal for en ny kunstpolitisk ordning. 2 millioner kroner betyr ikke mye, men det er en start. Hele poenget er å endre kulturen og holdningen til feltet. Det er viktig at arbeid verdsettes ikke bare symbolsk, men også i penger, og det er viktig at vi har en kulturminister som vil ha slutt på gratisarbeid.

Prosjektstøtte og arbeidsstipend har lenge vært med på å finansiere kunstneres arbeid for institusjoner og gallerier. Ser dere noen grunn til å tro at dette fra Kulturdepartementets side bare er en omfordeling av midler, fra stipender til honorar?

– Nei, det har jeg absolutt ingen grunn til å tro. Om man har fulgt kunstpolitikken, vil man se at stortingsmeldingene gang på gang sier at feltet er underfinansiert. Enger-utvalget slo fast at kulturløftet som de rødgrønne gjennomførte, styrket institusjonene, men ikke kunstnerne. Det er bred konsensus om at det visuelle feltet trenger et løft, og vi mener dette åpenbart må gjøres med friske midler. Her tenker vi at grunnfinansiering er viktig og at det skal gå automatikk i at kunstnere mottar honorar for arbeidet de utfører. Dyktige, aktive kunstnere som gjør arbeid i samfunnet, skal få betalt for den jobben de gjør og oppnå normale norske årsinntekter.

Selv har Stang Lund opplevd en god dialog med politikerne i arbeidet for å gjennomføre en ordning med utstillingshonorar.

– Dette har potensial til å bli den største reformen siden 70-tallet hvis vi får med oss politikerne. Vi opplever en god og konstruktiv dialog med kulturminister Thorhild Widvey, der vi har stor enighet om grunnleggende prinsipper. Det er viktig å understreke at prinsippene bak dette har fullstendig støtte i Stortinget, fra SV til FrP. Alle forstår prinsippet om at lønn for arbeid er helt rimelig.

Nordiske erfaringer

I våre naboland har det også vært jobbet for tilsvarende ordninger. I Finland må kunstnere i stor grad betale leie ved institusjonen der de stiller ut, og de er dermed avhengige av å få støtte gjennom forskjellige stipendordninger. I Danmark har kunstnerorganisasjonene UKK – Unge Kunstnere og Kunstformidlere og Billedkunstnernes Forbund (BKF) sammen med paraplyorganisasjonen Foreningen af Kunsthaller i Danmark nylig utarbeidet en standardavtale som gir kunstnere og institusjoner klare linjer for samarbeidet omkring utstillinger. Avtalen sikrer ikke at kunstnere får betalt for alle de timene de bruker på en utstilling, men klargjør vilkårene for blant annet honorar, transportutgifter og formidling. I Sverige ble det allerede i 2009 gjennomført en ordning med utstillingshonorar til kunstnere. Den såkalte MU-avtalen, der M står for medvirkningshonorar (medverkansersättning) og U står for utstillingshonorar (utställningsersättning). Det er nå fem år siden MU-avtalen ble innført, og den omfatter i dag mer enn 100 institusjoner.

Katarina Jönsson Norling, styreleder i Konstnärernas Riksorganisation (KRO), mener MU-avtalen har stor betydning, men at det ennå er langt igjen.

– Jeg ser det som en av KROs kanskje viktigste avtale siden systemet for individuelt visningshonorar ble innført. Men, og dette er en viktig innvending, arbeidet har bare så vidt begynt, og det tar tid. En fullt gjennomført MU-avtale på alle kunstutstillinger med profesjonelle kunstnere vil innebære et helt nytt syn på hvordan kunstnerens arbeid skal honoreres og dermed også påvirke arrangørenes budsjetter i mye større grad enn i dag. Etter min mening burde honorar til kunstnerne utgjøre en egen budsjettpost som står i forhold til hvor mange som ellers er lønnet av kunstinstitusjonene, og dermed bli en vesentlig del av budsjettene deres. Det er i mine øyne merkelig at man i dag skal behøve å slåss for et sånt syn selv på en offentlig finansiert institusjon. Det er dessverre tilfellet for oss.

– Har du noen tanker om hvorfor det har vært vanskelig å få gjennomført MU-avtalen?

– Det korte svaret er nok at det koster penger, og man vil ikke betale for noe man er vant til å få gratis. Videre tror jeg at det finnes to hovedproblemer som virker inn på situasjonen. Det ene er den lange tradisjonen med at kunstneres inntekter har kommet fra salg av verk i kombinasjon med bidrag fra både private og offentlige mesener som har støttet kunsten og kunstnere på forskjellige måter. Det andre henger sammen med det gamle synet på hvordan kunstneres arbeid skal lønnes, kombinert med manglende kunnskap om hvilke muligheter kunstnere har for å finansiere sitt arbeid. Utstillingsarrangørene er ikke vant til å budsjettere tilstrekkelig for produksjon av selve kunstverket. Man er helt enkelt ikke vant med å betale kunstnere for å arbeide med sin kunst. Derimot er det vanlig å lønne kunstnere for å kuratere utstillinger og lignende. Derfor savnes det ofte budsjettposter for kunstnernes arbeid også i offentlig finansierte arrangørers budsjetter. Arrangørene står som alle andre ofte overfor tøffe økonomiske utfordringer, og er man vant til å få kunstneres arbeid gratis, så det tar tid å forandre på de vilkårene.

De norske kunstnerorganisasjonene har ifølge Stang Lund som mål å få til en ordning basert på friske midler.

– Vi har hele tiden vært klare på at dette er en reform som må koste penger. De fleste institusjonene det er snakk om, har allerede stramme budsjetter, og det er viktig at dette er en ny ordning som krever nye budsjetter, sier hun.