• Hans Hamid Rasmussen: Papillon, 2008. Rasmussens stipendiatprosjekt «En hyllest til hybriden» ved KiT, NTNU, vil utvikle en tenkemåte som kan kartlegge interkulturelle erfaringer.

    Rasmussen

Jakten på kunnskap – i kunsten

Av: Trine Thorbjørnsen

Publisert:

Utgave: 4/2008

Del: 

Kunstnerisk utviklingsarbeid er et nytt fag i Norge som får internasjonal oppmerksomhet. Fagets fokus på det kunstneriske arbeidet skiller seg fra det i andre land, som skjeler til akademiske forskningstradisjoner. Den faglige diskusjonen pågår internt, men faget mangler en offentlig diskurs og nasjonale faglige rammer.

Stjernø-utvalget kritiserte nylig kunst-høgskolene for å ha produsert for lite vitenskapelig forskningsarbeid. Lederne ved kunsthøgskolene imøtegikk kritikken med å svare at kunsthøgskolenes ansvar ikke er forskning, men kunstnerisk utviklingsarbeid (KU) gjennom det nasjonale stipendprogrammet. Kunstnerisk utviklingsarbeid defineres som en parallell til forskning, slik loven for høyere utdanning krever, men sorterer ikke under det eksisterende vitenskapelige forskningsbegrepet.

Estetiske doktorgrader
Kunstnerisk utviklingsarbeid, slik det praktiseres innenfor stipendprogrammet, er foreløpig ikke anerkjent som forskning av forskningsverdenen. Samtidig blir utviklingen av fagfeltet i Norge regnet som radikalt nybrottsarbeid som vekker internasjonal interesse fordi man setter kunsten i sentrum.
Forskning og kunst fremstilles ofte som motsetninger. En vitenskapelig forståelse av begrepet forskning viser til en systematisk metode for å søke ny kunnskap og innsikt. Vitenskapelig forskning skal være såkalt objektiv og etterprøvbar, ha relevans og validitet. Kunsten er utforskende og nyskapende i sin karakter, fri og selvforklarende – og autonom ved å følge sine egne regler i et eget felt.
Internasjonalt diskuteres både forskningsbegrepet i kunsten og etableringen av praksisbaserte estetiske doktorgrader. Diskusjonen går på innholdet av begrepene og på om kunstfaglig forskning skal nærme seg akademia og bruke vitenskapelige metoder eller utvikle egne.

Forskning i kunst – tre perspektiver
I England har man lenge hatt akademiske doc.art-grader med vekt på avhandlingen. Professor Christopher Frayling ved Royal College of Art, som har lang erfaring med «artistic research», ser tre mulige tilnærminger til kunstnerisk utviklingsarbeid. Fraylings inndeling er blitt et viktig utgangspunkt for utviklingen av fagdebatten.
I det videste perspektivet forstås forskning på kunst som tradisjonell humanistisk forskning, med kunst som forskningsobjekt. Dette er et «utenfra»-perspektiv der forskeren undersøker et allerede eksisterende objekt eller fenomen. Perspektivet forutsetter en distanse mellom forsker og forskningsobjekt.
Det andre perspektivet kaller Frayling forskning for kunsten («research for the arts»), som ofte er knyttet til en systematisk utprøving av kunstneriske materialer, metoder, prosesser og verktøy for å finne fram til nye kvaliteter. Dette perspektivet har en del felles med naturvitenskapelig forskning. Borgdorff beskriver det som en instrumentell og prosessorientert tilnærming fordi det ofte innebærer konkrete materialstudier av for eksempel legeringer for metallskulpturer, elektroniske applikasjoner eller interaksjon mellom dans og lysdesign.
Det tredje perspektivet er det mest kontroversielle. Her er det ikke distanse mellom forskning og kunstpraksis. Kunstpraksisen er derimot en vital del av både metoden og resultatet. Borgnoff kaller dette perspektivet performativt eller immanent fordi det å skape kunst er vevet sammen med erfaringer, teorier og holdninger. Her er det ikke noe skille mellom subjekt og objekt.
For Frayling er dette «practice as research» eller «artistic research», og ikke forskning i vitenskapelig forstand. Ellers kunne enhver kunstner kalle seg forsker, mener han. For at noe skal bli vitenskapelig forskning, må forskeren stå utenfor det hun eller han gjør for å kunne samle inn og reflektere over materialet, ifølge Frayling.

Kunstnerne har priviligert tilgang

Den nederlandske musikkprofessoren Henk Borgnoff, som arbeider med å utvikle praktisk baserte Phd-programmer i musikk, mener derimot at den type reflekterende virksomhet kunstnere bedriver er kunnskapsframbringende. Denne kunnskapen er kun tilgjengelig gjennom den kreative prosessen og kunstobjektet. Derfor mener han at bare kunstnere kan utføre et praksisbasert kunstnerisk forskningsarbeid. Han innser at det eksisterer et skille mellom akademisk og kunstnerisk forskning, men at kunstnere har en priviligert tilgang til området som bør innlemmes i det eksisterende forskningsbegrepet.
Fagområdet, slik det utvikles i Norge, tar utgangspunkt i dette performative perspektivet og fokus er på den kunstneriske praksisen. Det kan sees som «forskning fra innsiden», men distanserer seg samtidig fra det vitenskapelige forskningsbegrepet.

Nytt begrep og ny aktivitet
Diskusjonen om forskning i kunsten har sirkulert i fagmiljøene siden 1980-tallet. Den har vært preget av at kunstfagene har vegret seg mot en akademisering av fagene. I dag synes det å være bred enighet i Norge om at kunstnerisk utviklingsarbeid og akademisk forskning er to forskjellige aktiviteter. Men debatten pågår fremdeles, og det er usikkerhet i fagmiljøene om hva kunstnerisk utviklingsarbeid er, skal eller kan være. Det er flere årsaker til det. Fagområdet er nytt og står overfor flere utfordringer.
Vitenskapsteoretiker Søren Kjørup, som utreder begrepet kunstnerisk utviklingsarbeid på oppdrag fra Programstyret, beskriver fagets nåværende fase som «før-paradigmatisk». Det mangler en diskurs og klare nasjonale og internasjonale rammer.
– Faget må utvikle dokumentasjons-former, tekstsjangre, faglige fora, veiledere og et begrepsapparat gjennom tidsskrifter, konferanser og foreninger. Vi er så vidt i gang med et samarbeid med ELIA (The European League of Institutes of the Arts), som er et internasjonalt og interdisiplinært nettverk av utdanningsinstitusjoner fra 47 land, og prosjektet Sensuous Knowledge, som er en skrift- og konferanseserie, forklarer Kjørup.
Kjørup mener feltet kan lære av å se på hvordan andre fagfelt har oppstått. Eksempler på andre nye vitenskaper i vår tid er filmvitenskapen (1960-tallet) og medievitenskapen (1980-tallet).
– Mønsteret er det samme. Fagene ble utsatt for kritikk fra eksisterende disipliner for mangfoldet i den tidlige fasen før fagene hadde funnet sin form.

Ikke doktorgrad
Kunstnerisk utviklingsarbeid, slik det defineres gjennom stipendprogrammet, slipper å ta opp kampen om å gjøre kunstnerisk utviklingsarbeid til en akademisk disiplin der det kreves vitenskapelig etterrettelighet. I stedet legges det vekt på at det kunstneriske arbeidet skal ha et høyt internasjonalt nivå. Det gir mulighet til å utvikle et eget metodisk apparat både for arbeidsprosessen og formidlingen, uavhengig av kravene i forskningsfeltet. Grete Refsum, FoU-rådgiver ved Kunsthøgskolen i Oslo, mener dette er fornuftig.
– Se til Sverige for eksempel. Der har de fulgt den akademiske retningen. I 2006 ble de første doktorandene uteksaminert. Det skapte en sterk debatt. Motstanderne mener dette er blitt en hybrid som ikke er blitt særlig god forskning, og der det heller ikke er lagt tilstrekkelig vekt på det kunstneriske. Diskusjonen går på det svakeste leddet: avhandlingen. I Norge har man unngått denne konflikten ved å si: Nei, vi tar ikke noen doktorgrad i kunst. Her gjennomfører vi et treårig stipendiatprosjekt som gir førsteamanuensis-kompetanse og som er en parallell til et doktorgradsprosjekt.

Et nasjonalt organ for KU?
Stipendprogrammet omtales som «forbilledlig» av Bente Lie, leder for universitet- og høgskoleavdelingen i Kunnskapsdepartementet, og har Universitet- og høgskolerådets (UHR) «fulle støtte» for en videreføring av faget. Samtidig strever fagfeltet med å få status i vitenskapelige miljøer. Hvordan faget skal videreutvikles er ennå uklart, men fagmiljøene har satt i gang en prosess der ulike typer modeller for videre utvikling skisseres.
Siri Meyer, professor i kunsthistorie ved UiB og leder av programstyret for Stipendprogrammet, har uttalt i et intervju at en av utfordringene framover er «å få Norges Forskningsråd til å åpne dørene for våre kandidater og gi tilskudd til prosjekter innen kunstnerisk utviklingsarbeid». Hun mener det beste ville være å opprette egne programmer, slik det blant annet finnes programmer for kvinne- og kjønnsforskning og for kulturforskning.
Samtidig foreligger det forslag om å opprette et nasjonalt organ for å utvikle og finansiere faget videre – også utenfor kunstskolenes rammer. I utredningen «Vekt på kunstnerisk utviklingsarbeid», foreslås det å opprette et uavhengig nasjonalt organ – et kunstnerisk forskningsråd – som kan finansiere og evaluere prosjekter i universitet- og høgskolesektoren. Utredningen ligger for tiden til vurdering ved Universitets- og høgskoleavdelingen i Kunnskapsdepartementet.
I tillegg har de tre kunsthøgskolene KHiB, KHiO, og NMH søkt Kunnskaps-departementet om å opprette et nasjonalt program for kunstnerisk utviklingsarbeid for å videreutvikle og utvide den faglige aktiviteten innenfor skolene.
– Det er viktig å få en nasjonal styring av aktiviteten og å drive KU fremover. Det bør også være mulig for våre professorer å konkurrere om prosjektmidler. Da trenger vi en annen type finansiering i tillegg til den vi har i dag. En slik ordning kunne også finansiere post-dok-stillinger for stipendiatene, sier Johan A. Haarberg, operatør for stipendprogrammet ved Kunsthøgskolen i Bergen.