• Fra Kirsten Astrups performance. Foto: Tidens Krav.

Naken i plysj

Av: Silje Rønneberg Hogstad

Publisert:

Utgave: 3/2014

Del: 

Kirsten Astrups performance «The Girls in My House» på Tidens Krav. Anmeldt av Silje Rønneberg Hogstad.

Kirsten Astrup

« The Girls in My House»

Tidens Krav, Oslo, 04.04.

Den evinnelige kroppen. Like mye i dag som på 60- og 70-tallet kan den i så mange sammenhenger være et stengsel, en hindring og en tyngende bør. Pionerer som Carolee Schneemann, Vito Acconci og Marina Abramovic tok performance i bruk som slagkraftig verktøy for å rope ut om kjønnsproblematikk, intimitet og sosiale roller. Den som velger sjangeren som uttrykksform i dag, må gå varsomt, for det skal uhyre lite til før klisjéalarmen utløses.

Kirsten Astrups «one-person-multi-charactercabaret » starter med at kunstneren entrer galleridelen av Tidens Kravs lokaler. Kledd i arbeidsjakke og med kort parykk og en bister mine er det en maskulin karakter som åpenbarer seg til tonene av en poplåt i oldies-sjangeren. De fleste tilskuerne har pakket seg sammen langs vegger og på gulv i galleriet, men overrumples av at Astrup setter kursen mot andre deler av lokalene. Tøffasen tar først med seg ei jente fra publikum opp en trapp og inn på et bakrom, før han kommer slentrende ned igjen, plukker med seg en sportsbag fra gulvet og lusker inn i baren.

Det tar litt tid før tilskuerne skjønner at de er på feil sted, og det blir tilløp til kaos idet fler og fler trenger seg sammen i den smale døråpningen til baren for å få med seg det som skjer. Mange blir imidlertid stående og går dermed glipp av halvparten av performancen. Det er synd, for de ulike rollene som utspilles i de to rommene gjennom den halvtimelange forestillingen, er åpenbart ment å utfylle hverandre.

Den bråkjekke machoen som herjer rundt i baren, presser seg ned blant publikum og stirrer jentene frekt i øynene, forvandler seg til en dame idet Astrup trekker på seg et naken-kostyme i plysj, en glorete stringtruse og et par pumps. Denne metamorfosen er akkompagnert av enkel, klassisk pianomusikk i moll – en fin kontrast til den dunkende og forvrengte musikken som ledsaget machoens hoftesvingende dansetrinn. Ei menneskestor dokke, også den i plysjmateriale, pakkes ut av sportsbagen. Med den dvaske tøykroppen på slep tar kunstneren seg over i gallerirommet. Her manipuleres dokka på ulike måter; presses mot veggen og mot publikum, legges over et keyboard som henger fra taket, og svinges rundt.

Det ligger mye humor i de selvsydde draktene og rollefigurenes pågåenhet overfor publikum, og det er tydelig at Astrup er seg bevisst tradisjonens virkemidler og spiller på nettopp dem. Likevel gjør den klisjéaktige måten de ulike karakterene fremstilles på at forestillingen som helhet oppleves som ganske forutsigbar. De sterkeste øyeblikkene oppstår når kunstneren interagerer med publikum på en (tilsynelatende) improvisert måte. På ett tidspunkt stiger kunstneren opp i vindusposten og begynner å spille på en tverrfløyte, henvendt mot noen publikummere som har vært smarte og tatt oppstilling på fortauet utenfor galleriet for å få med seg alt. Gateplanet er betydelig lavere enn galleriets gulv, og de hutrende menneskene ute i den mørke og grå Skippergata – med sine historiske assosiasjoner til kropp i forfall – kikker opp på kunstneren fra froskeperspektiv. Den underlige scenen får humringen og uroen i publikum til å stilne for noen øyeblikk, og det oppstår en stund av kollektiv tilstedeværelse.