• Thomas Kvam: iGhandi – The Fog of Peace (the deleted scenes), 2008, stillbilde fra animasjonsfilm. Kvams stipendiatprosjekt ved KHiO omhandler videokunstens utvidelse, og den digitale filmens retorikk.

Bevisstgjøring og institusjonelle rammer

Av: Trine Thorbjørnsen

Publisert:

Utgave: 4/2008

Del: 

Stipendiatenes erfaringer og forventninger er avhengig av flere faktorer. Både prosjektenes karakter, ulike institusjonelle kulturer og situasjoner og hvor aktiv den enkelte stipendiat selv er har stor betydning. Det synes å være enighet om verdien av den faglige fordypningen som programmet gir mulighet til. Men det finnes et stort behov for en problematisering av arbeidsmetoder, skriftlig refleksjon og stipendiatens rolle.

Hans Hamid Rasmussen har vært tilknyttet Kunstakademiet i Trondheim. Hans kunstneriske prosjekt «A Tribute to the Hybrid» er ferdig, men han arbeider fremdeles på den skriftlige rapporten. Rasmussen peker på at forskjellige kunnskapskulturer fører til ulike avtaler, noe han mener er viktig for å imøtekomme ulike behov.
– VedKunstakademiet i Trondheim hadde jeg avtale om femti prosent arbeid utenfor instituttet og femti prosent tilstedeværelse, ingen møteplikt og ingen undervisningsplikt utover programmets obligatoriske krav. Til tider ble dette en selvvalgt isolasjon. Men det var nødvendig for å konsentrere meg om forskningsarbeidet.
Rasmussen mener det ville være uheldig om én institusjonskultur skal dominere andre. Behovene er forskjellige for den enkelte stipendiat. – Nærheten mellom programstyret og KHiB kan føre til at styret utvikler praktiske løsninger og krav som ikke harmonerer med andre høgskoler og universitetsmiljøer.

Uklar rolle
Billedkunstner og kurator Per Gunnar Eeg-Tverbakk og designer Christina Lovery, som er stipendiater ved Kunsthøgskolen i Oslo, stiller spørsmål ved stipendiatenes rolle ved skolen. De innser at programmet er nytt, at skolen er på flyttefot og at det tar tid å bygge opp et nytt fag, men etterlyser mer struktur og tydelighet.
– Stipendiatprogrammet gir en unik mulighet til faglig fordyping. Men hvordan kan man forene institusjonens intensjoner med stipendiatenes ønsker? Det er litt utydelig hvilken status og rolle stipendiatene har ved KHiO, sier Lovery.
Eeg-Tverbakk etterlyser konkrete måter stipendiatenes forskning kan innlemmes i undervisningen på. Det tror han vil gi bedre forståelse for stipendiatenes arbeid.
– Det er en viktig oppgave å synliggjøre stipendiatene både internt og i ekstern formidling, sier Eeg-Tverbakk.

Behov for problematisering
Lydkunstner Trond Lossius var den første stipendiaten ved Kunsthøgskolen i Bergen som fullførte programmet med prosjektet «Lydinstallasjoner og andre tverrestetiske prosjekter (eller kunsten å sveve mellom alle stoler)».
– For meg har det bare vært en opptur. Generelt har tilknytningen til kunst-høgskolen og de institusjonelle rammene gjort at jeg har jobbet mer strukturert og systematisk. På den måten blir dette noe annet enn et treårig arbeidsstipend. Man må definere en problemstilling og blir utsatt for andre typer utfordringer ved å forberede presentasjoner overfor et kritisk fagmiljø. Kravet til refleksjon og dokumentasjon er positiv og skjerpende.
Lossius mener at programmet har et utviklingspotensial, og at det er behov for en problematisering av både arbeidsmetodene og hva slags type kunnskap man er opptatt av innenfor programmet. Det første kullet var lite forberedt på det skriftlige arbeidet. Lossius tror dette var bevisst fra institusjonens side.
– Man ville vel være litt avventende og se hvordan vi tok tak i disse problemstillingene. For min del har det vært veldig utviklende å jobbe fram en forståelse og tenkemåte rundt forholdet mellom teknologi og kunst. Men vi var lite forberedt på å arbeide med tekster i forhold til refleksjonen rundt eget arbeid generelt og rent praktisk, som for eksempel hvordan man forholder seg til referanser og data.

Bygge en tekstbasert tradisjon
Lossius tror at etter hvert som stipendiatene leverer skriftlige arbeider, vil ulike måter å reflektere på bli tilgjengelig, og en faglig metode og diskurs kan utvikles.
– Her er vi i en tidlig fase. Kunstnere jobber subjektivt og derfor blir også kunnskapen mer subjektiv – i motsetning til forskning som har objektivitet som ideal. Men denne kunnskapen, som kanskje må sies å være en type internalisert kunnskap, er viktig å artikulere. Målet med KU og stipendiatprogrammet er å heve kompe-tansen i kunstutdanningen og i kunsten. Det betyr at vi må bygge opp en tekstbasert tradisjon. Men diskursen må ikke bare føres av profilerte kunstteoretikere, men av kunstnere og i kunstfeltet.