• Marianne Heier ønsker å introdusere Nordsjøfunnene i vår samtids fortelling om norsk kultur. Bildet viser asfalteringen av Saganatt.

    Marianne Heier

Kunst som «intervensjon», kritikk eller dialog

Av: Trine Thorbjørnsen

Publisert:

Utgave: 4/2008

Del: 

En asfaltskulptur skal minne oss om at oljeeventyret og den norske velstanden ikke er arvesølv, men hittegods. Marianne Heiers Saganatt infiltrerer i Maihaugens framstilling av den norske historien, og inngår samtidig i Per Gunnar Eeg-Tverbakks kunstneriske utviklingsarbeid.

Stipendiatprosjektet til billedkunstner og kurator Per Gunnar Eeg-Tverbakk ved KHiO har tittelen «Rom for innblanding», og er todelt. På den ene siden undersøker Eeg-Tverbakk sin egen rolle, eller dobbeltrolle, som kunstner og kurator/produsent. På den andre siden bruker han sitt eget kunstprosjekt og to kunstkollegers prosjekter som studieobjekter for å undersøke prosjektenes evne til kritikk, dialog og påvirkning i samfunnet.
Han karakteriserer kunstprosjektene som intervensjoner ved at de foregår utenfor den tradisjonelle kunstinstitusjonen. Kunstnerne opptrer som selvinviterte gjester som griper inn i og gjør andre områder og systemer i samfunnet til sted for kunstproduksjon. Fremfor å forsøke å undergrave og sabotere virksomheten som foregår på disse stedene, kan kunstproduksjonene betraktes som tilføyelser. De fungerer som en mellomting mellom bekreftelse og kritikk, sier Eeg-Tverbakk.

Velstanden et lykketreff
Et av prosjektene Eeg-Tverbakk undersøker er Marianne Heiers intervensjon Saganatt. Den handler om hvordan Norge ble rikt og utspiller seg på Maihaugen Museum på Lillehammer.
Heier har asfaltert en grusvei på den delen av museet som presenterer det moderne Norge. Veien begynner i «Lyngveien» og året 1968, året for oljefunnene i Nordsjøen, og strekker seg fram til «Framtidshuset». Marianne Heier presenterer prosjektet som en gave til museet på Lillehammer. Samtidig er det en kritikk av museets mangelfulle bilde av moderne norsk kultur, der oljenasjonen, og oljens enorme innvirkning på kultur, økonomi og landskap, er helt utelatt. Den norske velstanden fremstilles som en sømløs fortelling fra historien om småkårsbonden.
«Asfaltskulpturen Saganatt handler om et brudd. En radikal endring som fant sted foran alles øyne, men som likevel ser ut til å representere et blindfelt i norsk kultur og selvbilde..(..) . Denne historien om det moderne Norge handler ikke først og fremst om tålmodighet, tradisjoner, nøysomhet og slit, men om et lykketreff. Den norske velstanden er ikke arvesølv, men hittegods. Vi var rett og slett eventyrlig heldige», heter det i pressemeldingen.

Utenfor institusjonen
Hvordan ble Saganatt en del av ditt stipendiatprosjektet?
– Jeg inviterte Marianne Heier til å gjøre et nytt arbeid under paraplyen «Rom for innblanding». Det gjorde jeg på bakgrunn av min kunnskap om hennes kunstnerpraksis. Det var ingen spesielle føringer utover at hun skulle jobbe utenfor det tradisjonelle institusjonsrommet i tråd med sin faglige orientering. Avtalen var at jeg skulle følge arbeidet hennes helt fra starten av og at jeg skulle ha rollen som kurator, sier Eeg-Tverbakk.
Som kurator og produsent legger du tilrette «visningskonteksten». Kan du beskrive din rolle i Saganatt nærmere?
– I dette tilfellet handler ikke produksjon bare om å finne praktiske løsninger. Det handler også om å finne og utvikle situasjoner og nye formater som samtidskunsten kan operere innenfor. Dermed utfordres etablerte forestillinger om kunstens innhold og form. Fordi Heier og jeg deler en felles interesse for kunstneriske operasjoner utenfor det ordinære kunstinstitusjonsrommet, har vi utviklet en spesiell kompetanse. Dette samarbeidet har gjort det mulig å realisere verket. Hun opererer som kunstner, jeg som kurator med kunstnerbakgrunn. Vi har hatt ansvar for å kommunisere ulike nivåer av prosjektet til offentligheten.

Et kulturhistorisk objekt
Hvordan har dialogen med Maihaugen foregått?
– Heier og jeg la fram en presentasjon for Maihaugens direktør og markedssjef. I møte med dem la vi alle kortene på bordet. Ingen nivåer av Saganatt ble bevisst underkommunisert fra vår side. Jeg tror denne åpenheten, sammen med det faktum at Heier hadde gjort en grundig research, bidro til at Maihaugen aksepterte gaven. Det skjedde med visshet om dens potensielt kritiske funksjon.
– Et av Heiers premisser var at Saganatt skal behandles som et kulturhistorisk objekt. Konsekvensen er at Saganatt, på linje med museets andre gjenstander, har fått et eget skilt som formidler verkets konkrete bakgrunn og den historiske sammenhengen det er en del av. Publikum vil dermed ha mulighet til å ta del i verket og Heiers intensjoner.

Redegjør for arbeidsmåten
– Du skal delta som kunstner i eget stipendiatprosjekt, hvordan foregår det?
– Det er først i siste fase, i den oppsummerende utstillingen i Bergen kunsthall i 2009, at jeg kommer på banen for fullt. Da setter jeg Marianne Heiers, Matias Faldbakkens og mitt eget bidrag i sammenheng med hverandre. I en katalog som følger utstillingen diskuterer jeg problemstillingene som er annonsert i prosjektbeskrivelsen. I tillegg leverer jeg en egen tekst som har fokus på prosess og arbeidsmetode. Det er dette nivået som gjør «Rom for innblanding» til et kunstnerisk utviklingsarbeid.
– Hvordan skiller kunstnerisk utviklingsarbeid seg fra et ordinært kunstnerisk arbeid eller treårig arbeidsstipend?
– Fokuset er annerledes. Det kunstneriske utviklingsarbeidet skjer med argusblikk på egen arbeidsmetode og -prosess. Jeg må redegjøre for hvordan jeg jobber. Ordinært vies dette aspektet ikke særlig oppmerksomhet. I kunstfeltet er det normalt innholdet, definert som kunstnerisk kvalitet, som teller. Utgreiingen om hvordan verket ble til er irrelevant så lenge ikke dette inngår som del av et konsept. Der ligger den vesentlige forskjellen.
– I tillegg er viktig å ha bevissthet om at når jeg undersøker egen metode, undersøker jeg den i rammen av stipendiatprosjektet. Innen forskning er det et kjent problem at apparatet man bruker for å gjøre en observasjon selv utgjør en aktiv faktor som kan komme til å påvirke iakttakelsen, og dermed resultatet. Stipendprogrammet er et slags reservoar og en unntakstilstand. Her er du beskyttet og du får tid til å tenke og gjøre refleksjoner. Du har ganske god tid og får produksjonsmidler. Denne situasjonen er ganske ulik den på utsiden, der det ofte er mangel på penger og tid. Dette er noe vi i for liten grad har diskutert i programmet.