De nære ting

Av: Silje Rønneberg Hogstad

Publisert:

Utgave: 4/2014

Del: 

Marthe Elise Stramrud
«Crooked Trinkets» Fotogalleriet, Oslo (23.05.–29.06)
«Sponge Relief», MELK, Oslo (23.05.–21.06)

De oversette tingene fra hjemmets sfære krystes for uant potensial i Marthe Elise Stramruds parallelle utstillinger på Fotogalleriet og MELK. Mens Fotogalleriet presenterer tidligere viste verker, får vi hos MELK se en serie helt nye arbeider der Stramrud løsriver seg fra fotomediet og lar betrakteren møte materialet på en mer direkte måte.

Poesi

Fotogalleriet viser arbeider som i hovedsak dreier seg rundt publikumsyndlingen Livingroom Poetics (2011–2013) og den abstrakte svart-hvit-serien Shadow is the Queen of Color (2013). To fine tredimensjonale arbeider er også tatt med i denne sterke utstillingen.

Livingroom Poetics er lett å elske. Serien har vært vist i en rekke sammenhenger etter at den vant Norske Kunstforeningers debutantpris på Høstutstillingen i 2012. Den består av et titalls fotografier der motivet er skulpturelle komposisjoner satt sammen av ulike unnselige hverdagsting. Noen av tingene møtes i en millimeterpresis balanseakt, andre er festet sammen med tråd eller enkelt og greit plassert oppå hverandre.

Det er mye for sansene å hengi seg til av kontraster i tekstur, form og farge: Et nesten selvlysende lakserødt plagg tullet sammen i en mineralgrå leirpotte. Et florlett, mønstret silketørkle enkelt dandert over en yuccapalmes spenstige blader. Det pastellfargede syntetiske materialet i to kjøkkensvamper som trykkes lett ned i kanten under vekten av en stein.

De skulpturelle komposisjonene er laget for kameraet. Fotomediet skaper en distanse mellom betrakter og objekt samtidig som utsnitt, jevnt lys og nøytral bakgrunn bidrar til å stramme opp og tydeliggjøre motivene. De fleste bildene i serien har et intimt format som trekker betrakteren tett inntil seg. At motivene er fotografert rett forfra i en dokumentarisk modus, gir inntrykk av at bildene kun er et lite utdrag fra et arkiv over et større antall lignende komposisjoner.

Overraskelsen ved at den banale hverdagen med så enkle grep lar seg forvandle til noe helt annet – ja, til poesi – er frydfremkallende. Men de lekne sammenstillingene rommer også en større historie som fotografiets strikthet bidrar til å holde på. Som utstillingsskrivet påpeker er forbindelsene til sekstenhundretallets stilleben så vel som surrealistenes sammensatte readymader åpenbar. Det er likevel en styrke at disse assosiasjonene først melder seg i etterkant av den umiddelbare opplevelsen av arbeidene. Bildene er først og fremst interessante og betagende i kraft av seg selv.

Sponge Relief, MELK.

 

Svamp uten kamera

Mens det todimensjonale mediet og den stramme monteringen i Fotogalleriet skaper rom for en langsom opplevelse av verkene, møter kunsten betrakteren på en mer direkte måte hos MELK.

Objektet har her avansert og opptrer som både motiv og medium. Og det er svampen (en gammel kjenning fra Livingroom Poetics) som spiller hovedrollen. I elleve komposisjoner satt sammen av svamper produsert for ulik bruk, i varierende farger, former og størrelser, presenteres vi for materialets potensiale som kunstneriske byggeklosser.

Komposisjonene er mer direkte og humørfylte enn sine mer gåtefulle forgjengere i Fotogalleriet, men man blir også raskere ferdig med dem. Riktignok er det mulig å lese mening inn i svampen som objekt. Den er en hverdagslig gjenstand, som vekker diverse assosiasjoner til renhold, hygiene, skole, natur og så videre. Likevel får man følelsen av at nettopp dette materialet har kvalifisert seg for en egen utstilling mer på grunn av dets attraktive fysiske egenskaper enn de semantiske.

For det er det formale og stofflige som stjeler oppmerksomheten her, og med på lasset følger det også noen referanser til kunsthistorien som kanskje blir litt for overflatiske. Stramrud har en finjustert sans for nyanser i teksturer så vel som fargekombinasjoner, og i produksjonen av denne utstillingen må hun ha hatt det skikkelig gøy. Alle gulnyansene iblandet natursvampenes jordfarger og enkelte felter av blått, oransje og grønt er sammenstilt på et vis som både er elegant og herlig energisk.

Kortere og lengre veier

Likheten mellom disse abstrakte komposisjonene med svamper og deres eldre slektninger fra kunsthistoriske retninger innen geometrisk abstraksjon er imidlertid så påfallende at det er vanskelig å ikke umiddelbart dra linjer til kunstnere som Malevitsj, Mondrian og Albers. Bilderammene er beholdt rundt komposisjonene og bidrar til å peke på maleritradisjonen. Men likhetene stopper ved overflaten. Kontrastene mellom de lettbente svampebildene og deres mer berømte forgjengere kunne ikke vært større. I koblingen mellom avantgardemaleriene fra 20- og 60-tallet og svampebildene laget av bruksgjenstander, finnes muligheter for refleksjon rundt den etablerte kanon, samtidens gjeld til fortiden og alternative fortellinger. Likevel oppleves Stramruds svamper mest som et ertende vink til gamle mestere.

Tittelen «Sponge Relief» viser på den ene siden til det relieff-aktige ved arbeidene. På den andre siden forteller den om kunstnerens relief («lettelse») over å være frigjort fra fotomediets begrensninger. Det er lett å forstå befrielsen i å jobbe direkte og fysisk med et materiale man finner attraktivt (eller som man kanskje er forført av?), og å kunne vise det frem for publikum uten å gå den lengre og mer møysommelige veien om kameraet.

Men ved å slå inn på den kortere veien risikerer Stramrud å miste noen meningslag. Når materialet er så velkjent som her, har betrakteren kanskje bruk for den distansen fotografiet gir – nettopp for å tydeligere de ulike fortellingene som finnes i det?