• Domnitch & Gelfand, Hydrogeny

Mellom himmel og jording

Av: Gustav Svihus Borgersen

Publisert:

Utgave: 4/2014

Del: 

«Meta.Morf 2014 – Lost in Transition»
Babel Visningsrom for kunst, RAKE visningsrom, Trøndelag Senter for Samtidskunst og Gråmølna (TKM), Trondheim
(01.05.–01.06.)

Meta.Morfs utstillingsprogram blir bedre for hver gang, til tross for at også årets utgave fremstår som litt overlesset og tidvis intern. Men først og fremst påminner biennalens realvitenskapelige slagside om nødvendigheten av flere humanvitenskapelige perspektiver.

Uavhengig av kunstfaglige preferanser er Meta.Morf det mest betydningsfulle arrangementet på den midt-norske kunstscenen. Hverken det atelier- og kunst-i-offentlig-rom-fokuserte Trondheim Open, de ambisiøse internasjonale satsinger under Trondheim Kunstmuseum de senere årene, eller fjorårets imponerende «Constant. Decay.», kan måle seg med dette arrangementet. Det er i det hele tatt så stort at selv de ivrigste knapt kan få med seg alt som skjer.

Forandring

Årets utgave av denne biennalen for kunst og teknologi, den tredje i rekken, involverer arbeider av omkring 120 kunstnere, arkitekter, musikere, forskere og forfattere, fordelt på fire utstillingsarenaer og minst like mange saler og scener. Der konseptet for to år siden var «empatibasert samhandling», bærer årets Meta.Morf den populærkulturelt orienterte undertittelen «Lost in Transition». Konseptet dreier seg kort og godt om forandring. Hvilke transformative prosesser omgir oss, og hvordan har eller kan disse fremstå som estetiske uttrykk og konkrete former? Overbygningen er med andre ord svært bred og åpner opp for et vell av uttrykk, men likefullt oppleves den en tanke mer konkret enn forrige gang, da konseptet kanskje føltes litt for svevende.

Og konkretiseringen er tydelig, der jeg starter på Babel Visningsrom for kunst. I verket Hydrogeny (Evelina Domnitch & Dmitry Gelfand, 2010) skjærer en bred laserstråle seg langsomt frem og tilbake gjennom en transparent vanntank der små, nærmest mikroskopiske bobler slippes opp mot overflaten fra et koppel av elektroder på bunnen. Hele det mørke rommet opplyses av et evig skiftende tverrsnitt av funklende luftstrømmer. I rommet utenfor kan man videre se laserinnrissinger på tre, overvære at iskrystaller dannes på en vannoverflate og titte inn i en boks fylt med sand – sistnevnte er et forsøk på å skape en ørken, et generativt system, komplett med innebygd vind og sanddyner i stadig forandring.

Kunst vs. vitenskap?

Mesteparten av kunsten befinner seg på Gråmølna, en filial av Trondheim Kunstmuseum. Også her har man tydeligvis jobbet med en balanse mellom den bakenforliggende teknisk-mekaniske logikken (for den realvitenskapelig nysgjerrige) og prosessenes visuelle manifestasjon (for den estetisk interesserte). All den tid dette arrangementet først og fremst utspiller seg i kunstbyen Trondheims lokaliteter, er kravet til den estetiske dimensjonen det vesentligste, mens det første og teknofile momentet må regnes for å være en sekundær fascinasjonsfaktor. Også tidligere versjoner av Meta.Morf har spenningsmomentet dreid seg om hvorvidt balansen mellom kunst og vitenskap fremstår som en gjensidig berikelse eller som en dragkamp. I lys av dette er årets utgave den mest harmoniske.

Selv etter gjentatte nærlesninger av katalogteksten, forstår jeg fremdeles ikke hvordan Audun Eriksen og Arnfinn Killingtveits installasjon Der ingen skulle tru at nokon kunne boote (2014) rent faktisk fungerer. Men dette er av mindre betydning, for de flere titalls skjermene i det trange, mørke rommet har en slags ironisk tiltrekningskraft. Skjermene lyser opp og responderer på tilrop og plystring, lik et skadeskutt elektronisk dyr på jakt etter menneskelig kontakt.

Michael Najjar, Netropolis. Foto: Espen Gangvik

Samfunnsperspektiver

Michael Najjars sort-hvite panoramaprosjekt Netropolis (2003–2006) er derimot et eksempel på hvordan en enkel bakenforliggende fremgangsmåte (oversiktsfotografier av en storby satt sammen til ett informasjonstett kaos) kan resultere i et sterkt visuelt uttrykk, noe som i dette tilfellet minner om en slags oppdatert og dyster teknologisk versjon av Paul Citroens og Georg Grosz’ storbybilder i mellomkrigstiden.

Og nettopp samfunnsperspektivet viser seg tydeligere i år. Flere av prosjektene peker på teknologiens grep om verden og pendler mellom tekno-dystopi og optimisme. Tsunamien av Twitter-meldinger som konstant postes fra alle verdenskroker, er gjenstand for Christopher Bakers utmattende installasjon Murmur Study. Med de to demonstrasjonsmodellene Digital Grotesque 1:3 (2013) av Michael Hansmeyer og Benjamin Dillenburger løftes den nye og mye omtalte 3D-printingteknologien frem som en potensiell revolusjon på arkitekturfeltet.

På Trøndelag Senter for Samtidskunst kommer det imidlertid tydelig frem at en konkret interaksjon mellom teknologi og samfunn ikke nødvendigvis resulterer i fengslende kunst. Dette visningsrommet er utelukkende viet den britiske multimediakunstneren Stanza. Sentralt i utstillingen står (lyd)installasjonen The Emergent City. A Life From Complexity to the City of Bits (2010–2014), som visstnok gjengir «sanntidsforandringer i miljøendringer», målt av sensorer plassert rundt omkring i Trondheim by. Utfordringen her ligger i å forstå hvordan kausalforbindelsen mellom endringer i byrommet og installasjonen faktisk kommer til uttrykk.

Christian Blom, Khowarizmis mekaniske orkester. Foto: Espen Gangvik.

Der brikkene faller på plass

Og det er kanskje først på RAKE – der Christian Blom viser installasjonen Al-Khowarizmis mekaniske orkester (2008–2014) – at brikkene faller på plass. Den vindskeive anretningen, som aktiveres av en skjør knapp opplyst av en funklende liten lyspære, forener et trekkspill, en fløyte og noen klokker med et virvar av ledninger, plassert rundt et gammelt salongbord. Det hele ligner en gjenstand hentet fra en fransk animasjonsfilm for barn, og er opplyst med et hvitt seil i bakgrunnen. Seilet blir et lerret som installasjonens skygge projiseres på, ikke ulikt det skulpturelle skyggespillet i László Moholy-Nagys Bauhauskonstruksjon Licht-Raum-Modulator fra 1920-tallet. I kontrast til Bloms arbeid oppleves den strømlinjeformede ørkenboksen på Babel, de to 3D-printede relieffene i 1:3-skala på Gråmølna og Stanzas kryptiske byportrett som utstilte miniatyrer. De er kun hint om hva som skjer et annet sted og hva som kan komme til å skje, også på kunstens felt. Tenk ørkenboksen i storformat! Relieffene som altoppslukende gotiske «walk-in-installasjoner»! All den tid en slik visjon må tuftes på økonomiske realiteter, er det fristende å trekke frem det velbrukte, men slitesterke kravet om kvalitet fremfor kvantitet. Hva skjer om færre kunstnere deler på en kanskje enda større pott neste gang? Installasjonen på RAKE er rett og slett i riktig format, satt sammen til én inntagende visuell helhet og med en ukomplisert forbindelse mellom årsak (jeg trykker på knappen) og virkning (en tilsvarende vindskeiv musikk fremføres). Og det er kanskje også her verkseksessen, den utmattende andelen teknologi – som i katalogtekster og på konferanseinvitasjonene stadig fremheves som «spydspiss», «brand new», «revolusjonerende» – møter sin utfordring hos en humanistisk orientert betrakter: Teknologi og mekanikk forent i ett stilrent verk, passende kuratert i et egnet rom, med én hensikt: Å spille et lite stykke musikk. Teknologi trenger ikke være så vanskelig.