• Jodie Carey: Dark Night at Daylight. Foto: Hå gamle prestegard/Elizabeth Croft

Lokal forankring

Av: Christine Hansen

Publisert:

Utgave: 4/2014

Del: 

Jodie Carey
«Dark Night by Daylight»
Hå gamle prestegard, Jæren
(29.03.–01.06.)

I dagens samtidskunst er det nærmest et imperativ at kunstnere skal jobbe stedspesifikt. I mange utstillinger er dette grepet blitt en pliktøvelse, blottet for engasjement og innhold. Den britiske kunstneren Jodie Carey utforsker imidlertid det stedspesifikke både poetisk og tankevekkende i sin utstilling på Hå gamle prestegard på Jæren. Utstillingen «Dark Night by Daylight» fyller en hel bygning, som tidligere gjorde nytte som fjøs.

Utstillingsstedet er utfordrende. Selv om første etasje ligner et tradisjonelt utstillingsrom, med hvite vegger, vinduer og gråmalte betonggulv, så er det langt fra noen hvit kube. Alle vinduene har dype nisjer og sorte sprosser, og rommet er fylt av bærende søyler. Andre etasje består av et råloft med skråtak og umalte takbjelker.

Første etasje inneholder installasjonen Untitled (Landscape), som består av vevde tepper spredt utover gulvet. Tekstilene ble til i en arbeidskrevende prosess der Carey har revet opp 100 meter lerret til remser, farget og dyppet dem i gips for så å veve dem sammen.

Gjennom sine undersøkelser av stedet utenfor galleriet ble Carey interessert i et gravfelt som befinner seg under rullesteinstrendene på Hå. Stranden er en siste faste grunn ut mot det åpne havet, og stedet er svært vakkert og ladet. Mange av gravene tilhører kvinner fra 400–500 e.Kr. Carey merket seg spesielt spinneredskapene som ble funnet her, og ønsket å jobbe videre med funnenes forbindelse til tekstilhåndverk og kvinnearbeid. Installasjonen viser også til det lokale landskapet gjennom tittel og fargeskala.

Arbeidet har mange meningslag. Ved å aktivisere den lokale historien på Hå setter Carey i gang tanker om kvinners arbeidsliv og ikke minst kvinners rolle i kunsten. Dessverre fungerer ikke installasjonen optimalt i lokalene. Spesielt virker stolpene forstyrrende. Disse lavmælte arbeidene hadde trengt et mer åpent rom. I andre etasje fortsetter Carey sin undersøkelse av sted og historie, denne gangen med aske som materiale. Asken er resultatet av fire dagers brenning av et tonn med aviser. Selv om askespredning er en relativt moderne gravskikk i Vesten, kommuniserer også dette verket med stedet og gravene utenfor. Carey har arbeidet med askestøv tidligere, men arbeidet Untitled (Newspaper Dust) er hennes største hittil. Installasjonen dekker nesten hele andre etasje og okkuperer rommet på en overbevisende måte. Asken er spredt utover slik at hele flaten er jevnt dekket, og hvert område er gitt like mye oppmerksomhet og betydning. På mange måter gir det assosiasjoner til Jackson Pollocks «all-over»-teknikk. Denne tilnærming til bildeflaten fikk gjennomslag i mange medier, for eksempel i Fredrick Sommers fotografier av landskaper og knust glass fra 40-tallet. I Careys askelag er det som om en mørk himmel folder seg ut foran beina våre. Arbeidet har likevel en letthet, og asken gir det en fløyelsmyk overflate som frembringer en uimotståelig trang til å berøre.