Mer gass!

Fra NBKs styreleder

Av: Hilde Tørdal

Publisert:

Utgave: 4/2014

Del: 

Kulturminister Thorhild Widvey holdt sin kulturnæringskonferanse i Tromsø 26. og 27. mars. I det omfattende programmet deltok forskere, aktører innen kulturnæringene, private gavegivere, ledere av kulturklynger og inkubatorer, Innovasjon Norge, Kulturrådet, Utenriksdepartementet, ulike stiftelser og fond med foredrag og presentasjoner til de 331 deltagerne.

«Kulturlivet trenger mer gass!», sa Christen Sveaas i sin standup-liknende avrunding første dag. Han mente at staten sløser med kulturkronene, og at man burde kutte i byråkratiet og dempe makten til «smakseliten» i det offentlige Kunst-Norge. Samtidig foreslo han at oljefondet burde bruke 500 millioner kroner på å investere i samtidskunstens internasjonale klassikere, som en trygg og verdifull investering nordmenn kan ha glede av, i motsetning til spekulasjon i eiendom og selskaper. Det siste var en type gass jeg har sans for, og en strålende idé fra en fargerik mann. Men jeg grøsser ved tanken på forslaget hans om å kutte ut faglig tyngde i utvalg og komitéer for kunst og kultur. Etter min mening hadde det vært like uansvarlig som å overlate investeringene i oljefondet til amatører.

Fagfellevurdering og kunstfaglig kompetanse sikrer kvalitet i kunsten. Derfor er det helt avgjørende at menneskene som er satt til å vurdere dette, er profesjonelle og oppdatert i feltet. Istedenfor å kutte Kulturrådet til det står på ett bein, slik Sveaas foreslo, er det vel mer i tråd med logikken hans å gi dem en større pott som kan deles ut til norske kunstnere, for så å kunne stimulere fremtidens klassikere? Da stimulerer vi til økt kvalitet, fordi vi gir kunstnere mer tid og ressurser til å gjøre det de kan best – å lage fantastiske kunstverk. Man kan spørre seg om det Sveaas egentlig vil, er å erstatte dagens fagutvalg og komiteer med noen som har mer lik smak som ham selv. Men dette burde ikke handle om smak i det hele tatt, men om faglige vurderinger foretatt av personer med høy kunstutdannelse og erfaringer i yrket.

Forskerne Anne-Britt Gran (Handelshøyskolen BI) og Trine Bille (Copenhagen Business School) ga innsikt i hvilke verdier kulturen skaper. Deres foredrag slo hull på myten om at kultur er en liten, ubetydelig næring, uten reell økonomisk bærekraft og med høyere risiko for investorer. De mente at det manglet ekspertise på området blant private investorer, stiftelser, fond og banker. Kultur er for eksempel betydelig større enn fiske, skog og jordbruk, og kulturnæringen er i vekst. Gran la vekt på at målet ikke er å skaffe mer penger. Målet er å få brukt mer av dem på kunstnernes verdifulle estetiske kapital, bruke deres sansemessige erfaring eller formkapital, som hun kalte det. Kunstnerne besitter dannelse, viten, vidd, vidsyn og noen ganger vanvidd, i tillegg til en ofte godt utviklet sosial kapital, som er ettertraktet i markedet. Det er gøy å leke med oss, og det vil flere tjene på å gjøre, mente hun.

Festivalen Bukta og kunst- og kulturprosjektet SALT fortalte om sitt arbeid med å skaffe midler. De mente at dersom de ikke hadde fått offentlig støtte i startfasen, ville gassen uteblitt, for å låne Sveaas’ uttrykk. Deres erfaring var at privat kapital er konservativ og ofte først vil investere etter at det offentlige har gått inn med midler. Det sier noe om at det offentlige ofte er mer risikovillige enn det private, men også at det ene ikke trenger å utelukke det andre, snarere tvert imot.

«Det er det samme hvor pengene kommer fra», sa kulturministeren. Flere snakket også om at kunstnerne ikke må være redde for å tjene penger, som om det er der foten trykker. Mitt inntrykk er at de aller fleste billedkunstnere ønsker å ha god inntjening på arbeidet sitt, og at de heller ikke er imot et større finansielt mangfold, innenfor visse etiske grenser.

Det er et generasjonsskifte i kulturlivet, som har kommet med globaliseringen og de mulighetene og utfordringene Internett har gitt. Nødvendigheten av å bruke tid på nettverk, søknadsskriving, rapportering, presentasjon og markedsføring overskygger i større grad enn før det man egentlig skal gjøre og har utdannet seg til: det kunstneriske arbeidet. Det er det siste som fører til kvalitet på kunsten. For billedkunstnerne er innovasjon og nyskaping en helt hverdagslig del av virket. Vi er utdannet til å eksperimentere og er godt trent til å tenke utenfor boksen. Denne kompetansen er ettertraktet og kan brukes av andre. Vi vet at Norge ikke er et land som kan konkurrere på pris, så vi må heller satse på andre kvaliteter for å gjøre norske bedrifter konkurransedyktige i en globalisert verden. Her kan kunsten spille en rolle, og jeg oppfatter at det er dette potensialet den nye regjeringen ønsker å utløse med sin politikk. De er ikke alene om disse tankene – her er det politisk konsensus. Ulike incentiver kan fungere veldig godt for filmbransjen, design, lokale matprodusenter, operabønder og gallerister, men det er åpenbart at kanaliseringen av pengestrømmen tilbake til kunstnerne for arbeidet de leverer, må skje i mye større grad enn hva vi ser i dag. Dette viser all forskning, og det er her skoen trykker.