• Foto: Behzad Farazollahi

Intervju med Ane Graff

Av: Silje Rønneberg Hogstad

Publisert:

Del: 

Billedkunst vil den kommende tiden trykke en serie intervjuer som fokuserer på ulike kunstneriske arbeidsprosesser. Første kunstner ut er Ane Graff. Intervjuet kan leses i sin helhet i papirutgaven, som lanseres torsdag 11. september.

– Dette er jo en veldig grei måte å rydde på også. Ane Graff ler der hun ligger på kne ved siden av et tørkestativ i atelieret på Tøyen Trafo. Kledd i en hvit overall demonstrerer hun hvordan hauger av et umbrafarget pigment som har samlet seg på gulvet, kan fjernes ved å spraye vann på det for så å bruke et tøystykke til å suge opp blandingen.

– Det blir ganske mye søl. Det som ofte skjer, er at fargen fra én ting jeg jobber med, smitter over på noe annet. Akkurat denne delen av prosessen er rett og slett uvøren. Jeg har bare lagt tøystykkene utover, og så venter jeg og ser hva som skjer. Veldig mye handler om det man kan kalle lykkelige tilfeldigheter. Men så er jo disse tilfeldighetene del av en lengre prosess; jeg går selvfølgelig over og vasker og bleker tøystykkene før jeg jobber videre. Akkurat nå har jeg en bøtte med tekstiler som ligger til bleking der inne i naborommet. Innimellom er jeg så heldig at det skjer ting med fargen og blekemiddelet underveis; de reagerer på hverandre og gir nye resultater. Det er en utrolig morsom, men tidkrevende prosess, hvor jeg trykker og farger og vasker. Prøver å komme fram til ulike og særegne overflater. I tillegg til tekstilfarge bruker jeg oljemaling og pigmenter, alt mulig rart jeg kan komme over, som jeg kan teste. Se hvordan de ulike stoffene reagerer mot hverandre og hvordan jeg kan få fram de strukturene jeg vil.

Det som ligger på stativet er silke, ikke sant?

– Ja, noe er silke, og noe av det er skikkelig billige plasttekstiler. Jeg har utdannelsen min fra Kunstakademiet, ikke fra en skole med spesialkompetanse innen tekstil. Så jeg tillater meg absolutt å bruke de nedrigste tekstilene. Jeg behandler dem bare som en overflate jeg kan jobbe på. Jeg har hverken noe særlig teknisk kunnskap eller ærbødighet.

Det er kanskje en fordel?

– Det gir i alle fall en viss originalitet.

Foto: Behzad Farazollahi

 

Er det slik at du har gått fra å være tegner til å bli tekstilkunstner?

– Nei. Det er noen som tror det, men jeg tegner fortsatt. Bare ikke her, det er for sølete. Når jeg tegner, sitter jeg hjemme, ved staffeliet. Hører på lydbok eller radio. Tegningen er min komfortsone, og arbeidsprosessen er veldig kontrollert og meditativ. Her i studioet jobber jeg mer intuitivt, ja, du kan faktisk si… vilt. Det er fantastisk å kunne kombinere de forskjellige uttrykkene. Jeg tror at man som kunstner trenger å veksle mellom ulike arbeidsmetoder. Hvis du bare jobber veldig lite og detaljert, så blir det stivt. Og omvendt, hvis man bare jobber stort og løst, kan man miste intensitet og nærvær.

– For min del har overgangen fra en mer kontrollert til en mer prosessuell og åpen produksjon, gått gradvis. Nå forsøker jeg å la arbeidsprosessen min ha denne vekslingen i seg, og gi rom for det uventede. På et tidspunkt syntes jeg arbeidet mitt ble for kontrollert og litt for stivt. Viskelæret gir jo nesten ekstrem kontroll. Jeg fikk behov for å løse opp. Ikke minst hadde jeg en veldig lengsel etter farger. Etter å male. Og da ble tekstilene mitt maleri. Mye på grunn av taktiliteten i det. Tekstilene minner nesten om papir.

Jeg husker en utstilling på Standard i 2007, der du blant annet stilte ut skulpturer i stein. Var det en slags overgang fra tegning til det tredimensjonale?

– Ja, det var det definitivt. Når man jobber med tegning, er man i flaten, og jeg hadde et sterkt ønske om å gå videre utover flaten og jobbe i rommet. De steinskulpturene var opprinnelig modeller som jeg lagde på atelieret, for å tegne dem. Jeg tegnet alltid etter objekter, det var en stor del av prosjektet. Ønsket var å virkelig kunne gå inn i materien og å kjenne til motivets oppbygning. Hva som lå bak det man kan se. Jeg trengte de fysiske modellene for å kunne gjøre det. Plutselig skjønte jeg at modellene også var skulpturer. Det var en aha-opplevelse.

– Men ja, trangen til å jobbe med rom har kommet gradvis. Hvordan objekter og kunstverk endrer rommet de er i. Hvordan få tilskueren til å bruke mest mulig tid, få til forskjellige sanseopplevelser i et og samme rom. Dette med forskjellige sanseopplevelser og uttrykk er noe jeg var veldig opptatt av fra starten av. Jeg visste at jeg ville fram til en produksjon innenfor mange forskjellige medier. Og jeg holder fortsatt på med å utvide repertoaret. Nå har jeg en helhetlig produksjon som inneholder mange forskjellige medier, og som kommer til å inneholde fler.

Ja, det er vel ingen grenser, egentlig?

– Nei, det er ikke det! Bare at det er mye å lære seg – der går kanskje grensen. Noen ganger tenker jeg: Aaah, kunne jeg ikke bare fortsatt å være tegner? Hvofor kan jeg ikke bare holde meg innenfor det jeg er komfortabel og trygg i? Men igjen, og dette besvarer vel spørsmålet: det ville kanskje ikke blitt så interessant, hverken for meg eller tilskueren. Så for meg gjelder en stadig eksperimentering. Nå skal jeg for eksempel lage noen leireskulpturer, så jeg driver og tester her.

Vi går bort til et av vinduene der noen små objekter i selvtørkende leire står oppstilt i karmen. Ulike naturmaterialer er presset ned i leira. Knuste skjell, einerbær, lavendel.

– De er ganske stygge, men jeg ville bare teste hvordan de ulike materialene holdt seg. De knuste einerbærene ble jeg skikkelig kvalm av, for de lukter så sterkt, sier hun og ler. Jeg vurderte faktisk å ha på meg gassmaske!

Foto: Behzad Farazollahi

 

Hva er det som avgjør hvilke medier du velger å jobbe med?

– Materialiteten i et medium er helt klart viktig. Uttrykk og innhold må korrespondere, og jeg har lenge hatt et prosjekt som har med materialitet og endringer å gjøre: Hva som skjer når et materiale er i en endringsprosess, det uventede som oppstår i stadiene mellom flytende og faste tilstander. Jeg liker de punktene hvor ting er udefinert. Reisen et materiale går gjennom, hvordan alt brytes ned i sine minste bestanddeler. Tegningene av mineraler handler mye om hvordan et så tilsynelatende fast materiale som stein forandrer seg og går gjennom lange endringsprosesser.

– Tegningene har for øvrig forflyttet seg videre inn i produksjonen min. På MDF-platene her borte har jeg skåret ut tegninger av steinmaterialer og trykket dem på tekstil. Jeg skal se her om jeg har noen tekstiler med trykk på...

Graff graver i en stor kurv og fisker opp det ene tøystykket etter det andre, betrakter dem.

– Hm, jeg vet ikke om du egentlig ser tegningen her, fordi trykkene blir veldig løse, så de ser nesten mer ut som et slags dyremønster enn steinmotivet fordi jeg trykker så vått og løst. Å starte med et materiale som ser ut som noe annet, som så glir over i noe nytt igjen, det er mye sånn jeg jobber. Det er en villet prosess. Fra stein til et slags dyremønster til tekstil til hud til marmor. Alt flyter, og ingenting kan kategoriseres, heller ikke i arbeidene mine.