Klokkene ringer

Av: Halvor Haugen

Publisert:

Utgave: 6/2014

Del: 

Kulturminister Widvey solgte inn sitt kulturbudsjett med et par blåfargede gladnyheter. For kunstens del består disse nyhetene først og fremst av et par symbolske gester: Kulturlivet skal få sin versjon av Olympiatoppen og gaveforsterkningsordningen skal forsterkes. Det dreier seg ikke om de helt store summene, og de settes ikke opp mot de kulturpolitiske bærebjelkene i kunstfeltet: kunstnerstipender, kulturfondet og en tilstrekkelig sterk støtte til institusjoner og visningssteder.

Ting ser langt bedre ut enn fryktet. Årets kulturbudsjett har faktisk også noen små, men viktige økninger. Slik suppleres spillet for høyrefolkene der oppe på galleriet av noen generøse gester i retning oss nede i orkestergraven.

Vi skulle ikke koste på oss en aldri så liten applaus?

Nei. Hovedgrunnene til det ligger i andre deler av statsbudsjettet. Stikkordene er kutt i pressestøtte og økende velferdskløft. For det første har statsbudsjettet noen reelle innstramminger, som vil ramme noen av de mest utsatte gruppene i samfunnet. Flyktninger skal sendes fortere hjem og i større kvanta. Arbeidslinja strammes inn, og terskelen til sykelønnsordningen blir høyere når minste inntektsgrense heves fra 0,5 til 1 G. Dette vil gå utover deltidsansatte – og mange kunstnere og kulturarbeidere. Barnehagene blir rimeligere for de aller fattigste, men dyrere for andre, inkludert de nest fattigste, og blant disse er det flere kunstnere. Velferdskløften vokser mellom de streite lønnsmottagerne og en prekarisert gruppe med uføre, arbeidsløse, deltidsansatte og frilansere. Både kunstnere, skribenter, kuratorer og formidlere står utenfor de ordningene som fast ansatte nyter godt av og den bedrestilte delen av næringslivet kan kjøpe seg. Blir man syk, gravid eller gammel, står man tilbake med NAVs sultesatser.

For det andre er det kuttene i pressestøtten, som har blitt møtt med et mer eller mindre unisont ramaskrik i media. Det vil, mener mange, føre til nye nedbemanninger i avisredaksjonene. Sett med et mer selvopptatt, kunstnerisk blikk, kan man legge til at det også kan få negativ innvirkning på kulturjournalistikken og kunstkritikken. Det er også verdt å merke seg at kuttet i pressestøtten forsøksvis legitimeres med samme retorikk som det famøse forslaget om nedskjæringer av stipendene i fjor. Da ble forslaget – slik muligens kuttet i pressestøtten også vil bli – vraket av KrF og Venstre. Men den blåblå regjeringen ser likevel ut til å tenke at argumentasjonen gjerne kan gjenbrukes: Nå er det altså pressen som skal bli friere av mindre statlige penger.

Så om kulturbudsjettet glattet ut en bekymringsrynke eller to, er det liten grunn til den helt store entusiasmen. Og her har man bedre grunner til å bue enn stortingspresident Olemic på årets Høstutstilling. Det er riktignok mange som vil føle dette tettere på kroppen enn oss. Men, kjære leser, det er grunn til å anta at både pressekutt og velferdskløft er klokker som ringer også for deg.