Den abstrakte frihet

Av: Halvor Haugen

Publisert:

Utgave: 7/2014

Del: 

Den norske debatten om Sverigedemokraternas sjokkartede fremgang i høstens svenske riksdagsvalg var preget av en god dose selvtilfredshet. Konklusjonen man trakk, var at forsøk på å stenge «innvandringskritiske» stemmer ute fra den offentlige samtalen, nå hadde vist seg som feilslått: Det fortrengte vender alltid tilbake. De hjemlige erfaringene med å slippe til Fremskrittspartiets perspektiver på innvandringsdebatten, var et eksempel til etterfølgelse. Vi har «turt å ta debatten», mens man i Sverige lar meningspolitiet råde.

Litt etter det svenske valget besøkte Lars Vilks Oslo for å snakke om gatekunstneren Dan Park i regi av nettstedet Document.no. Park er kjent for sine stensiler som spiller på rasistiske stereotypier og fascistisk retorikk samt for en fersk fengselsdom for hets mot folkegrupper og injurier. Vilks er kjent som kunstneren som fikk en pris på hodet sitt etter å ha tegnet profeten Muhammad med hundekropp. Gjennom et lengre foredrag på Deichmanske bibliotek gikk han gjennom Parks stensiler og forklarte referanser og tolkninger. Resultatet av denne «kontekstuelle analysen» var at Parks virksomhet sto igjen som et rasjonelt prosjekt, motivert av et generelt ønske om å utfordre tabuer.

Arrangementet til Document.no ble møtt med protester. Men om Park og Vilks på den ene siden kritiseres og angripes (med eller uten loven i hånd), feires de også som sannhetsvitner om det svenske «krenkelsestyranniet » og det multikulturelle samfunnets generelle fallitt, blant annet av Document.no. Her til lands befinner vi oss riktignok et langt stykke fra en situasjon der grove utfall mot minoriteter er stuerent. Likevel representerer både Vilks og Park posisjoner som i stigende grad blir trukket inn i offentlighetens storstue nettopp i kraft av å være problematiske, på et slags generelt, desinteressert grunnlag.

I debatten som fulgte Fritt Ords pengestøtte til Fjordman (Peder Are Nøstvold Jensen) i 2013, forsvarte stiftelsens styreleder, Georg Fredrik Rieber-Mohn, tildelingen med å si at det er korrektheten som er fienden. Bruken av en uspesifisert form for korrekthet som skyteskive i debatter om ytringsfrihet, vil jeg påstå, er typisk for en slags formalistisk eller abstrakt ytringsfrihetsforståelse. Enhver ukorrekt ytring kan i prinsippet ha en generell nytteverdi: å teste og tøye enighetens og toleransens grenser i frihetens navn. Slik trekkes nettopp de mest problematiske og fiendtlige ytringene frem som nyttige for fellesskapet nærmest per default. For meg virker imidlertid denne tilnærmingen til ytringsfrihet langt mer farlig enn politisk korrekthet.