«Kunsten skal åpne sjelene!»

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 7/2014

Del: 

«Bergensavantgarden 1966–85.
Bevegelser i det 20. århundre»
KODE 4, Bergen
19.05.2012–31.12.2016

Utstillingen «Bergensavantgarden 1966–85» er del to av KODEs fortelling om 1900-tallets kunst via egen samling. Det lokale fokuset fungerer som en velkommen korreks til konkurransen om å finne den mest avanserte transnasjonale kunsten i forrige århundre. Avantgardebevegelsene har jo hele tiden vært lokalt forankret, enten det var i Paris, Zürich, Berlin, New York eller Sao Paulo – eller altså Bergen.

«Bergensavantgarden» framstår todelt. Første del fokuserer på utstillingsprosjektene «Gruppe 66», «Konkret analyse» og «Samliv», som hadde som mål å etablere en ny orden «på ruinene av det system som har spilt falitt», som kunstnerne i Gruppe 66 uttaler i et intervju. Dette er en interessant presentasjon, ikke minst fordi den inneholder et omfattende dokumentasjonsmateriale. Det er både film fra happenings, klær og kostymer, plakater, intervjuer, fjernsynsprogram og tre fulle bøker med artikler og leserinnlegg knyttet til suksessutstillingen Samliv som ble vist i Norge 1977–78.

Materialet viser forbindelser til kjente avantgardegrupper som situasjonistene, de franske nouveau réalistes og ikke minst til kvinnebevegelsen. Fellesnevneren er insisteringen på at kunstens former både skulle omfavne og utfordre livsformene. Co-ritus (1966), en happening der Olav Herman Hansen og Jens Jørgen Thorsen lagde et maleri ved å kaste maling og sine egne kropper mot en treplate akkompagnert av musikkinstrumenter og heiarop fra publikum, er bare ett eksempel. Tekstilens betydning, både som selvstendig kunstnerisk uttrykk og i form av kostymer, er påfallende. På 60-tallet er både tekstil og plakater en forlengelse av modernismens materialinteresse og op-artens grafiske uttrykk. Formspråket endrer seg på 70-tallet, noe som kommer tydelig fram i materialet fra utstillingen «Samliv», der de vatterte teppene til Elsebet Rahlff med brudebilder eller prevensjonsopplysning understreker utstillingens intensjon om å fungere som informativ dyneløfter.

Den første delen av KODEs utstilling er mest innholdsrik, og den som tydeligst står seg alene. I andre del handler det mer om å revolusjonere kunsten enn livet. Det finnes en forbindelseslinje fra 1970-tallets overskridende praksiser til Bård Breiviks oppgjør med skulpturtradisjonen og Roddy Bells kontaktflate mot den italienske transavantgarden. Likevel virker 1980-tallets avantgarde ganske innadvendt. Det krever også en del bakgrunnskunnskap for å finne sammenhengene når man kommer til Inghild Karlsen og Torill Nøsts utforskning av skulpturens og fotografiets grensefelt. Fordi første del er så spekket med dokumentasjon og kontekst, framstår kunstobjektene her litt ensomme. Sett under ett er utstillingen likevel interessant nettopp fordi den insisterer på det lokale. Ved å gjøre dette, tydeliggjør KODE også hvordan et globalt perspektiv handler om å la den hierarkiske motsetningen mellom sentrum og periferi falle – all kunst er lokal.