Omsorg for innpakningen

Av: Kjetil Røed

Publisert:

Utgave: 7/2014

Del: 

Ane Mette Hol
OSL contemporary
17.10.–15.11.

Hovedarbeidet i Ane Mette Hols OSL-debut er nøkternt, rent og vakkert. På et L-formet bord ligger en serie «blanke» ark som simulerer det ubeskrevne; de er tegnet ned til minste detalj, som om de var blanke. I dette ligger en allmenn erfaring knyttet til kreativt arbeid – ark og lerret er aldri helt ubeskrevet. Skrivende skriver videre på noe som allerede er skrevet, malere maler videre på malerihistorien. Likevel finnes det, viser Hol, metoder for å skrubbe underlaget rent. Hun lager flater som simulerer begynnelser, slik at de blir klargjørende tankebilder. Metoden er enkel: Ved å gjenskape industrielt fremstilte produkter gjennom nitide håndverksprosesser tilfører hun gjenstandene noe som ellers er frarøvet dem i den maskinelle produksjonen.

Hol insisterer på verdien av det manuelle arbeidet. I dette ligger det en humanisme, en forståelse av at mennesket må være involvert i skapelsen av tingverdenen for at liv og arbeid skal oppleves meningsfylt. Hun peker også i retning av den delen av produksjonsprosessen som den industrielt fremstilte varen dekker over: billig arbeidskraft i den tredje verden som holdes utenfor konsumentens synsfelt, for eksempel. Idet Hol legger inn «usynlig» arbeid i sine verk rettes oppmerksomheten mot nettopp de skjulte sidene som preger andre former for arbeid. Slik spilles det diskret ut en politisk dimensjon som skjules bak varens polerte overflate. Samlet ligger det en dobbel bevissthet her – om at det å begynne på noe, forutsetter en idémessig anstrengelse; en metode for å rydde opp i kunsthistorien før man selv setter i gang. Og at det industrielt produserte sjelden er så uskyldig og anonymt som vi kanskje liker å tro.

Utstillingen inneholder en rekke verk, men et av de mest bemerkelsesverdige arbeidene gir seg ut for å være en slags scenografisk oppstilling som forteller om hvordan vi administrerer våre forventninger til kunstverk. Det vi ser, er en «film», laget av et transparent målebånd (tegnet 1:1 rett på filmremsen). Tallene flakker forbi i projeksjonen som om det var nedtellingen til en spillefilm. Men noe slikt får vi aldri se, for tallene biter seg i halen, som Möbius’ bånd. Dette bringer oss tilbake til Hols blanke ark. Disse er også kortslutninger av våre forventninger til at verket skal begynne, eller avsløre en kjerne eller innside. I videoarbeidet, om vi kan kalle det det, er tegningene blitt fortelling, og filmen er godt integrert i Hols håndverksmessige humanisme.

Bonuset i utstillingen er at tegningene er etterligninger av innpakningspapir, hvis innhold er fraværende. Dette skjerper oppmerksomheten om det som befinner seg i utkanten av forventningshorisonten: ømheten for detaljene og arbeidets og håndverkets egenverdi. Hos Hol er det ikke objektet som gjenstand for begjær eller det meningstunge verket som skal tas vare på og vises frem, men innrammingen eller innpakningen. Hol er uhyre elegant og sober her. Minimal i uttrykket, men varm i omsorgen når hun, som en Zen-munk, viser dybden og teksturen i det som vanligvis overses i vår higen etter å tilegne oss det verdifulle og det spennende.