Motstandens mening

Av: Frida Forsgren

Publisert:

Utgave: 7/2014

Del: 

«Game of Life II: Knust i offentlig rom»
Kristiansand Kunsthall
25.10.–21.12.

Kristiansand Kunsthall retter denne høsten fokus på kunst i det offentlige rom med utstillingen «Game of Life II: Knust i Offentlig Rom», kuratert av Sigurd Tenningen og Jan Freuchen. I en by der lokal motstand mot offentlige utsmykninger oftere er regelen enn unntaket, er dette et aktuelt tema – eksempelvis er for tiden Agder Teaters unike veggrelieff av Henrik Finne truet. Men hvordan skal man tolke denne motstanden?

Åtte kunstnere er invitert til å tematisere offentlig kunst innenfor museumsrommets vegger. De benytter fortrinnsvis objekter fra virkeligheten og føyer seg slik inn i tradisjonen av kunstnere som jobber med såkalte found objects. Jon Benjamin Tallerås har laget installasjoner av ting han har funnet: et skrotete tørkestativ og stålgjerder med sperrebånd i flettemønster har blitt verkene Finn din svai og Svaiar sidelengs, og paller, plakater, plastrør og bærestropp utgjør Soner ut flater ut. Særlig fotoserien Temporary displacements I–XI rammet inn av funnet treverk, fungerer godt visuelt. Rammenes individuelle uttrykk tilfører verkene personlighet, og motivene er ofte slående: Et lite stilleben av tauverk, plastflaske og drivved i fjæra; en rekke med paller som lager korsformede skygger nede ved containerhavna; et stålrør som liksom hermer formen til et avløpsrør ved en fortauskant. Signe Lidéns Interferens er en todelt konstruksjon som appellerer til sansene med sin murrende lyd og mekaniske tikking, samt lukten av beis og olje. Den virker halvt underliggjort, halvt kjent. Magnhild Nordahl Øens relieffer reflekterer den rue, grove og upolerte sementen, betongen, asfalten utenfor kunsthallens vegger. Og Hedvig Malmbekk Winges poetiske installasjon av tekstiler, leire og tau brer seg ut i kunsthallen og minner oss om at det som tar plass i rommet, endrer det.

I en egen del fokuserer Tenningen/ Freuchen på kristiansandernes respons på offentlig kunst de siste 30 årene. Her har de valgt en tabloid tegneserieestetikk som ironiserer over den vanlige mannen i gatas kunstsyn. Brandsdalens Jesus-skulptur, den rosa bæsjen utenfor Telenorbygget, Tori Wrånes Fantasihjelm, og metallkalven fra Bragdøya er kjente lokale eksempler på kunst som har vakt reaksjoner. Til tross for at denne debatten er brennhet, blir denne delen av utstillingen for lettvint: Den bourdieuske dikotomien som settes opp mellom de kloke, kunstinnvidde (kuratorene) og apene, loffspiserne som ikke forstår, bidrar ikke til en spissing av debatten, snarere til det motsatte. Kunst skal være vanskelig og vekke reaksjoner, ellers ville vi vært likegyldige til stedene våre – og det vil vi jo ikke være. For det er interessant at noen kan bli så provosert av fargen blå, eller av en skulptur med fantasihjelm på et tak – det forteller at kunst faktisk virker.

Selve ordspillet «Knust i offentlig rom» hentes fra installasjonen der kunst fra privatpersoner ble samlet inn, og deretter vandalisert under en performance av Gabriel Johann Kvendseth på åpningkvelden – som et iscenesatt spill på vandalismen offentlig kunst utsettes for. Men verkene som knuses, vekker ingen følelser hos meg, og derfor opplever jeg heller ikke at noe reelt settes på spill her. Da fungerer Tenningen/Freuchens videoloop Tomme sokler bedre. Klippene viser fallende diktatorer i loop, kropp etter kropp som faller fra makten. Filmen blir i større grad enn resten av utstillingen en påminnelse om at mye står på spill i offentlig kunst.