Det er innholdet som teller

Av: Hilde Tørdal

Publisert:

Utgave: 3/2015

Del: 

Siden Kulturløftårene har utredningen om Kunstnerøkonomien, «Kunstens autonomi - Kunstens økonomi» ved Vigdis Moe Skarstein, fastslått at økningene i kulturbudsjettene har gått til mye bra for kulturen, men for kunsten og kunstnerne har løftet uteblitt. Særlig dårlig ut kom billedkunstnerne med 11,2 prosent nedgang i inntekter på kunstnerisk virke mellom 2006-13. Noen hevder at grunnen er at vi har for mange kunstnere. Her er det imidlertid viktig at man ikke generaliserer, men ser på kunstnergruppene hver for seg. For forskjellene er virkelig store. For vår kunstnergruppe har økningen i antallet kunstnere overhodet ikke vært alarmerende, men på linje med den samme veksten som vi har i antallet studenter ved høyskoler og universitet. At vi har en sterk nedgang i kunstneriske inntekter skyldes nok andre faktorer. Innkjøpsordningene har forvitret for samtidskunst, inntektene står overhodet ikke i samsvar med utgiftene når man deltar på utstillinger ved meritterende arenaer, og internasjonaliseringen av kunstnerskap bygges systematisk ned i UD, med halvering i budsjettene de siste to årene.

 

Inntektskurven må snu

Kunstnerne kan ikke leve med den dårlige inntekten de har nå. Det må være bærekraftig å ta femårig kunsthøyskoleutdannelse, og det må bli lønnsomt å være en aktiv, profesjonell kunstner med nasjonale og internasjonale ambisjoner. Vi trenger en treffsikker, langsiktig og solid forankret politikk for kunstnerøkonomien, som gir forutsigbare og anstendige inntekter fra vårt daglige virke.

Konkurransen bør opprettholdes, men forskjellen må bli at de som faktisk vinner oppdrag eller blir utvalgt for utstillinger i offentlig regi, også må få en god økonomisk inntjening både for det arbeidet de gjør, opplevelsene de skaper hos publikum og rettighetene de har som opphavspersoner. Staten må vise vei gjennom å betale kunstnerene skikkelig for deres arbeid, slik kan de ha en oppdragende rolle for resten av kunstfeltet og samfunnet for øvrig. Deres praksis er en rettesnor andre aktører måler seg etter. Staten må også forstå at for kunstnerne utgjør det offentlige like mye et marked som det private.

Vi har registrert at Telemarkforskning i etterkant har forsøkt å redusere en stor kunstnerundersøkelse og en omfattende utredning med mange forslag til tiltak, til et spørsmål om rekrutteringskontroll til kunstneryrkene. Vi støtter ikke en slik lettvint analyse. Myndighetene kan selvsagt vurdere antall studieplasser innen kunstfagene, og det forutsetter vi at de gjør, men ingen kan styre tilstrømmingen via utenlandske utdanninger eller ved at autodidakte prøver å etablere seg i et kunstneryrke. Vi kan heller ikke se at tilstrømning til de kreative yrkene er et problem. Norge trenger den innovasjonen og de verdiene kunstnere representerer. Dette gir en sunn konkurranse i kunstfeltene, og sikrer tilfang av kunstnere som gir mangfold, bredde og kvalitet. Mer konstruktivt er det å se hvordan Norge bedre kan utnytte den kraften som kunstnerne bidrar med i samfunnet, noe som Moe Skarstein absolutt gjør og som vi håper politikerne også vil lytte til. 

Når det gjelder inntekter basert på kunstnerisk tilknyttet arbeid, registrerer vi med glede i kunstnerundersøkelsen 2013 at disse har økt kraftig siden forrige inntektsundersøkelse. Pedagogisk arbeid, formidlings-, konsulent- og juryarbeid med mer, er for mange billedkunstnere et meget givende arbeid ved siden av det rent kunstneriske arbeidet, og lønnsmessig gir det normalt en bedre uttelling for vårt høye utdanningsnivå. Dette bidrar til en lønnsøkning i totalinntektene. Det viser også at kunstnernes fagkunnskap og innovasjonsevne har et potensial, og at vår kompetanse i større grad blir verdsatt og benyttet som en ressurs i flere sektorer enn tidligere. Dette er en positiv faktor i et ellers dystert bilde.

 

Et overtydelig budskap

Det er et nærmest overtydelig budskap å hente ut av de tre siste utredningene: Stortingsmeldingen for visuell kunst, Engerutvalgets rapport og Kunstnerøkonomiutredningen. Kunstnerformål og området for billedkunst, kunsthåndverk og offentlig rom ble ikke prioritert under Kulturløftet I og II. De rød-grønne regjeringene hadde et sterkt fokus på styrking av institusjoner og infrastruktur, og et manglende fokus på styrking av kunstnernes vilkår. Gitt en meget svak kobling mellom institusjonsøkonomien og kunstnerøkonomien på det visuelle feltet, har satsningene derfor ikke påvirket økonomien til billedkunstnere og kunsthåndverkere positivt.

Vigdis Moe Skarstein skriver i Kunstnerøkonomiutredningen, side 18: 

«Med andre ord, kunstnerne har relativt sett kommet dobbelt dårlig ut når det gjelder offentlige bevilgninger: både direkte fordi fokus ikke har vært på kunstproduksjon og fordi de institusjonene som skal være arenaer for fri kunstnerisk virksomhet har brukt midlene til annet enn å legge til rette for å skape kunst.»

Tiden er derfor inne for at kunstpolitikken fokuserer på kunstproduksjonen, kunstnernes levekår og det visuelle kunstfeltet spesielt. Det er med stor glede vi registrerer at både Norsk kulturråd og Kulturdepartementet synes å anerkjenne dette ved en aktiv prioritering av visuell kunst.

Noen fakta: Mens et arbeidsstipend i 1963 lå på 82,1 prosent av et normalårsverk, lå det i 2014 på 40,7 prosent av en gjennomsnittlig heltid årsinntekt i Norge. Dette er et dramatisk kutt i realverdien, og det er ingen tvil om at kunstnerstipendene har vært brukt som en salderingspost i kulturbudsjettene gjennom flere tiår.

 

Hovedprioriteringene

Det visuelle feltet har samlet seg om et felles forslag til statsbudsjett for 2016 og har funnet ut at mens vi venter på at piloten for utstillingshonorar skal gå sin gang, vil vi initiere en lønnsreform for arbeidsstipendene og garantiinntektene. Tre hovedprioriteringer har blitt formulert.

1. En stor lønnsreform for stipendene.

- De langsiktige stipendene bør reguleres opp mot gjennomsnittet for lønnsutviklingen i samfunnet for øvrig. Dette vil skape en forutsigbar lønnsvekst på den delen av kunstnernes basisinntekt som ytes av staten.

- Reformen skal innhente etterslep over mange år som salderingspost. Vi vil i perioden 2016–2018 ikke kreve flere stipendhjemler, det er viktig å understreke at det ikke er akseptabelt for oss at lønnsreformen finansieres med en reduksjon i antall stipender.

2. En helhetlig satsning på kunstnernes utstillingsproduksjon – styrke statlige og regionale ordninger.

- En ekstern analyse av pilotprosjektet for utstillingshonorar, for å sikre erfaringsutbyttet og utarbeidelse av modeller for en velfungerende permanent ordning.

- En stor satsning på utstillingsstipendet, som en regional ordning, for å styrke kunstnerøkonomien direkte.

3. Styrke etterspørselen etter samtidskunst og kunstneres kompetanse.

- Økt bruk av samtidskunst i det private næringslivet og regionalt.

- Stimulere oppdragskunst regionalt som kunstsentrene, kunsthallene og kunstforeningene, hvor kunstnerne har mye aktivitet og som er særlig viktige for yngre kunstnere.

Styrke visuell kunst i den kulturelle skolesekken.

Vi trenger nå et løft for enkeltkunstnernes vilkår i virket – for kunstnerens økonomi, samtidig som vi ivaretar kunstens autonomi.