Mellom performativitet og materialitet

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 3/2015

Del: 

«Discount Parachutes»
Masterutstillingen 2015, KHiB
Bergen Kunsthall
17.04.–10.05.

 

Den årlige masterutstillingen er her igjen, og i år er det ti år siden vi så den første felles billedkunstutstillingen i Bergen. Mens det for noen år siden var synlige skiller mellom en materialbasert og en konseptuelt orientert tradisjon, mellom kunsthåndverk og billedkunstproduksjon, så fremtrer årets utstilling nesten som en manifestasjon over sammenslåingen. De mange luftige konseptuelle installasjonene samlet sammen under den postmoderne anti-estetikkens ledestjerne er borte. Det samme er for så vidt videokunst, fotografi og figurativt maleri. Tilbake står utforskningen av forholdet mellom representasjon, materialitet og performativitet som kunstnerisk problemkompleks.

Dette er tydeligst i Sal 3. Det første som møter oss, er Ingeborg Blom Andersskogs veggtegning, som hun selv møysommelig utvider ved å tegne to timer hver dag. Fra en liten kjerne vokser linjene utover som årringene i et tre. Tegningen er performativ, en manifestasjon av tid og et bilde på materialitet. Sammen med Nathan Corums verktøytavle, Kamilla Mathisens skulptur mellom leireklump og figur, og to prosjekter som utforsker modernisme og minimalisme som konsept, åpnes feltet. 

Det er flere installasjoner som tar opp abstraksjon og minimalisme. Nathan Corums Stacked Climbing Holds ser ut til å følge opp tradisjonen fra Jean Arp eller Henry Moore, hadde det ikke vært for at den er laget av papir. Dani Waagen Braatveits metallplater gir assosiasjoner til 1960-tallet, men de små fotografiene i installasjonen forskyver problematikken. De beste utforskningene av materialitet er likevel Kenneth Stordalen og Noomi Louise Gjerdes prosjekter; begge mestrer å jobbe fram en konseptuell klangbunn gjennom håndverksmessig perfeksjon i keramikk og tekstil. De taggede ordene Stordalen har hengt fra taket, og Gjerdes teppe med vevd tekst vendt mot veggen er vakre, i tillegg til å hinte mot hvordan språkets evne til kommunikasjon er bundet til det visuelle uttrykket. 

Materielle manifestasjoner av språk er tema også for Marija G. Repsytés installasjon, men på en totalt annen måte. Repsyté har bedt mennesker forklare «paradigme», og har med utgangspunkt i deres svar skapt en installasjon der språk skal manifestere seg som objekter. Delvis skjult bak et knitrende metallisk forheng, trer «paradigme» fram som en stillebenlingende installasjon med mange krukker, video og et par gule minimalistiske kuber. For å få grep om prosjektet må en sannsynligvis høre Repsytés opplesning. Prosjektet er et eksempel på tendensen jeg trakk fram i fjor: Kunstprosjektene insisterer på hendelsen og det performative, og formidling bygges inn i konseptet. Det er et gap mellom konseptet og uttrykket. For den som stikker innom tilfeldig og ikke deltar i hendelsene, ser kunsten ut til å være lukket om seg selv. Fordi problemstillingene i stor grad er gjenkjennelige, kan besøkende bygge bro selv. Men litt mer brobygging hadde likevel gjort seg.